Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

Hva er norske bøkers framtid i akademia?

9 av 10 forskningsartikler som publiseres i Norge blir publisert på engelsk. Forskere som ønsker å komme ut i bokform til den norske allmennheten får ingen publiseringspoeng. Hva betyr det for norske fag- og lærebøkers framtid?

Marte og ylva
Ylva Østby (t.v.) og Marte Blikstad-Balas.

Fredag 15. oktober inviterer NFFO til debattmøte om dette temaet, i Bergen. Som et oppspill har vi bedt to faglitterære forfattere reflektere rundt utviklingen. Marte Blikstad-Balas er professor i norskdidaktikk ved Universitetet i Oslo. Nevropsykolog Østby er postdoktor på samme lærested. Hun er også leder av Det faglitterære fond. Her er et utdrag av samtalen.

– Forblir boka det sentrale mediet for formidling av kunnskap, eller kan det tenkes at andre formidlingsformer vil utkonkurrere den?
Marte Blikstad-Balas:
– Selv om vi vil at studenter skal kunne lese artikler på engelsk og det blir stadig mer kompendiebasert pensum, er det ingenting som slår en god pensumbok. Der prøver en sentral fagperson å formidle feltets viktigste innsikter til studentene som boka er skrevet for.
Ylva Østby:
– Det er mange veier til god formidling. Både apper, spill og korte SoMe-formater kan bidra. Men boka er og blir stedet for lange tanker og begrunnede argumenter.

– I NFFOs medlemsmagasin Bulletin sier kjemiker og forfatter Alexander H. Sandtorv at universitetene nedprioriterer formidling og bokskriving, på bekostning av forskning og undervisning. Lærestedet hans har ingen interesse i å kartlegge skrivearbeidet hans, eller bruke det som en del av tellekantsystemet. Hva mangler for å få det slik Sandtorv ønsker?
Blikstad-Balas:
– Et minstekrav burde være at vi får forståelse for at det tar tid, og mulighet for frikjøp når for eksempel NFFO stiller med stipend. Nå kommer all formidlingen på toppen av alt annet, som en usynlig fritidsaktivitet.
Østby:
– Så lenge politikerne har bestemt at finansieringen av universitetene og høyskolene skal være delvis innsatsstyrt, og ansettelser og opprykk baseres nesten utelukkende på vitenskapelig publisering og undervisning, blir formidlingen noe som ikke passer inn. Det er med på å usynliggjøre hvor mye arbeid det faktisk krever å bidra aktivt til formidling.

– Hva kan være grunner til at ledelsen i akademia ikke tar forfatternes innvendinger mot tellekanter og engelsk alvorlig nok?
Blikstad-Balas:
– Jeg har ingen problemer med å se at dette er veldig sammensatt. Jeg publiserer selv mye på engelsk på nivå 2. For å nå opp internasjonalt må vi det. Spørsmålet er hvordan vi kan sikre at vi samtidig tar vare på breddeformidling og norsk fagspråk.
Østby:
– Forskningen vår inngår i en felles, internasjonal samtale, som nødvendigvis må foregå på engelsk for at alle skal kunne delta. Derfor finnes systemer for å belønne slik publisering. Det betyr ikke at all forskning vi gjør skal være banebrytende, og på engelsk. Vi må heve blikket og se mangfoldet av samfunnsrelevans. Men når mye av forskningspubliseringen foregår på engelsk, bør formidlingen av den til et norsk publikum også verdsettes. Det er kanskje her det mangler nok insentiver.

– Skriveglade akademikere trenger vel bare å ha et forlag som er villig til å utgi den ferdige boka. Hvor nøye er det med tellekantene da?
Blikstad-Balas:
– Vi vet at norske professorer allerede er overarbeidet og svært presset på tid. I snitt jobber vi en ekstra dag i uka, så det er tida som er den mest dyrebare ressursen vår. Når vi da engang måles på tellekanter fra både arbeidsgiver og de som finansierer forskningen, kan det hende at noen som gjerne vil skrive en populærvitenskapelig bok føler at de rett og slett ikke har mulighet til å prioritere det. Det gir null uttelling sammenlignet med vitenskapelige artikler.
Østby:
– Tellekantene har ingen direkte betydning for den enkelte forsker. Pengene som kommer inn fordeles til arbeidsgiverne våre. På systemnivå er tellekantsystemet indirekte med på å styre innsatsen vår mot internasjonal publisering, og vekk fra popularisering og lærebøker. Populærvitenskapelige bøker teller heller ikke med når man blir vurdert for fast stilling eller professoropprykk. Det skyldes ikke tellekanter, men retningslinjene.

