Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

NFFO 40 år

Sakprosaen - det store bildet

Det gjøres mye bra i norsk sakprosa for tida. Men tidenes pionerverk i sjangeren utkom for 157 år siden, mener Arnhild Skre og Ane Farsethås.

Sakprosa store bildet

Forfatter og journalist Arnhild Skre og Ane Farsethås, kulturredaktør i Morgenbladet, har begge vært kritikere i mange år. Begge er de forfattere, Skre er historiker, Farsethås er litteraturviter. Samlet har de solid fartstid i det norske litterære landskapet, derfor var det naturlig å stille dem det enkle spørsmålet: Hvordan står det til med norsk sakprosa?
– Det står aldeles strålende til, sier Arnhild Skre.
– Kvaliteten er i spennende utvikling, jeg ser mange positive tegn. Samtidig finnes det skeivheter og rikelig rom for forbedring. Dette gjør sjangeren konstant inspirerende!

Redselen for det subjektive

Vi kunne ha avsluttet saken her – men bildet er en smule større enn som så. Som noen meget mulig har fått med seg, er verden blitt mindre. La oss starte lengst unna med det som har påvirket oss. Det norske sakprosafeltet har, når det gjelder den journalistiske tradisjonen, gjennom flere år hentet ideer og inspirasjon fra USA, ikke minst fra magasininstitusjoner som New Yorker, Esquire, Rolling Stone og flere andre som gjennom mange tiår har gitt god plass til forfattere og journalister i det store, litterære formatet.
– Dette er ofte sjangre med et bredt sett av fortellerformer i spennet mellom essay og reportasje, som er høylitterære, avanserte, og som der er en del av en bred offentlighet. Akkurat det har vi ikke hatt så mye av i Norge, sier Ane Farsethås.
– I norske aviser og magasiner er det streit journalistikk som råder. I norsk journalistutdanning er man tradisjonelt skeptisk til subjektive former og stiler. Selv i featurejournalistikken er det en nokså konvensjonell form som dominerer, en som ikke på langt nær benytter de kreative og litterære mulighetene som finnes.
– Her i Norge er det i min gamle avis Dag og Tid det har vært best fotfeste for en slik tradisjon, mener Skre.
– Morten Strøksnes og Agnes Ravatn er gode eksempler. Ravatns nyskapende Stillstand var en essayistisk reportasjeserie i Dag og Tid før den ble bok. Redaktør Svein Gjerdåker har hatt som prosjekt å dyrke fram essayistikk i form av lange serier. Men han har nesten vært alene om dette i Norge.
– Men nå må det også sies at det anglo-amerikanske språksamfunnet naturligvis har helt andre muskler enn vi har. Markedet er fundamentalt annerledes og større. I historiefaget ser vi også mye mot Sverige. For eksempel er Peter Englund et stort ideal for mange av oss som skriver historiske framstillinger for et allment publikum. Poltova er den mest beundringsverdige boka hans. Der skriver han om et slag på 1700-tallet der den svenske hæren blir låst inne i en knipetangmanøver i Øst-Europa. Han baserer seg på et enormt antall kilder, men mekker det sømløst sammen og beveger seg mellom de nære, talende detaljene og de store overblikkene. Denne fortellerstilen i historiske framstillinger har en mye lengre tradisjon i Sverige enn her hos oss.
– Hvorfor har vi ikke hatt denne i Norge?
– Vi har også våre gode fortellere blant historikerne, men vi har hatt en sterkere positivistisk retning i historiefaget. I de siste årene har dette forandret seg, parallelt med at flere akademikere i sakprosafeltet eksperimenterer mer. I 80- og 90-årene slet vi journalister med å få folk ved universitetene til å skrive så folk begrep hva de holdt på med. Vi holdt kurs om dette, husker jeg. Mange hadde null sjangerforståelse. De måtte skrive akademisk slik de alltid hadde gjort det, ellers ble det feil. De siste årene har kunnskapslitteraturen forandret seg, blant annet fordi universitetene selv har jobbet med forskningsformidling og fordi NFF har hatt det på agendaen.
– Spesielt er jeg begeistret for den rekken vi har fått av forskningsformidlere fra både naturvitenskapene og humaniora: Kaja Nordengen, Øystein Morten, Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl, Dag O. Hessen, Tore Scheie, Ylva og Hilde Østby, Bjørn Godøy, Katharina Vestre, Anna Blix og flere andre. Særlig er mange unge kvinner dyktige og dristige fagformidlere, sier Skre.

Nffo ane arnhild 008 20180109 lite
Arnhild Skre.

