Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

Hagtvet om den uavhengige intellektuelle

«Den som skriver fryktløst, tenker fryktløst og unngår å falle i nytalens feller, diktaturenes fremste undertrykkelsesredskap.» Bernt Hagtvets takk for maten-tale ved NFFOs årskonferanse i Oslo 7. april var også en hyllest til ordet og en sivilisasjonskritikk. Les talen her!

Bernthagtvet600

Våpensøstre, våpenbrødre; ordets betjenter og herskere! Ordet er hellig.

Jeg har uforvarende steppet inn som taler ved dette taffelet fordi førstevoterende er blitt syk. Tore Slaatta var desperat og skrapte bunnen. Dette er risikoen ved naboskap. Tore og jeg bor i samme grend.

Vi takk for maten-talere er hjulpet av fysiologien: For nå strømmer blodet fra hjernen til de indre mageorganer for å fordøye maten. Slik hensettes hjernen i en tilstand av midlertidig bevisstløshet og svekker den kritiske sans. Det er på dette tidspunkt at vi talere slipper til.

Det er blitt mye fagforeningstale ved dette årsmøtet. Det må bli slik; fagforening er vi jo. Vi skal drøfte våre felles interesser. Og det er jo ikke så ofte vi møter hverandre. Derfor er det blitt en del brødfokus. En bidragende grunn er at vi tilhører en ensom profesjon. Skriving er, for å bruke et ord fra Max Weber om politikken, boring i hard ved. Når vi møtes en sjelden gang, er det rimelig at vi samles om felles interesser. Men derfor er det også viktig å minnes hva vi faktisk driver med.

Vi står i en lang tradisjon av uavhengige intellektuelle. Vi kan føre tradisjonene våre i alle fall tilbake til det før-revolusjonære sivilsamfunnet som på 1700- tallet begynte å befolke kaffehus, salonger og tidsskriftredaksjoner. Les Jürgen Habermas’ klassiker om borgerlig offentlighet og dere skjønner hva jeg henspiller på. Og nå den store boka om den norske allmenningen som Bergensmiljøet rundt professor Jostein Gripsrud nettopp har utgitt.

Strengt tatt står vi i tradisjonen fra markisen av Rambouillet og hennes rokkokko-salong, der hun sittende på en silkepute tok imot forfattere, poeter, kunstnere, vitenskapsfolk og andre meningsdannere som uavhengig av trone, alter og pengesekk satte hverandre i stevne for å drøfte tidens spørsmål. De var samtidens temperaturmålere. Tør vi kalle oss selv det samme? Jeg tenker også på den purpurrøde kappen som Niccolo Machiavelli iførte seg når han skulle inn i skrivestuen for å tale med fortidens store ånder – og formulere sin kynismens politiske filosofi. Da var det fest for den gode Niccolo. Og en hellig stund. Vi som skriver forstår det.

Navnesettere og vedlikeholdere

Et annet bilde som dukker opp av våre fortidige kolleger, er den tuberkuløse, tynne og stålbebrillede forfatter som sitter som en hamsunsk Sult-figur på et trekkfullt loft og heroisk tar vare på sivilisasjonen i ufredstider. Eller skriver i trossig motstand under undertrykkende regimer. Jeg har dette bildet fra en Andrej Wajda-film der han portretterer polske intellektuelle fra de tiår der Polen ikke var en egen stat, men lå under tsarens jernskodde hæl. Da var det sånne folk som oss som tok vare på det polske språket og holdt vedlike diktning og sannhetserkjennelse på universitetene. De var vedlikeholdere, men også navnesettere, folk som identifiserte ting som identitet, tradisjon og nasjon. Og slik konsentrerte politisk energi i bestemte retninger – og reddet ideen om Polen. De var de arketypiske intellektuelle.

