Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

300 000 i stipend for å skrive om Oslos migranter

– Gjennom hele oppveksten drev stefaren min asyladvokatpraksis i kjelleren vår. Jeg kom tidlig tett på problemstillingene, sier Vilde Fastvold. Nå skriver forskeren bok om Oslos migranter og undergrunnsøkonomi.

Vilde fastvold 8

To ganger i året deles prosjekterstipend ut til norske sakprosaforfattere. Denne våren ble 656 søknader fra 815 søkere ble behandlet av stipendkomiteen. Av disse var det 242 prosjekter (328 søkere) som mottok støtte for til sammen 1442 månedsverk (kr 43 260 000). Et månedsverk er på kroner 30 000.
Vilde Fastvold var en av de som fikk stipend, ti månedsverk for å skrive De underjordiske – migranter i Oslos undergrunnsøkonomi.

– Gratulerer med stipend! Jeg forstår det slik at dette er basert på en doktorgradsavhandling.
– Tusen takk! Ja, det stemmer, og den ferdigstilles i disse dager. Det meste av research- og analysearbeidet til boka er med andre ord gjort, men skrivearbeidet er ikke påbegynt. Med et prosjektstipend håper jeg å kunne bidra til at funnene kan nå mange flere. Bokens ambisjoner går imidlertid langt utover en ren gjengivelse av forskningsfunn, og stipendet vil være helt avgjørende for gjennomføringen av prosjektet, da det vil kreve et omfattende og intensivt skrivearbeid for å omforme og gjøre bredt tilgjengelig materialet bak avhandlingen, samt forankre det i oppdatert informasjon fra gatenære tiltak.

Du har altså hatt samtale med over 200 migranter for å gi et bilde av mennesker som arbeider i Norge under krevende vilkår. Hvordan oppstod ideen hos deg?
– Forskningsprosjektet som boka baserer seg på ble utviklet i nært samarbeid med en rekke organisasjoner som alle drifter tjenester og tilbud til migranter i utsatte situasjoner, og jobber politisk med tematikken, henholdsvis Stiftelsen Kirkens Bymisjon, Norges Røde Kors, Caritas Norge og LO i Oslo. Samtlige organisasjoner uttrykte et behov for og ønske om mer kunnskap og oppmerksomhet på dette feltet. Initiativet kom fra dem og de gatenære tiltakene de driver.
– Personlig har jeg så lenge jeg kan huske vært interessert i spørsmål knyttet til innvandring. Gjennom hele oppveksten drev stefaren min asyladvokatpraksis i kjelleren vår. Jeg kom tidlig tett på problemstillingene.

– Hvor kommer de fra, disse migrantene i 2020 – og hva snakker du med de om?
– Materialet til avhandlingen – og denne boka – ble primært samlet inn i fra 2015 til 2017, og involverer mennesker fra hele verden – blant annet Polen, Romania, Senegal, Mongolia, Albania, Iran, Etiopia, Spania, Italia, Hellas, Ukraina, Thailand, Pakistan, Portugal – som befinner seg i Norge under ulike juridiske vilkår.
– Vi snakket mye om arbeidskår og levekår i Norge, og om helse og tilgang til helsehjelp, men også om drømmer, ambisjoner, følelser, familieliv, reiser, politikk, om etiske og moralske spørsmål, og om møter med det norske, med samfunnet og «systemet» her. Selv om jeg hadde mine analytiske interesser, var jeg opptatt av å forstå hva som var viktig for de jeg møtte, hva de selv var opptatt av.

