Takk for festen!

Takk for festen!

Flere hundre mennesker fylte hagen til NFFs sommerfest 13. juni. Se bildene - og les Espen Søbyes tale til forsamlingen.

14.06.17

​​Kun tre år etter at den ble innført har NFFs hagefest i Uranienborgveien 2 i Oslo rukket å bli en kjær tradisjon. Flere hundre samlet seg på plenen og i bakgården til både styrtregn, tindrende solskinn, stekte pølser, godt drikke og sosialt samvær. Alle var enige om at det var en hyggelig fest, for å parafrasere et ukjent antall norskstiler. 
Se bilder fra festen nederst i denne saken. 

Under festen ble også det ferskeste nummeret av Prosa presentert av redaktør Sindre Hovdenakk. Coversaken er Espen Søbyes artikkel Godhet og ønskedrømmer, der han presenterer sin lesning av norske partiprogrammer foran høstens valg.

Han hilste forsamlingen med et kåseri, som i følge ham selv ikke var et kåseri. Uansett, under kan du lese hans ord i sin helhet:

festsøbye
Espen Søbye.

Takk for den generøse introduksjonen, og for anledningen til å si noen ord til en så oppegående forsamling. Jeg må imidlertid få komme med en liten korrigering. Jeg kom gående hit fra Statistisk sentralbyrå der jeg, litt til og fra, har hatt min faste arbeidsplass siden 1985. Der tror de jeg er historiker. Jeg har forsøkt, mange ganger å forklare at jeg er magister i filosofi, men det skjønner ikke sosialøkonomene. Hva er en magister? Er det ikke uvanlig å skrive cand. mag. helt ut, kan de finne på å spørre. Jeg har gitt opp dette, og uansett representerer Statistisk sentralbyrå en fremmed verden for meg slik jeg er en fremmed for den, men jeg må få si at jeg ble overrasket da jeg kikket litt nærmere på invitasjonen til faglitterær forfatterforenings hagefest 2017 og at det sto at Espen Søbye, altså jeg, skulle kåsere! Dette er jo på min hjemmebane, jeg er blant venner, men også her skal jeg misforstås, eller hånes, tas for en annen ved å karakteriseres som kåsør. Hvor kommer denne diskrepansen fra mellom hvordan verden oppfatter meg, og hvordan jeg oppfatter meg selv? Også her blir jeg dermed gjort til en fremmed. Men en som er en fremmed kan ikke kåsere, for kåsøren er trygg, sikker og etablert, og har til og med lavere kulturell rang enn den substansløse ironikeren.

Den fremmedes fortrinn er uavhengighet og selvstendighet, og kan derfor drikke seg utørst og vel så det av foraktens, kritikkens og anklagens kilder. Jeg ble derfor glad og er takknemlig for at redaktøren i Prosa, Sindre Hovdenakk, ba meg om å skrive om partiprogrammene til tidsskriftets sommernummer fordi det ga meg muligheter til å leske meg av disse kildene. I tillegg bidro det til å motivere at Jon Hustad hadde tatt for seg programmene, ett for ett, i Dag og Tid. Hvem sier nei til å få prøve seg i ringen mot denne hardtslående og hardtarbeidende journalistiske tungvekteren?

Nå merker jeg at dette begynner å likne på et kåseri, så la komme til saken! Stortingsvalget mandag 11. september 2017 er det første siden 200-årsjubileet for Grunnloven, vi har hatt valg i over 200 år og det gir en kjærkommen anledning til å dvele litt ved hvordan partiene forvalter og ivaretar den demokratiske tradisjonen de står i. I hvilken grad preger dette partiprogrammene?

Det fins episoder fra stortingsvalgenes historie som er lite smigrende. Det tok selvfølgelig for lang tid målt mot når dette først ble foreslått før alle menn fikk stemmerett og før stemmeretten ble allmenn. Bestemmelsen om at fattigunderstøttede og umyndige skulle miste stemmeretten er et annet eksempel. Feilen ble forholdsvis raskt korrigert, men ved valget i 1903 var det over 23 000 som mistet stemmeretten fordi de hadde mottatt fattigstøtte. Det utgjorde vel fem prosent av alle stemmeberettigede. Siden fattigunderstøttede bodde geografisk konsentrert og hadde en tendens til å stemme sosialistisk, kan dette ha påvirket utfallet av valget i flere kretser. Ved valget etter krigen var det nær 40 000 som mistet stemmeretten fordi de hadde vært medlem av Nasjonal Samling. En forståelig reaksjon, men forbitret mange og lukket dem inne i slitesterke revansjistiske drømmeverdener for resten av livstiden.

