Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

Få prisvinnere på hylla

De gode sakprosabøkene blir ikke spredt til de små folkebibliotekene, viser en ny undersøkelse. Handler det bare om penger?

Simen
–Disse bøkene holder høy kvalitet. De burde finnes i hele Norge, mener Simen Berge, en av forfatterne bak rapporten som konkluderer med en rekke prisnominerte bøker ikke finnes i de minste bibliotekene. Her for anledningen avbildet i det største, Deichman Bjørvika.

Du har hørt at Åse Brandvolds bok om hjemsendte asylsøkere, er viktig å få med seg. Du er opptatt av flyktningpolitikk. Og du leser i avisa at En flukt som aldri tar slutt er nominert til Brageprisen. Du går på ditt lokale bibliotek for å låne den. Du prøver alltid der først. Men de har den ikke inne. De har aldri hatt den.
Du skjønner at du bor på et altfor lite sted.

Vil doble innkjøp

Da sakprosaordningen ble innført i 2005, kartla NFFO dekningsgraden av en rekke sakprosabøker i norske folkebibliotek. Det var små steder i distriktene som hadde dårligst utvalg av aktuell sakprosa. Hovedforklaringen var at folkebibliotekene i mindre kommuner ikke hadde egne budsjetter som gjorde at de kunne kjøpe inn denne litteraturen. NFFO ville sjekke om 15 år med innkjøpsordning for sakprosa hadde gjort noe med antallet sentrale sakprosabøker i mindre, norske folkebibliotek.
Det har kanskje blitt bedre. Men det er fortsatt et stykke å gå, ifølge generalsekretær i NFFO, Arne Vestbø.
Du kan lese rapporten i sin helhet nederst på denne sida.
– Rapporten viser med all tydelighet at innkjøpsordningen for sakprosa burde styrkes betraktelig, og er et dokument vi i NFFO aktivt vil bruke i alle sammenhenger der vi møter kulturpolitikerne. Målet vårt er at sakprosaordningen blir minst dobbelt så omfattende som den er i dag, noe som vil komme både forfattere, utgivere og lesere av sakprosa til gode, sier han.

Rapporten har tatt utgangspunkt sakprosabøker som hadde vært nominert til Kritikerprisen eller Brageprisen i tidsrommet 2012 til 2019. 15 av 61 nominerte bøker var ikke innkjøpt av Kulturrådet. Tallene viser at ni av ti av bibliotekene har færre enn seks av disse titlene tilgjengelig i et eller annet format. Det betyr at kun 13 prosent av bibliotekene har seks eller flere av titlene tilgjengelig. Ingen av bibliotekene har alle titlene.
Selv sakprosavinneren i dette heatet, Hele Uris Hvem sa hva? Fantes bare på halvparten av bibliotekene.
– Disse bøkene holder høy kvalitet. De burde finnes i hele Norge, mener Simen Berge, en av forfatterne bak rapporten som konkluderer med at det er et «demokratisk problem» at mange av disse bøkene ikke er fysisk tilgjengelig over hele landet.

Kan fjernlånes

– Det er ikke nødvendigvis et problem at en tittel ikke er tilgjengelig, det er jo ikke slik at demokratiet vakler av den grunn, sier leder for litteraturseksjonen i Norsk Kulturråd, Grete Stuevold Madsbakken.
– Men enkelteksemplene er godt egnet til å illustrere det større bildet: at det er store variasjoner i befolkningens tilgang på ny norsk sakprosa gjennom folkebibliotekene, sier hun, sier Madsbakken som deler oppfatningen om at tilgang på god, ny norsk sakprosa er viktig i et «deltakelses-, offentlighets-, opplysnings- og demokratiperspektiv». Det er også svært viktig for bibliotekenes kunnskapsformidling overfor barn, unge og voksne, mener hun.
– Blant annet gjennom undersøkelser som denne ser vi hvor viktig innkjøpsordningene er for tittelbredden i norske folkebibliotek, sier hun og minner om at folkebibliotekene er et kommunalt ansvar og at det er biblioteket selv som innenfor rammene av eget budsjett, av ofte svært varierende størrelse, bestemmer hvilke bøker som skal kjøpes inn til samlingen.
For i de små folkebibliotekene er det ganske stort strekk i laget. De har mellom et halvt til tre årsverk og forholder seg til veldig varierte kommunale bevilgninger, sier styreleder i bibliotekforeningen, Vidar Lund.
–Bibliotekene må ofte gjøre harde prioriteringer, både når det gjelder plass og penger. Og da vinner gjerne barnelitteraturen og ekstra innkjøp av skjønnlitteratur. Det lokale innkjøpet er nok ganske etterspørselsstyrt. Og da tar jo også avisabonnementene en ganske stor del av potten, sier han og nevner at det også er et moment at man ikke tør å kjøpe inn sakprosabøker og deretter oppleve at de man har kjøpt likevel kommer via innkjøpsordningen.
–Men hva skjer hvis publikum etterspør nominerte sakprosabøker?
–Fjernlånsystemet har jo blitt mye bedre de siste årene. Nå kan man søke etter bøkene selv på nettet og få dem tilsendt fra det biblioteket som har boken inne. Dessuten samarbeider fylkene om å tilby ebøker, sier han.
–Men selvsagt er det viktig med aktualitet og bredde i utvalget for de aller minste bibliotekene. Det hadde ikke skadet å utvide innkjøpsordningen, sier han.

Vil gjerne kjøpe mer

Så det koker altså ned til penger. Antall titler som Kulturrådet kjøper inn. Og dermed bredden på sakprosa i bibliotekene. Stuevold Madsbakken er ikke uenig i at de gjerne kunne kjøpt inn enda flere sakprosatitler.
– Vurderingsutvalget for sakprosa har ved flere anledninger vært tydelige på at det gis ut mye god sakprosa og at de gjerne skulle kjøpt inn flere titler – og da selvsagt fler enn de som nomineres til priser, sier hun og peker på at undersøkelsen tar for seg bøker som er blitt viet en god del oppmerksomhet i offentligheten. Men hva da med den store underskogen av sakprosabøker som ikke kjøpes inn og som heller ikke nomineres til priser, spør hun.
Høgskulen i Volda leverer om kort tid en utredning av Kulturrådets ordninger på litteraturfeltet. Kulturrådet skal bruke høsten og vinteren på å se på hvordan de kan justere innkjøpsordningen for sakprosa. For dersom en innenfor dagens ramme og ordning skal kjøpe inn flere titler, enten fysisk eller digitalt, vil det enten bety mindre utbetalt per tittel eller en omfordeling mellom de ulike litteraturordningene, mener hun.
–Handler det bare om penger og økte bevilgninger, eller kan man se for seg andre måter å «fange opp» bøker som ikke er innkjøpt, men som har kvaliteter som folkebibliotekene kan trenge?
–Det er interessant å undersøke om det finnes andre muligheter for å «bedre dekningen», samt føre en dialog med folkebiblioteksektoren om hvordan de vurderer tilgangen på sakprosa og hva de ønsker og har kapasitet til å ta imot. Å øke dekningen handler ikke bare om penger og øke bevilgninger, men det er ingen tvil om at en økt ramme for ordningen ville hatt mye å si, sier hun.

Motta vårt nyhetsbrev

Våre adresselister er strengt konfidensielle og deles ikke med noen tredjepart. Alle nyhetsbrev vi sender ut inneholder en avmeldings-link og du kan når som helst melde deg av.