Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

Kvantitet, klisjéer og kritikk

– Vi trenger en uavhengig sakprosa som behersker et kritisk register, som kan stille de riktige spørsmålene, og som kan la tvilen få komme til orde, skriver Sindre Hovdenakk i lederen til det som er hans siste utgave som redaktør av Prosa.

Skjermbilde 2018 12 04 kl. 12.39.40

Fem år med Sindre Hovdenakk i redaktørstolen er over. Fra 1. januar tar Merete Røsvik over.
Nummeret er på vei ut til NFFO-medlemmene nå, og til salgs i Narvesen over hele landet.
Men allerede her og nå kan du lese Hovdenakks leder:

Det er store litteratursatsinger på gang i 2019. Norge skal være gjesteland ved bokmessen i Frankfurt, og samtidig arrangeres Bokåret 2019 her hjemme. Bokåret skal fokusere på lesning og litteraturformidling, og har fått bevilget 30 millioner fra Norsk Tippings spilloverskudd. Målet er 500 arrangementer i 500 bibliotek i løpet av 2019.
Det er bra med målbare ambisjoner, og det er grunn til å tro at Bokåret 2019 kan oppsummeres som en suksess om et års tid.
Det ser også lovende ut for Norges gjestelandstatus i Frankfurt. Som det framkommer av en reportasje i denne utgaven av Prosa, er tyske forleggere både imponerte og interesserte når det gjelder norsk litteratur. Norge har allerede en sterk posisjon i det tyske bokmarkedet, og denne posisjonen vil trolig bli ytterligere styrket i 2019. Riktignok har også forleggere en tendens til å reprodusere klisjéer, og det er ikke til å komme forbi at det er et noe tilbakeskuende, for ikke å si innadvendt, preg over hva de forventer av norske sakprosabøker: De skal helst handle om uberørt natur, stillhet og kontemplasjon. Den ideelle norske sakprosaforfatteren er sett med tyske øyne en filosofisk anlagt vandringsmann/-kvinne, som kan tenke store tanker under åpen himmel. Dette ment som et skrivetips for skribenter med internasjonale ambisjoner.
Reprodusering av klisjéer er selvsagt ikke bra for det litterære mangfoldet. Men i en markedsstyrt forlagsøkonomi vil det alltid være slik at man i letingen etter nye suksesser skuer mot de gamle. Det er trygt, det er enkelt, og det er lett å formidle. Samtidig er det en fare for at litteraturen, og da tenker jeg særlig på sakprosaen, på denne måten blir motstandsløs, pregløs og fantasiløs.
Akkurat dét er det siste vi trenger i en tid da sakprosaen har en svært viktig rolle å spille som premissleverandør til den norske – og internasjonale – offentligheten. Vi trenger en uavhengig sakprosa som behersker et kritisk register, som kan stille de riktige spørsmålene, og som kan la tvilen få komme til orde. En sakprosa som ivaretar resonnementets egenverdi, og som ikke skal tjene verken politiske eller kommersielle interesser. En sakprosa som utfordrer det instrumentelle kultursynet, og som ivaretar sjangermangfoldet.
Det er slike ambisjoner det norske litterære miljøet bør ta med seg både til Frankfurt neste høst og gjennom hele Bokåret 2019.
For å få til dette trenger vi også en levende kritikk av sakprosa (og andre litterære sjangre). I euforien over alt som skal skje i 2019, er det som om vår entusiastiske kulturminister og andre bevilgende myndigheter har glemt at litteraturen ikke bare skal bejubles – den skal også kritiseres. Tidsskriftene er fortsatt den viktigste arenaen for idébrytning om litteratur. Her har vi et rom der kritikk kan få plass til å dyrkes og pleies. I år forelå endelig en ny utredning om kulturtidsskriftenes situasjon, og Norsk kulturråd er blant dem som har tatt til orde for et kraftig økonomisk løft for tidsskriftene på neste års statsbudsjett. I skrivende stund ser det ikke ut som om det vil bli noe av. I stedet skal norske kulturtidsskrift åpenbart fortsatt sultefores. Det vil i tilfelle være en stygg plett på Norges blankpussede image i det viktige litteraturåret 2019.
*
Dette er den siste utgaven av Prosa jeg har hatt gleden av å redigere. Fra januar 2019 er Merete Røsvik Prosas redaktør. Tiden er inne for å takke alle som de siste fem årene har bidratt til å gjøre jobben min som redaktør så interessant og utviklende. Det gjelder selvsagt alle de glimrende skribentene og illustratørene som sjenerøst har brukt av sin tid, sine kunnskaper og sin formidlingsevne til å fylle Prosas spalter. Det gjelder redaksjonsrådet, som har kommet med gode innspill til aktuelle essays, og som med jevne mellomrom har evaluert tidsskriftet (og redaktøren). Det gjelder språkvaskerne og korrekturleserne Eldbjørg Hovland og Henninge Solberg, som ved utallige anledninger har reddet både skribenter og redaktør fra grammatikalske flauser, logiske inkonsekvenser og uklare formuleringer. Deres innsats har vært helt avgjørende for at Prosa i dag kan sies å holde et høyt språklig nivå.
Den aller største takken går til Aina Griffin og Susanne Brochmann, Norges aller dyktigste tidsskriftdesignere. De har levert høy kvalitet, utgave etter utgave, år etter år. Det har vært et stort privilegium for meg å samarbeide med så mange dyktige mennesker.
Takk for nå!

Motta vårt nyhetsbrev

Våre adresselister er strengt konfidensielle og deles ikke med noen tredjepart. Alle nyhetsbrev vi sender ut inneholder en avmeldings-link og du kan når som helst melde deg av.