– Vi hører av og til uttrykket «innvandrere eller migranter har jobbene hvite nordmenn ikke vil ha». Medfører dette riktighet? Og hva slags jobber er dette snakk om?
– For flere jeg møtte blir det riktigere å si at de hadde de eneste jobbene nordmenn ville gi dem. Jeg møtte blant annet en fem-språklig lærer som jobbet som renholdsarbeider, en lektor i statsvitenskap som jobbet som husmaler, en mann med universitetsutdannelse i matte og fysikk som jobbet som snømåker, fagarbeidere som gikk med avisa, men også folk som ikke hadde hatt anledning til å fullføre grunnskolen.
– Det dreide seg som regel om lavt betalte, manuelle yrker innen service og servering, transport, jordbruk, bygg og anlegg, varehandel, helse og omsorg, eiendomsdrift, og arbeid i private husholdninger. Folk kunne jobbe både for store, anerkjente bedrifter og kjeder, så vel som i små eller uregistrerte foretak, som selvstendige næringsdrivende, for underleverandører, for vikarbyråer, osv. Lommer av «grått» og «svart» fantes egentlig overalt.

– Hva tenker ikke-forskeren i deg om dette? For å si det på et ledende vis: man blir ganske trist av å høre slik? Spesielt om de godt utdannede mennesker som ikke får brukt de faglige evnene sine.
– Det er unektelig mange triste historier her, både for enkeltpersoner og for det norske samfunnet som går glipp av kompetanse. Men det er viktig å presisere at det varierte hvor lenge lektoren måtte male vegger. Noen var fornøyde, eller i hvert fall forsonet med jobber der de ikke fikk brukt alle sine evner eller utdannelse, så lenge det opplevdes som en begrenset periode, for eksempel en overgangsperiode der de også lærte språk og søkte andre jobber. Andre opplevde å sitte fast, og da kunne det utvikle seg situasjoner som gikk på helsa og humøret løs.
– Motivasjon, og forståelse av egen livssituasjon er imidlertid alltid noe komplekst, og noen levde tilsynelatende greit med “statusfrustrasjon” fordi det de oppnådde i prosessen ble ansett som viktigere enn nåværende arbeidssituasjon, som å gi barna sine en tryggere fremtid. Dessuten er det ikke slik at å jobbe som renholdsarbeider eller hushjelp er en dårlig jobb i seg selv. Det er først når jobben er underbetalt, usikker og helsebelastende at den betegnelsen er berettiget, uansett yrke.

– Du skriver også i din søknad at du driver med «deltakende observasjon». Betyr det at du deltar i felten som bilvasker eller bygningsarbeider?
– Jeg fikk mindre anledning enn jeg hadde ønsket til å være med på arbeidsplasser, av grunner som var lette å forstå: all den tid arbeidskårene ikke var helt etter boka, ville oppsynet til en nysgjerrig forsker mildt sagt vekke oppsikt. Folk var engstelige for gjengjeldelse fra arbeidsgivere eller overordnede, de ønsket ikke å sette jobben sin i fare, de var bekymret for hva kollegaer ville tro om hvem jeg var og hvem jeg representerte. Og ikke minst: folk var ofte utrolig opptatte på jobb, og hadde liten tid til å legge til rette for at jeg skulle snuble omkring rundt føttene deres.
– Når det er sagt fikk jeg anledning til å svinge kosten, jeg også, og jeg var med LO på oppsøkende arbeid på byggeplasser. Men primært handlet deltagelse om å være sammen med folk i sosiale sammenhenger, hjemme – for de som hadde et hjem – på fritida, i religiøse samlinger eller i møter med hjelpeorganisasjoner og offentlige instanser.

– Hvem tenker du vil ha godt av å lese din bok?
– Forhåpentligvis flest mulig. Målgruppa er det brede, sakprosalesende lag i befolkningen, og spesielt de med interesse for innvandring og arbeidsliv, i tillegg til samfunnsdebattanter, politikere, byråkrater og praktikere i berørte etater og institusjoner innenfor nnvandring, justis, arbeidsliv og helse, og fagbevegelse.

Motta vårt nyhetsbrev

Våre adresselister er strengt konfidensielle og deles ikke med noen tredjepart. Alle nyhetsbrev vi sender ut inneholder en avmeldings-link og du kan når som helst melde deg av.