Portvoktere eller døråpnere? - Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening
Portvoktere eller døråpnere?

Portvoktere eller døråpnere?

Det er ett aspekt som har vært merkelig fraværende i sommerens debatt omkring sakprosaen, nemlig det vi kan kalle litteraturens virkningseffekt, skriver Sindre Hovdenakk. Nytt nummer av Prosa er ute nå!

13.09.17

Glem valget - nå der det revolusjon! Rykende ferske Prosa nr. 4 er i stor grad viet revolusjon som tema. 100 år etter oktoberrevolusjonen tar  Trond Haugen for seg historien om norske revolusjonære forlag, mens Hans Fredrik Dahl skriver om avisenes betydning i de store revolusjonære bevegelsene i Norges historie.
Ellen Engelstad kommer med det beste budet på en revolusjonær leseliste anno 2017, og Kåre Bulie ser nærmere på den store interessen for modernistisk "kommunistisk" arkitektur. Anne Synnøve Simensen presenterer en tegneseriebiografi om Rosa Luxemburg, og Christopher Hals Gylseth nyleser norsk marxistisk-leninistisk prosa fra 1970-tallet.
Dessuten i Prosa: Serien om norske tankesmier avsluttes med Anki Gerhardsens essay om Agenda. Som vanlig blir det også retrospalte, og Kristina Quintano anmelder biografien om sjimpansen Julius, mens Dag Gjestland har lest det store verket om norsk lærebokhistorie. God, revolusjonær høst med Prosa!
For den som ikke kan vente på papirutgaven - som kan leses her.

Og her følger Sindre Hovdenakks leder:

Sommerens debatt om sakprosaens særpreg og utviklingstrekk har vært interessant lesning. Det som utløste det hele, var P2s vellykkede serie «Faktasjekken», der NRK i samarbeid med NFF har kåret de viktigste sakprosabøkene i Norge etter krigen, innenfor ti ulike kategorier.

Slike kåringer er en sikker måte å skape engasjement og debatt på, og debatt har det da også blitt, i all hovedsak i Klassekampens spalter.

Ida Skjelderup var først ute med en kronikk der hun drøftet vurderingskriteriene juryene har jobbet etter, og ganske riktig påpekte at de enkelte juryene har vektlagt kriterier som kvalitet og virkningshistorie ganske ulikt. Skjelderup framhever selv at det er en permanent spenning mellom sakprosaens innbygde idealer på den ene siden og midlene den har til rådighet, på den andre siden. Og hun konkluderer med at NRK-serien har fått fram hvor viktig det er med en kvalifisert sakprosakritikk i en tid der de objektive sannhetskriterier er under økende politisk og strukturelt press.

Lilly Vinje er langt mer dogmatisk i sine debattinnlegg i samme avis senere på sommeren. Hun er av den oppfatning at «sakprosaen trenger eit dogme for å redda den frå postfaktualitet». Den må være «nonfiktiv, nonlitterær og sakleg», lyder budskapet fra Vinje. Hun har latt seg provosere av flere av jurykåringene i «Faktasjekken». Både det faktum at Jostein Gaarders roman Sofies Verden vant i kategorien sakprosa for barn og ungdom, og at Knut Hamsuns På gjengrodde stier vant i kategorien kultur og underholdning. (For ordens skyld: Jeg satt selv i denne juryen.) «No er dei lærde så forvirra at dei kårar romanar som den beste sakprosaen», hevder Lilly Vinje.

Slik sett kan man konkludere med at mye av hensikten med «Faktasjekken» er oppnådd: Serien har igangsatt en diskusjon om sakprosaens form og innhold og dermed også bidratt til å holde interessen for sjangeren levende. Men det er betegnende at de ivrigste til å engasjere seg også er de som gjerne vil se tydeligere grensedragninger sjangrene imellom. For ikke å snakke om strengere dogmer og tydeligere krav til hva som er «riktig» sakprosa. Det er som om slike diskusjoner appellerer sterkest til akademiske grensevakter og portvoktere. De som er mest opptatt av å advare mot utviklingstrekk som kan endre måten vi leser og vurderer sakprosa på.

Det er ett aspekt som har vært merkelig fraværende i sommerens debatt omkring sakprosaen, nemlig det vi kan kalle litteraturens virkningseffekt. Hvordan sakprosaen i alle dens former og uttrykk har vært med på å forme og prege det samfunnet vi lever i. Hvordan idéer, ideologi og tanker fra denne litteraturen har sivet videre ned i det politiske og kulturelle jordsmonnet. Det var et slikt aspekt som lå under formuleringen i «Faktasjekken» om hvilke som er de «viktigste norske faglitterære bøkene» etter krigen. Det er en formulering som kan åpne opp for friske diskusjoner og nye perspektiver på hele sakprosafeltet. Men typisk nok er det altså formalistene blant oss som oftest setter premissene når sakprosaen som overordnet begrep skal debatteres.

I denne utgaven av Prosa har vi valgt å la mesteparten av innholdet handle om revolusjon. Foranledningen er 100-årsjubileet for den russiske revolusjon, og vi presenterer essayer om alt fra norsk marxist-leninistisk prosa på 1970-tallet og en tegneseriebiografi om Rosa Luxemburg til et essay om fascinasjonen for «kommunistisk» arkitektur og en revolusjonær leseliste anno 2017.

Og ikke minst presenterer vi to fyldige essayer om henholdsvis historien til den revolusjonære pressen i Norge og historien til norske revolusjonære forlag. Det er blitt til stimulerende gjensyn med vår egen historie og en påminnelse om hvor viktig nettopp aviser og bøker har vært i kampen for politiske og sosiale endringer i dette landet.

Trond Haugen sier det slik i sitt essay om den fargerike buketten av forlag på den politiske venstresiden: «Historien om de revolusjonære forlagenes seire og tap fra 1814 til i dag minner oss om at bøker også er politikk (…) I en verden som i økende grad brenner av hat, terror, rasisme, nasjonalistisk proteksjonisme og kapitalistisk kynisme, hvisker bøkene oss sine blendende hemmeligheter fra arkivet: Handling er veltalenhet.»

Det kunne være noe å legge seg på minnet for alle formalister og dogmatikere som så gjerne vil avgrense sakprosaens virkningsfelt.​

Menu