Lenin likte ikke sånne som oss og reserverte egne telefonstolper til å henge oss i. Noen av oss er så gamle at de husker hvordan enkelte studentledere på 60- og 70-tallet beveget seg temmelig nær slike tanker om meningsmotstandere. De representerer bunnfallet i norsk politisk idehistorie. Dagens Polen er blitt så gode til å undertrykke seg selv at kanskje må våre kolleger på nytt trekke opp til de trekkfulle rom og gå i åndelig eksil.

Vi kaster oss ut i det store intet når vi skriver. Som en skribent en gang sa det: Da jeg skrev dette forstod Gud og jeg dette. Nå forstår bare Gud det. Men tross all tvil, tross alle forleggere – var det ikke Claes Gill som sa at alle forleggere er banditter, alle – tross all kamp med dem, mot gjenstridig stoff, mot tidsknapphet og selvtvil, mot kjedsomhet og oppgitthet, må vi ikke glemme at vi skriver med gullenker i himmelen.

À propos gullenker: Var det ikke Voltaire som sa at intet skulle være uprøvet av fristelser for å fange inn leseren. Og den samme penneknekt skal også ha definert kjennetegnet på den gode stil: at skriftbildet damper bort og bare meningen står igjen. Her har mange sjargongbesatte samfunnsvitere mye å lære!

(I disse plagiattider må jeg erkjenne at jeg har dette lenkebildet fra Jens Arup Seip. Han brukte denne metaforen som betegnelse på de konservative høyesterettsdommere under riksrettskampene i 1884 og deromkring, de som ønsket å få folk til å tro at deres domsavsigelser ble forfattet i et interessefritt, svalt romt uavhengig av klasse, fordommer og egne skavanker: «de fremstilte det som om de skrev med gullenker». Med andre ord folk som ønsket å fremstille sin dommerpraksis som uhildet av egne interesser, og som ville holde utidige venstrefolk unna en maktanalyse av de som ville kle av deres påtatte objektivitet i dommerkappe. Seip elsket jo å kle av jurister. Der bør vi følge ham!)

Den virkelige verden

Det vi skriver henger naturligvis med gullenker i himmelen fordi vi skuer inn i en annen verden. La meg helt fakturafritt prøve en hypotese for dere: Platon hadde rett! Verden er av åndelig natur. Hvor vi lever her nede er bare et gjenskinn av en høyere verden. Den virkelige verden er ideenes verden, den verden som ligger utenfor våre sanser. Vi er bare skygger av denne verden – som i Platons hule. Hvordan vet jeg det? Jo, fordi poesien viser oss vei. Språket og poesien er broen til den virkelige verden.

Har dere tenkt over dette: alle språk har poesi. En verden hinsides dagligspråket som bare de spesielt begavede kan beherske. En verden der vi kommer nærmere vår natur ved hjelp av beåndede setninger. Her ligger den egentlige verden; her nede er vi bare ufullstendige, dødelige gjenskinn. Bak ligger nok et mysterium: at vi kaster tegn, bokstaver og symboler ned i et digert kar og rister rundt. Opp stiger et forhekset rom av mening, farger, stemninger og innsikter: litteratur. Alfabeter, setninger, poesi. Identitet, tenkning, begreper.

Finnes det noe mer vidunderlig enn begreper? Gi meg et begrep og jeg skal si deg hvem du er! Sammentrengt innsikt, rammer om vår utforskning av røyndomen – det er begrepene. Omgrep heter det på nynorsk, det er betre, «å gripa om». Derfor er Arne Næss’ bok En del elementære logiske emner den viktigste bok som er skrevet etter krigen. Klarhet, presisjon, saklighet, demokratiets grunnvisjon – det finner vi der. Jeg foreslår eksamen i En del elementære logiske emner som krav til medlemskap i NFFO! Jeg stiller som sensor! De som ikke kan tolkningslæren og saklighetslæren får ikke bli med! Er ikke denne teori ypperlig egnet til å gi oss yrkesstolthet? Vi er poesiens tjenere i vårt virke og vandrer på broen inn til den andre, virkelige verden.

