Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

Populariseringens kunst

– Det vanskeligste med å skrive bok er å finne tid til å gjøre det, sier Dag O. Hessen. Men popularisering av stoffet kan også være vrient når det er så mye man gjerne skulle gått i dybden om!

Collagedagohessen

I et nytt Min metode-arrangement 3. mai forteller biologiprofessor Dag O. Hessen om hvordan han arbeider som forskningsformidler og sakprosaskribent. Etter et kort foredrag blir han intervjuet av forfatter Espen Stueland.

Som oppvarming til denne kvelden har vi spurt Dag O. Hessen hva som er det vanskeligste med å skrive bok?

– Det jeg sliter mest med, er å få tid – det er minimumsfaktoren. Jeg har ikke problemer med skrivesperre, så det desidert vanskeligste er å finne mer enn en halvtime sammenhengende tid.

– Men når du først sitter der, er du så rutinert at alt går av seg selv?
– Vel, ofte kunne jeg hatt lyst til å utbrodere mer, gå mer i dybden, være mer nerdete. Man skal ikke undervurdere publikum, og av og til synes jeg at kravet om å forkorte og forenkle tar bort slikt jeg gjerne skulle hatt med. Det heter jo «Kill your darlings», men innimellom forsvinner informasjon som kunne vært interessant for noen. Problemet er vel at det ikke er interessant for alle. I boka C – Karbon. En uautorisert biografi (2017) har jeg faktisk gått temmelig langt ned i materien for spesielt interesserte. Men da har jeg også skrevet at det går greit å hoppe over visse parti – man skal ikke miste sammenhengen av den grunn. Skriveteknisk handler det altså om å finne den balansegangen hvor man tilfredsstiller både de med stor faglig interesse og de som bare vil ha en innføring. Samtidig som man skal komme med noe genuint nytt!

– Du er en framifrå forskningsformidler, med et enormt temafelt. – Noen gode forskningsformidlingstips å dele med leserne?
– Takk for det. Skriv slik at det er morsomt også å skrive, bruk gjerne litt underfundig humor der det passer. Og glem den imaginære, kritiske kollegaen som sitter og kikker over skulderen på deg. Det er mulig han eller hun finnes, men gi blaffen i han uansett. De aller fleste vil verdsette at du får kunnskap ut. Bruk metaforer, bilder og finn dine egne litterære grep som du trives med.

– Men nå har du altså bare gitt én bok per år de siste to-tre årene. Både i 2012 og 2015 fikk du jo til tre bøker per år. Er det alderen som begynner å sette sine spor?
– Ha, ha. En bok i året er egentlig også for mye, det er viktig å skrive kun når man har noe på hjertet, og for meg går bokskriving i rykk og napp. Det er noe jeg gjør på kveldstid og ledige søndagsmorgener når jeg har tid. For min egen del blir det nok minst et par år til nest bok selv om jeg har nok av bokidéer, nå vil jeg prioritere forskning og undervisning en periode framover.

I Sannhet til salgs utgitt på Res Publica tar Hessen til orde for et forsvar for den frie forskningen. Ikke bare «fake news», men også «fake science» er blitt et samfunnsproblem, mener Hessen.

– Sannhet til salgs er «en beretning fra et universitetsliv der det har blitt stadig vanskeligere å forsvare slike viktige dannelsesidealer», som det står å lese i baksideteksten. Hva er etter ditt syn et godt, akademisk dannelsesideal?
– Vel, det er i alle fall ikke et isolert liv i elfenbenstårnet for å dyrke særinteresser – om noen skulle tro det. Det er å reflektere over hva en selv og akademia kan bidra med til samfunnet, både av erkjennelse, konstruktiv kritikk og innovasjon i vid forstand – og så forsøke å bidra med nettopp dette.

– Du skriver her om et forskerliv som minner om et rotterace, med mye tid som går med til å skrive søknader om penger. Det er kanskje ikke noe nytt i akademia?
– Ja, konkurranse er uunngåelig og langt på vei også nødvendig og stimulerende, men på ett eller annet punkt bikker det kanskje over. Turtallet har økt betydelig i akademia som ellers i samfunnet, og jeg tror konkurransen nå dels er dysfunksjonell ved at den i stor grad er kvantitetsdrivende, og gjør at man i siste instans velger raske publikasjoner framfor dristige ideer, refleksjon, diskusjon, undervisning og samfunnskontakt.

– Hvordan har du selv merket på kroppen det du kaller den økende kommersielle innflytelsen over akademia?
– Jeg merker at det forventes stor grad av “brukerkontakt” med på søknadene, at man må redegjøre for konkret samfunnsnytte selv der det er vanskelig å grunngi forskningen med dette. Det er fortsatt rimelig gode muligheter til å søke midler også til grunnforskning her til lands, men vi ser et økende forventningspress om konkret nyttebegrunnelse som tydelig uttrykkes i stortingsmeldinger og strateginotater om forskning, samt i utlysningstekster. Bevilgningene har også økt mer for innovasjonsrettet enn fri forskning i de siste årene.

Les mer om arrangementet her

Hoveddelen av dette intervjuet er publisert før i spalten Ukas NFFO-er.

Motta vårt nyhetsbrev

Våre adresselister er strengt konfidensielle og deles ikke med noen tredjepart. Alle nyhetsbrev vi sender ut inneholder en avmeldings-link og du kan når som helst melde deg av.