I dag er det omtrent umulig å miste stemmeretten. Det bor og virker imidlertid mange mennesker i Norge som ikke har stemmerett ved stortingsvalgene. Fra og med årtusenskiftet har det blitt flere og flere innbyggere som ikke har stemmerett, og ved valget 11. september 2017 vil om lag ti prosent av landets innbyggere i stemmerettsalder ikke ha stemmerett. Det er et høyt tall og representerer et mye større demokratisk underskudd enn det som ble skapt da fattigunderstøttede og NS-medlemmer mistet stemmeretten. Det er nærliggende å tro at i fylker med mange innbyggere uten stemmerett, som Oslo, ville valgutfallet blitt annerledes om alle hadde hatt stemmerett.

Et stortingsvalg skal være rettferdig, og med et rettferdig valg menes et valg der alle kan delta, at stemmeretten er allmenn. Kan vi karakterisere stemmeretten som allmenn når en økende andel av landets innbyggere ikke kan delta? Én av ti, det er ikke lite. Dette formidable demokratiske underskuddet, at en så stor andel innbyggere i Norge ikke har stemmerett ved stortingsvalg, er merkelig lite drøftet og sjelden eller aldri framme i offentligheten.

Det var nærliggende å anta at grunnlovsjubileet ville ha sporet og inspirert partiene til å vie utviklingen og utbyggingen av demokratiet spesiell oppmerksomhet ved årets stortingsvalg. Ingen av partiene har gjort det økende demokratiske underskuddet, altså den stadige økende andelen innbyggere uten stemmerett, til tema i sine programmer. Det er skuffende og nedslående fordi bestemmelser om stemmerett er et politikkområde stortingspartiene eier alene. Det er deres spesielle ansvarsområde. Dette er ikke noe partiene kan setter bort til andre, stemmeretten er lufta de har pustet og skal puste i!

Når man har lest gjennom de 972 sidene med partiprogrammer er det virkelig deprimerende å oppdage alle de idiotiske programpunktene partiene har brukt tid og krefter på. La meg bare få vise til Høyre som brant masse energi på om det skulle utarbeides en kulturkanon. Når partiet ikke tok det med i programmet var det fordi det var feil at staten skulle gjøre det. Hvem ellers enn staten er det som uansett gjør og kan gjøre noe slikt? Høyre fikk programfestet «Pils i park», gratulerer så mye! Jeg nevner ikke dette fordi det er mest tøv Høyres program, for det er ikke tilfellet, forresten sier ikke det så mye for konkurransen om å være først blant likemenn på dette området er både hard og jevn.

Stortingsvalgenes historie med de unntakene som er nevnt lar seg beskrive som en stadig utvidelse av stemmeretten som et bidrag til å skape større rettferdighet i samfunnet. Det økende antallet innbyggere uten stemmerett i de siste årene er en utvikling i ikke-demokratisk og derfor også i urettferdig retning. Hvorfor har ingen av partiene villet appeller til denne potensielt store velgergruppen, politisert og ført kampanje for å utvide stemmeretten? Det er nesten uforståelig.

Det er enda mer uforståelig og paradoksalt når mangelen på en politikk for stemmerettsutvidelse sammenholdes med de fyldige og svært så detaljerte programpostene om integrering som alle partier holder seg med. Frykten for utenforskap og ikke-integrerte er også en ingrediens det er lett å spore i de fleste partiprogrammene, men er ikke ekskludering av personer som har bodd og virket i landet i årevis fra stemmerett ved Stortingsvalg en oppskrift på parallelsamfunn?

Uansett valgresultat 11. september 2017, valget vil bli husket fordi 10 prosent av befolkningen ikke hadde stemmerett. Ettertiden vil ganske sikkert se tilbake på valget i høst slik vi ser tilbake på valget i 1903, som lite ærerikt. Partiene skal ikke bære skylden for det alene, også opinionen, den offentligheten partiene virker i har vært lite opptatt av å gjøre stemmeretten allmenn. Vi skriver 2017!

festdamer
Festlig i hagen for Silje Stavrum (fv.), Petra Helgesen, Mariann Youmans og Camilla Otterlei.
Alle foto: Sverre Gunnar Haga

festyann
Long Litt Woon og Yann de Caprona

festtrio
Jan Storø (f.v.), Katrine Bjerke Mathisen og Wenche Bjørnebekk.

festtre
Ottar Brox (f.v.), Einar Kringlen og Sverre Røed-Larsen.

festbord
Det ble servert pølser fra byens suverent beste slakter, Strøm-Larsen på Torshov.

Menu