Rune Ottosen - Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening
Rune Ottosen

Rune Ottosen

– Vi levde dessverre i et narrativ om at marxismen-leninismen var en bra ting for menneskeheten, sier Rune Ottosen. Historikeren er aktuell med boka Turist i Utopia. En reise i ideologi og albansk landskap.

23.08.17

Rune Ottosen er av mange tusen nordmenn som i noen år valgte Sovjet, Albania og andre kommunistregimer som sitt politiske hjem. Det er den pene måten å si dette på. Ottosen var en Albania-reisende gjennom flere år. I sin nye bok som ble lansert 22. august følger han sporene til fortida, og trekker linjene opp til våre dager. Han har intervjuet tidligere politiske fanger som de politiske turistene på 1970-tallet ikke møtte. Snakket med vanlige mennesker om deres liv før, under og etter diktaturets fall i 1990.

– I din nye bok skriver du om unge revolusjonære over hele Europa som på 60-70- og 80-tallet reiste til Albania. Sosialismens fyrtårn som det ble sagt. For å se lyset, eventuelt. Én av disse var deg. Hva var motivasjonen for din egen reise?
Jeg tror det er nødvendig å sette dette i sammenheng med 1970-tallets tidsånd. Utopiske drømmer stod sterkt blant ungdommen. Dette var et tiår der opprørstrang, visjoner om et helt annet samfunn preget mange i min generasjon. Etter Nei-flertall ved folkeavstemningen i 1972 trodde vi at "alt var mulig". Drømme om et annet og perfekt samfunn ble blant annet knyttet til Albania var et helt annet samfunn. Kommunismen var en som idé fenget mange. Vi hørte dessverre på Mao som sa at Albania var "sosialismens fyrtårn" i Europa. Så var det sikkert litt eventyrlyst og det var jo et vakkert land ved Middelhavet som fristet.

– Fra baksideteksten av boka leser vi: «Hvordan kunne tusenvis av norske revolusjonære støtte og beundre regimet til Enver Hoxha som var et brutalt diktatur med fengsling og henrettelser av politiske fanger?» Ja, hvordan kunne dere det, egentlig?
Omfanget av brutaliteten i dette regimet er først dokumentert fullt ut gjennom ny dokumentasjon som er kommet fram de siste årene. Blant annet kom det en gjennom Blendi Fevizus Enver Hoxha. The iron fist of Albania. Albania var et ekstremt lukket land og selv landets innbyggere manglet oversikt over det totale omfanget av brutaliteten. Men det er klart det fantes informasjon om blant annet undertrykkelse av prester. Hvis vi hadde undersøkt grundigere hadde det sikkert vært mulig å finne informasjon om regimets sanne karakter. Dessuten burde tidligere erfaringer med kommunistiske diktaturer ha fått det til å ringe varselsbjeller. Men vi var enøyde, naive og litt fanatiske. Vi ville så gjerne tro at Albania var et sosialistisk forbilde. Turene ga også inntrykk av at folk var fornøyde og tilfredse. De som mente noe annet fikk vi ikke møte eller ville ikke se. Vi hadde skapt oss en fortelling om at denne sosialismen var bra for folk. Mennesker skaper seg ofte et narrativ som virkeligheten fortolkes inn i. Dette tror jeg er tilfelle på tvers av politiske skillelinjer. Vi levde dessverre i et narrativ om at marxismen-leninismen var en bra ting for menneskeheten. Når jeg tok så kapitalt feil er denne boken for meg et bidrag til å rette opp den uretten vi gjorde mot det albanske folket som var offer for dette regimet.

– Hadde dere som reiste ned ingen informasjon om eller indikasjoner på at dette var et land med brutal og undertrykkende ledelse?
Turene var gjennomorganiserte og vi fikk se det vertskapet ville at vi skulle se. Det var forbudt for vanlige mennesker å ha kontakt med utlendinger så vi møtte vel stort sett de som var fornøyd med regime og dem var det også mange av. Turene var vel det som i dag kalles for et ekkokammer. Her reiste det stort sett folk som var enige og så det vi ville se. Selv negative ting ble fortolket i en positiv sammenheng. Fattigdom ble idyllisert med et enkelt og nøkternt liv. Blant annet var byen nesten bilfrie. Det var jo fordi folk ikke hadde råd til å kjøpe biler. Selv i dag er det albanske folket delt i synet på fortiden. En meningsmåling fra i fjor viser nesten like mange har et positivt bilde av Enver Hoxha som det motsatte. Fangeleire og fengsler inngikk ikke i reiseruten så de fikk vi ikke se. Selv albanere i dag har ikke oversikt over det totale omfanget av undertrykkelsen. Det har nemlig aldri vært et skikkelig oppgjør med fortiden. Dette er nok en grunn for meg til å skrive denne boken. Jeg er derfor glad for at den skal oversettes og utgis på et albansk forlag.

– Du skriver også at autoritære trekk fra kommunismen lever videre under en demokratisk fasade i dagens Albania. Hvordan arter dette seg?
Det var kommunistregimet som selv så at løpet var kjørt i 1989. De utlyste valg og ledelsen i partiene var stort sett folk med fortid i det gamle regimet. De visste jo hvordan de skulle manipulere folk og misbruke makt. De partiene som bytter på å styre er ganske korrupte. Det er ingen kollektiv forståelse av fortiden og den traumatiske fortiden er i liten grad del av den kollektive samtalen. Den oppvoksende slekt får i skremmende liten grad innsikt i sitt eget folks nære historie. Nok en motivasjon for meg til å skrive denne boken som burde leses av alle de ca. 3000 nordmenn som delt på vennskapsturer til Albania på 1970- og 80-tallet.​

Menu