Noen sivilisasjonspessimistiske emner

La meg avslutte med noen oppstrammere om tiden. Jeg vil mene at en organisasjon som NFFO nå mer enn noen gang er mer enn en ren fagorganisasjon. Vi er intet mindre enn sivilisasjonens forsvarere omgitt av destruktive krefter.

Ta tendensen nå til at alt skal foregå på engelsk. Et slags engelsk, pomor-engelsk med ca. 800 ord og en intonasjon som i utlandet får oss til å fremtre som lett hjerneskadde. Vår småmannskjensle overfor eget språk aner ingen grenser, ser det ut til. Vår fremste nasjonale illusjon er at vi tror vi kan engelsk. NFFO har en oppgave å stemme oss til selvinnsikt her.

Nå må Ibsen oversettes til engelsk for å forskes på ved UiO! Curt Rice ved Oslo Methadon University mener norsk er plunder og heft for sykepleiestudenter. Neste generasjon av ungdom har ikke håndskrift lenger og kan ikke resonnere fordi de tror at all kunnskap ligger et tastetrykk unna – på internettet. Professorer skal drive «infotainment» eller «edutainment»; være underholdere og gi studenter passelige porsjoner pensum som de kan gulpe opp uten anstrengelser til eksamen og sikre dem høy inntekt. Den smertelige erfaring at innsikt krever hardt arbeid, virker fjern.

Norske universiteter er i krise, styrt av noe som med orwelliansk nytale kalles «kvalitetsreformen», men som naturligvis handler om noe helt annet: forkortning, besparing og gjennomstrømming. Det er en hydrologisk reform.

Det som angår oss her i NFFO, er naturligvis den svekkede evnen til å skrive et klart og sjargongfritt norsk. Les Nils Christies siste bok om å skrive innbydende og samtidig tankefylt! Lær av den!

Hver skribent bør slå opp Orwells skriveråd over skrivepulten: skriv så glassklart som en vindusrute, unngå fremmedord og unødige abstraksjoner og skriv i aktiv form. Den som skriver fryktløst, tenker fryktløst og unngår å falle i nytalens feller, diktaturenes fremste undertrykkelsesredskap. Ytringsfrihet er å kunne si noe som ingen andre vil høre og konfrontere seg med «unpleasant facts», sa Orwell.
Det som skjer i dagens Kina er praktfullt orwelliansk: de travle winston’er sitter i Sannhetsministeriet i Beijing og skriver om historien etter partiets nåværende smak. De endrer begreper og ord og forbyr utenlandske tidsskrifter. Vi overser naturligvis slikt og faller på kne så lenge laksen selger så godt!


Men jeg glemmer jo at dette er en takk for maten-tale og ikke et smerteskrik fra en utkastet og sivilisasjonspessimistisk universitetsprofessor på hell, så la meg derfor avslutte med en hyllest til dagens middag. Det skal skje med noen linjer fra det fremste matdiktet i norsk litteratur, «Om steder på jorden og mat jeg liker» av Jens Bjørneboe:

I Venezia
spiste jeg
fiskesuppe av blåskjell,
østers, reker, hummer,
albueskjell, scampi, blekksprut, sjøhest
og flere slags fisk,
satt sammen som det fineste immaterielle mosaikkarbeide
fra byen Ravenna.
Der spiste jeg også
en languster –
et halvkilos stykke
snehvitt og rosenrødt
krepsedyr.
Salat. Vin. Olje. Citron.
Ved dette måltid
mistet døden sin brodd.

Slik har vi hatt det i kveld! Takk for maten!

Motta vårt nyhetsbrev

Våre adresselister er strengt konfidensielle og deles ikke med noen tredjepart. Alle nyhetsbrev vi sender ut inneholder en avmeldings-link og du kan når som helst melde deg av.