​Grethe Fatima Syéd - Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening
​Grethe Fatima Syéd

​Grethe Fatima Syéd

Les om hvordan det gikk da vi forsøkte å få vår nye regionkontakt til å si noe om forskjellene mellom østlendinger og bergensere. Grethe Fatima Syéd er Ukas NFF-er.

14.12.16

- Du er ny regionkontakt i Bergen, og representerer NFF i det største faglitterære miljøet utenfor Oslo. Er det noen forskjell på bergenske NFF-medlemmer og østlandske NFF-medlemmer?
- Oi! Det var et vanskelig spørsmål. Jeg kan ikke si jeg vet all verden verken om de vestlandske eller østlandske, for ikke å si bergenske NFF-medlemmene. Basert på inntrykket fra de årlige medlemsmøtene jeg har vært på i Bergen virker i hvert fall de fleste NFF-medlemmer som seriøse og hardtarbeidende folk som er gode på formidling. Dessverre, må jeg nok si, har jeg også vært ute for en del godt voksne menn har vært litt fulle av seg selv. Her må jeg understreke at dette inntrykket har vokst frem utover kvelden og også kan skyldes middagen med tilhørende drikkevarer. Dette er sikkert annerledes i Oslo, jeg har hørt at østlendinger er mer beskjedne og tagale av natur, det gjelder sikkert også for arten NFF-medlemmer.

- Hva ser du på som den største oppgaven framover for det faglitterære miljøet i Bergen?
- Det tror jeg må være å stable på beina et virkelig levende slikt miljø. Det er mulig det finnes allerede, jeg er relativt ny i gamet, til nå har jeg bare vært med på å arrangere én Prosalong, da kom det ikke så mange og hørte på. Men jeg har en følelse av at flere kunne dradd nytte av et sånt miljø, som er faglig, men ikke akademisk. Jeg vet ikke hvordan det er andre steder, men i Bergen har det de siste årene vært en eksplosiv vekst i tilbudet når det gjelder bokbad, foredrag, opplesinger, debatter o.l. Mye skyldes Litteraturhuset som åpnet i 2013 og at bibliotekene har fått en ny rolle, dessuten er det alle mulige mer eller mindre private initiativ. I tillegg kommer konserter, teater og annen scenekunst, og så skal man jo gjerne ha et liv også, gjerne med familie og sånt. Men jeg gleder meg til å bli kjent med, og gjerne være med på å utvikle, det faglige miljøet. Nå har min med-regionkontakt Kjersti Sandvik og jeg planlagt tre Prosalonger for våren, i tillegg til Oversatt, men ikke oversatt og Verden i Bergen i februar, som andre i NFF arrangerer. Jeg kommer til å vite mer etter dette.

- Du selv er aller mest kjent for ditt omfattende og grundige arbeid med Olav Duuns forfatterskap, gjennom over 20 år. I 2015 kom du ut med biografien Olav Duun. Kunsten, døden og kjærlighetens dikter. Aftenposten karakteriserte boka for et «enestående stykke litteraturformidling». Hvordan var det å gi slipp på Olav Duun etter så mange år? Og har du egentlig sluppet taket?

- Nei, jeg har slett ikke sluppet taket! Jeg har holdt flere foredrag om ham i høst, og dessuten vært så heldig å få være opponent ved en doktordisputas ved Universitetet i Oslo, der Einar Vannebo forsvarte sin bredt anlagte avhandling om religionen hos Duun. Jeg har ikke planer om å gi meg for fremtiden heller. Som en del vil vite er det så å si umulig å få tak i en Duun-roman i landets bokhandlere, det er jo en skam og noe jeg ikke synes det går an å leve med. Så jeg maser på forlaget (Solum/Bokvennen/Vidarforlaget) om å få nyutgivelser på bordet. De har i sin tur søkt Kulturrådet om støtte, men der var det blankt nei.
- Dessuten har jeg fått utviklingsstøtte til å skrive kortfilmmanus basert på en av novellene hans. Og jeg har Den kulturelle skolesekken i bakhodet. Så nei, dette fortsetter. Men jeg må få lov til å arrestere deg på ett punkt: I likhet med ni av ti som snakker om Duun-boken min, omtaler du den som en biografi. Det er den ikke. Den er en monografi. En biografi handler om livet til en eller annen kjent person, boken min handler om tekstene, motiv og tema, hva som skjer når man leser dem, hva som gjør at det er vits i – og viktig! – å lese dem i dag. Det er påtakelig, synes jeg, at bruken av ordet biografi har bredt sånn om seg. Det sier noe om hvor vant vi er blitt til at det er personene som er interessante. Jeg mener vi heller bør se på verket. I alle fall når det er skrevet av en forfatter som Duun.

- Finnes det noen ny, litterær hovedperson i ditt liv? Underforstått: nye biografiplaner?

- Ja, det gjør det. Det vil si, ikke akkurat én person, men flere. Jeg har i det siste vært opptatt av de virkelig lange bøkene, og hva som gjør at vi ikke bare orker, men elsker å lese Knausgård, Ferrante, svenske Kristina Sandberg med flere. Sistnevnte har skrevet en trilogi på ca. 1500 sider der handlingen virkelig snegler seg fremover. Den er så bra!
Vi velger altså å gå inn i et univers som krever at vi er der lenge. Samtidig som vi klager over at vi har så dårlig tid. Dette har fått meg til å tenke over realismen, og over tradisjonelle fortellinger som lett havner i bakgrunnen når det krangles om oppmerksomheten og formeksperiment og metareflekterende eller bruddorientert skriving har lett for å gå av med seieren. En av de jeg har planer om å skrive om i den forbindelse er Lilian Clausen Mangerøy, som tar for seg vår nære historie både geografisk (områdene rundt Bergen) og i tid (etterkrigstiden og fremover), og skriver om helt vanlige mennesker og hvor unike også deres (våre!) liv er. Det gleder jeg meg til, sier Grethe Fatima Syéd.

Menu