Torstein Bugge Høverstad - Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening
Torstein Bugge Høverstad

Torstein Bugge Høverstad

​Harry Pott…unnskyld, Torstein Bugge Høverstad ble nylig æresmedelem i Norsk Oversettforening. Og nå: ukas NFF-er!

– Gratulerer med ferskt æresmedlemskap i Norsk Oversetterforening. Hvilke konsekvenser får dette – legger du virksomheten på hylla nå?
– Et æresmedlemskap er en stor ære, ikke en gullpensjon. Og æren skyldtes nok mest en del tiårs engasjement for fagpolitikken, ikke mine egne oversettelser. Og siden hverken oversettelser eller folkepensjon er særlig gullkantede, får jeg nok pent fortsette. Det ville jeg forresten gjort uansett, for i hvilken annen bransje får du skifte jobb med hvert nytt oppdrag, samtidig som du kan bygge på det du alt kan og bli stadig bedre? Nærmere det å lære av livet er neppe noen jobb, siden vi kontinuerlig får lære av nye og helt forskjellige liv.

– Hvis det er én oversetter som blir gjenkjent av på gata i Norge, så måtte det vel være deg – spesielt da Harry Potter-hysteriet var på sitt verste/beste. Var det mye styr og engasjement? Og pågår det ennå?
– Visst var det det, og etterdønningene merkes fremdeles. På det verste ringte folk, helst ved tretiden natt til søndag, og skjelte meg ut for at jeg hadde ødelagt helligskriftet Harry Potter ved mine utidige gjendiktninger av navn. Heldigvis mente flertallet—de som presenterte seg—at de var glad for det. Og det er klart det er spesielt for oss presumptivt usynlige å bli i den grad identifisert med et verk så betydningsfullt for så mange, i mitt tilfelle flere. Jeg vet ikke hvor mange skoler og bibliotek jeg har besøkt og møtt unge og voksne bristeferdige av spørsmål og meninger. En av de største opplevelsene var nå i vinter, på et møte om Harry Potter i Studentersamfunnet i Bergen—så vidt jeg skjønte, fire hundre i et lokale med plass til tre hundre, og vel så mange som ikke slapp inn: voksne mennesker, fremdeles preget av en oppvekst med disse bøkene. Å ha medskapt en andel av slike grunnopplevelser er stort.

– I 2004 oversatte du den saftige dokumentarboka The Fight av Norman Mailer – Kampen, på norsk. Om Muhammad Alis og George Foremans bokseoppgjør i Zaire i 1974, også kjent som The Rumble in the Jungle. Noen nye sakprosaprosjekter på gang nå?
– Morsomt at du skulle nevne den boka. Den oversatte jeg nemlig i 1976. Og så, nesten tretti år senere, ville altså et forlag gjenutgi den. De hadde to-tre kritiske kommentarer til den gamle oversettelsen og ba meg kikke på dem før utgivelsen. Det gjorde jeg, og visst hadde de rett. Men jeg gjorde den feilen å kikke på hele første setning også—og kunne ikke fatte at jeg en gang hadde begått noe så ubehjelpelig. Dessverre viste det samme seg å stemme for setning 2, og deretter resten. Så jeg endte med å bruke den sommeren på å gjenoversette hele boka fra skrætsj. Det hadde ingen bedt meg om, så det var et av mine få gratisarbeider, men hva betaler man ikke for selvrespekten. Denne sørgelige historien har jo heldigvis den sølvkanten at man kan bli bedre med årene.
– Siste sakprosautfordring er en glimrende svensk oppslagsbok over norrøne gudesagn, til overmål med nydelig jugend-inspirert bokutstyr.

– Hva vil du si kjennetegner deg som oversetter? Hva er dine styrker?
– Mye er selvsagt for enhver god oversetter: et velutstyrt pulterkammer av kunnskaper, velutviklet følsomhet for språkets nyanser, innebygd svada-detektor, nysgjerrighet og åpenhet for uvante uttrykksformer. Med det kommer du langt. Men mange oppgaver, og noen spesielt, stiller jo krav utover dette: til smidighet og lekenhet, til myndighet—velge en løsning og la den stå uten innebygde forbehold—og iblant til gjendikter-evner, når originalen ikke lar seg gjengi direkte. Jeg liker å tro at jeg iblant har tilført 'mine' verker litt av de siste.

– Du har jo vært med en stund som oversetter og sett faget gå gjennom mange ulike faser. Blant annet var du sentral i den første oversetteraksjonen i 1991, da du var formann i Norsk Oversetterforening. Er de fleste kampsaker vunnet, eller er det mange slag i vente?
– Det har vært noen folke-slag, ja, i tillegg til det tålmodige tillitsmannsarbeidet mellom dem. De tre viktigste for oversetterne har vært NRK-blokaden en gang på 70-tallet, den første oversetteraksjonen ca tjue år senere, og den andre, tjue år etter det. Det ser altså ut til å være en slags regularitet i at med omtrent så lange mellomrom blir det nødvendig med mer enn forhandlingsutvalg og brevskriving. Min erfaring er at forhandlinger alene sjelden fører til annet enn flere forhandlinger, og sakte synkende arbeidsbetingelser. Når de har sunket nok, må det kamp til for å løfte dem vesentlig. Og den viktigste enkeltbetingelsen for vellykket kamp, er at tillitsmannsskiktet har jobbet aktivt med å få medlemmene med seg. Det har vi klart i våre foreninger; det er mye god frustrasjon å hente næring fra. Og vi har vunnet viktige seire, ikke minst fordi vi har brukt deler av 'byttet' til å finansiere effektive foreninger.
– Og om det er slag i vente? Med nedgang i bibliotekvederlaget, bibliotekenes kassering av gamle titler og sviktende innkjøp av nye, et honorarsystem som har fungert brukbart i oppgangstider, men ikke nødvendigvis når pilene peker ned, merkbar mangel på oppdrag for et stigende antall kvalifiserte oversettere, en økende tendens fra våre motparter til ensidige diktater, alltid til vår ulempe, økende politisk uinteresse for kunstene, både hjemme og ute … å, det er kampsaker nok å forberede seg på. Å jo, kampene kommer.

Menu