Læremidler skal fortsatt skrives

Læremidler skal fortsatt skrives

I sin leder i Bulletin nr. 1/2017 setter generalsekretær Tore Slaatta fokus på debatten om kvalitet i undervisning. Læremidler skal fortsatt skrives, og faglitterære forfattere og NFF må melde seg på debatten om fremtidens læremidler. Den nylig utgitte Stortingsmeldingen om «kultur for kvalitet» sier overraskende lite om hvordan morgendagens læremidler skal se ut, mener Slaatta

Leder, Bulletin 1/2017

Vevd inn i diskusjonene om "virkelighetslitteraturen" finner man en av NFFs viktigste saker denne våren. Det handler om de litterære og institusjonelle grensene mellom bokgruppe 3.1 og 4.1, henholdsvis allmenn sakprosa og skjønnlitteratur for voksne. Man får inntrykk av at romaner for tiden leses som om de var sakprosa, og at sakprosaen er like god, om den er fiktiv. Slik er det opplagt ikke for brorparten av norske bokutgivelser, men som kritiker og redaktør i Morgenbladet, Ane Farsethås, sa det i begynnelsen av februar, er det "ingen grunn til å la romanforfatterne sitte igjen med alt som er gøy". Det bør i hvert fall ikke være royalty-satsen som gjør at forfattere av allmenn sakprosa velger å sette "roman" på omslaget. NFF er i gang med forhandlinger om å få bedre royalty-vilkår for faglitterære forfattere som skriver i samme marked som de skjønnlitterære forfatterne.

Og som den brede og samlende fagforeningen vi er, skal NFF ha fokus flere steder samtidig: Ikke minst skjer det for tiden mye i kunnskapspolitikken som spesielt berører NFFs læremiddelforfattere, både for grunn- og videregående og høyere utdanning. Som Læremiddelutvalget i NFF hevdet i et innlegg i Utdanningsnytt i desember, er det i ferd med å bli uklart hvem som skal skrive og utgi morgendagens læremidler. Det finnes få incitamenter til å skrive dem, og digitale heller enn trykte formater gjør at forfatterrollen endres. Forlagene er samtidig blitt mer forsiktige, og stadig nye læreplaner gjør forutsigbarhet vanskelig for både forfatter og utgiver. Et spørsmål er hvilke kontrakter som bør benyttes og hva en læremiddelforfatter kan forhandle om, når et forlag tar initiativ og produserer et flermedialt læremiddelverk.

Tradisjonelt var forleggeri av skolebøker og faglitteratur en stabil og sikker inntektskilde for de store norske forlagene som gjorde det mulig å ta større risiko i andre deler av litteraturen. I dag er salgsinntektene av tradisjonelle lære- og fagbøker på vei ned, og konkurransen mellom de store forlagene foregår på innsalg av digitale plattformer og multimediale produksjoner. Et unntak blant de store er Vigmostad & Bjørke, som systematisk har vokst gjennom oppkjøp av små og mellomstore, faglitterære forlag. I dag er de det fjerde største konglomeratetet i norsk forlagsbransje, med høy eierandel også i fysisk og digital distribusjon (campusbokhandel, ebok.no og haugenbok.no). Det er fortsatt penger å tjene her, virker det som. Espen Søbye formulerte det slik i en fornøyelig anmeldelse av Arno Vigmostads siste bok om forleggernes "gründerår": "Ingen må bli overrasket om ikke de to om få år leder Norges største forlag fra Bergen".

Mange av våre medlemmer kjenner dem. I vår nettbaserte medlemsundersøkelse svarte nærmere 50 prosent av respondentene (n = 2732) at den siste boken de hadde gitt ut eller oversatt var en "lærebok". Og rundt 40 prosent av våre medlemmer har, eller har hatt, arbeid i UH-institusjonene. Det gir god mening, for det er fra skole- og UH-sektoren at Det faglitterære fondet har de største inntektene. Så altså: Når du får penger fra Det faglitterære fond til å skrive lærebok eller fagbok, kan du tenke at du er del av et velfungerende kretsløp, der kollektive vederlagsmidler holder hjulene i gang i norsk læremiddel- og fagbokproduksjon.

Men kretsløpet er truet: Økonomisk er det truet fordi foreslåtte endringer i Åndsverkloven åpner for stadig større unntak fra opphavsretten for tekster som kopieres til forsknings- og undervisningsformål. Og teknologisk og kulturelt er kretsløpet truet fordi den lange teksten ikke lenger gis prioritet hverken i forlagsbransjen eller de pedagogiske institusjonene. Forfattersignaturen er på vikende front, og i en multimedial produksjon er forfatteren bare én av mange bidragsytere i en redaksjonsstyrt produksjonsprosess. I en slik situasjon er det svært viktig at lærerskolene utdanner lærere som både kan skrive og kritisere læremidler. I den nylig offentliggjorte Stortingsmelding 16 (2016-2017) om "Kultur for kvalitet i høyere utdanning" står det imidlertid ytterst lite om betydningen av gode læremidler. Og det står ingenting om betydningen av fagpersonen som forfatter, som en som skriver og formidler engasjerende og godt, på norsk. Begrepet "formidling" synes idag å være enstbetydende med den muntlige kommunikasjonen som foregår i klasse- eller seminarrommet.

NFF skal møte disse utfordringene med en god, flermedial strategi for fremtidens læremidler. Underveis må vi være en tydelig forkjemper for at tekster skrevet av faglig kompetente personer, fortsatt utgis av norske forlag med omsorg for forfatter og tekst. Vi vet at våre medlemmer brenner for å skrive, og at lærere og studenter fortsatt ønsker stabile tekster i en flyktig mediehverdag. Det bør hverken forleggere, kunnskapsbyråkrater eller politikere overse.

Menu