– Er det avgjørende for dere forfattere at bøkene skrives på norsk?
Blikstad-Balas:
– Min aller viktigste målgruppe er norske studenter i lærerutdanningen og lærere. De fortjener gode fagbøker på sitt eget språk. Hvis du som forfatter ønsker å skrive for noen som helst vil lese på norsk, bør du skrive på norsk. For fagspråket er det helt avgjørende at noen formidler det nyeste fra forskningsfronten også på norsk.
Østby:
– Det er utrolig viktig å formidle på norsk, på samme måte som det er det på hvilket som helst morsmål. Skal kunnskapen omsettes til demokratisk deltakelse må folk ha ord for den.

– Er det blitt vanskeligere å få skrevet og utgitt bøker innenfor akademia?
Blikstad-Balas:
– Det er mitt klare inntrykk, men jeg skulle gjerne sett mer forskning på akkurat det.
Østby:
– Et av mine store forbilder, psykologen Endel Tulving, skriver i forordet i sin bok om hukommelse fra 1980-tallet at han føler en slags ærbødighet over å skrive «Boken sin». Den er et symbol på at han virkelig tar steget opp blant de store. Alle som betød noe den gangen skrev bøker. Slik er det nok ikke lenger innenfor mitt fagområde.

– Kjenner dere noen som har latt være å formidle kunnskap fra eget fag på grunn av det vi her beskriver?
Blikstad-Balas:
– Jeg har selv rådet postdoktorer til ikke å prioritere fagbøker som ikke teller i fremtidige ansettelser eller opprykk. Og selv fått beskjed om at jeg «gjør så mye annet» hvis jeg for eksempel prioriterer å delta på Arendalsuka eller Forskningsdagene.
Østby:
– Dette vet vi altfor lite om. De som formidler er jo synlige. De som ikke formidler så mye går ikke nødvendigvis ut med det. Jeg har hørt at folk har blitt frarådet å bruke tid på det. Jeg har også fått høre, kanskje som en vennlig påminnelse, at bøkene mine tross alt ikke teller i akademia.

– Hva skriver dere nå?
Blikstad-Balas:
– Blant annet har jeg skrevet ferdig siste bind av et norskverk for ungdomstrinnet, sammen med to fantastisk flinke medforfattere. Det er en kjempeviktig jobb og et stort ansvar å skrive lærebøker, både for studenter, men også for elever i skolen. Det får null oppmerksomhet på UiO. Jeg mener selv det er den beste og viktigste boka jeg har vært med på.
Østby:
– Jeg jobber med en allmenn sakprosabok om nostalgi, og en kort introduksjonsbok om kognitiv nevrovitenskap. Jeg har også bidratt i fagboka Nevrokognitiv utviklingspsykologi, som kom ut tidligere i år.

– Hvor og når får dere tid til å skrive bøker fra fagfeltet deres?
Blikstad-Balas:
– Jeg skriver alle bøker på kveldstid, helger og ferier. Selv om jeg elsker å skrive, går det helt tydelig på bekostning av såkalt «fritid» der man ikke jobber. Familien min er heller ikke alltid like begeistret over at jeg sitter inne og skriver når vi har fri sammen.
Østby:
– Jeg skriver når jeg får permisjon fra jobben, med stipend fra NFFO og Fritt Ord. Og sper på i helger, kvelder og ferier. I høst har jeg fullt opp med jobb, men har inngått en avtale med en venn om at vi skal skrive en halv side om dagen på hver vår bok. Så da sleper jeg meg til tastaturet rett før leggetid noen kvelder. Noen av de sidene blir brukelige, til og med!

– Hva bør norske akademiske forfattere ønske seg til jul?
Marte Blikstad-Balas:
– Vi bør ønske oss at akademiske ledere begynner å verdsette at noen er brobyggere mellom det internasjonale fagfeltet og studentene våre – gjennom gode pensumbøker på norsk!
Østby:
– At lærebøker og allmenn sakprosa får reell betydning ved ansettelser og opprykk, og at vi får en liten andel i timeregnskapet som er satt av til formidling.

Motta vårt nyhetsbrev

Våre adresselister er strengt konfidensielle og deles ikke med noen tredjepart. Alle nyhetsbrev vi sender ut inneholder en avmeldings-link og du kan når som helst melde deg av.