Vinje-impulsen

– Har vi noe som vi kan kalle en helt særegen norsk sakprosa?
– Det vil jeg si er den nynorske essaytradisjonen, sier Farsethås.
– Aasmund Olavsson Vinje er den nærmeste til å være en genuin norsk nyskaper i så måte, en grunnlegger av en egen form. Han får ut potensialet i blandingssjangeren vi her snakker om. Jeg mener at hans Ferdaminne er tidenes norske pionerverk innenfor sakprosa: en subjektiv, personlig reisereportasje som er et essay, en kritikk og et litterært diktverk i en og samme tekst. Kanskje er han ikke den norske Montaigne, men han er likevel det nærmeste vi kommer en grunnlagsskikkelse for en hel tradisjon i Norge. Han er en av grunnene til at det nynorske essayet har stått så sterkt. Så var han jo også en av de aller første som i helt konkret forstand tok i bruk et splitter nytt språk, landsmålet, noe som passer som hånd i hanske til det utfordrende, ukonvensjonelle og ikke-kanoniske synet på verden som kommer til uttrykk i tekstene.
– Og i den tradisjonen er det vi har fått en forfatter som Kjartan Fløgstad, som har vært en viktig essayist, og som utforsker disse grenselandene. Vinje-impulsen er også å finne hos andre norske essayister enn de nynorske. Jeg tror den har inspirert hele feltet, sier Skre.
– Ja, i det feltet har du også forfattere som nevnte Ravatn, Marit Eikemo og Olaug Nilssen. Det som også er så inspirerende med Vinje, er hans humor. Det er jo noe vi gjerne skulle hatt mer av i litteraturen, sier Farsethås.
– Andre norske særegenheter?
– I nyere tid har også forfattere som Åsne Seierstad, Ivo de Figueiredo og Morten Strøksnes vært med på å utvide den norske sakprosalitteraturen. De har gått foran og tatt uvanlige grep, og bidratt til et norsk særpreg, sier Skre.
– Og kanskje utvidet forståelsen av «virkelighet»?
– Jeg tror det er ganske lenge siden man hadde en så naiv forståelse av spørsmålet om representasjon, mener Farsethås.
– At det liksom dreier seg om at «enten så er det saklig, eller så er det fiksjon»… Det er ikke slik at fakta er en ting du kan ramme inn, og så er alt annet fiksjon. Det er jo masse fortelling i sakprosa også. Hva som er fakta, kan vi diskutere i det uendelige. Men det kan ikke bare være kjedelige, leksikalske opplysninger etter hverandre. Det er snakk om å fortolke og fortelle. Å skille skarpt der blir en for naiv forståelse av dette med fiksjon og ikke-fiksjon, sier Farsethås.
– Karin Sveen med boka Klassereise er et annet vellykket eksempel på den utforskende sakprosaen vår. Det var en stor leseropplevelse, minnes Skre.
– Også Atle Næss har betydd mye. Han er selv dreven i sjangervekslingen og har kurset folk i å tenke dramaturgisk og å fortelle. Han kaller det for skjønnlitterære grep i sakprosa.
Farsethås er ikke overbevist om at det er betegnelser som gjør sakprosaen noen tjeneste.
– «Skjønnlitterære grep» og «romangrep» er uheldige uttrykk vi godt kan slutte med. For disse uttrykkene tilsier at vi har denne todelingen mellom fakta og fiksjon som jeg snakket om. Det er allerede mange forbindelseslinjer mellom sakprosa og skjønnlitteratur. Nobelprisvinner Svetlana Aleksijevitsj kaller bøkene sine for romaner, for eksempel. Truman Capote kalte sin In Cold Blood for roman. Men norske sakprosaforfattere bør heller ta eierskap til sin egen sjanger enn å lene seg mot romanen, mener Farsethås:
– Jeg er forfatter, jeg skriver fortellinger om sanne ting. Her kan man med fordel uttrykke seg med større selvtillit!

Nffo ane arnhild 015 20180109 lite
Ane Farsethås.

Før og etter Egelands bok

Over til en annen sjanger innenfor feltet – biografien. Den har gjennomgått store endringer siden 1980-og 90-årene, mener Skre og Farsethås.
– Biografier har en mye høyere status i akademiske kretser nå, mener Farsethås.
– Nå er den jo nærmest en virkelig høyverdig form. Du har autorative litteraturvitere som Tore Rem, som jobber hardt i faget og har biografien som hovedsjanger. Det som har endret seg mest radikalt, er kildebruken. Jeg gjorde et oppdrag for Norsk biografisk selskap der jeg så på forfatterbiografiene om Undset, Ibsen og Hamsun gjennom tidene. Alle sammen. Hovedfunnet var at det var en markant forskjell på kildebruken. I hovedsak var det få kildeangivelser i eldre biografier, og de inneholdt ingen angivelse av hva som var kildebelagt, og hva som var spekulasjon fra forfatterens side. Det var flytende og uklare overganger mellom inndiktninger i personenes liv og motiver, følelser og eksterne fakta, sier Farsethås.
– Disse forfatterbiografiene fra 1980-årene inneholdt ofte mytekolportering uten like, sier Skre.
– Jeg husker Dag Solstad skrev i en anmeldelse av Olaf Bull-biografien at hvis Bull hadde vært så ofte og så full som Fredrik Wandrup skriver, så kunne han ikke klart å skrive en eneste linje poesi. Men mange av disse biografiene som kom i 1980- og 90-årene, var populære og åpnet forfatterskap for nye lesere.
– Jeg er jo litteraturviter også, og jeg husker vi syntes det var en litt enkel og billig sjanger den gangen, sier Farsethås.
– Det hadde også med litteraturvitenskapen på den tida å gjøre, med autonomi-estetikken som ikke var interessert i liv og kontekst. Men det var ansett som en lav sjanger, jeg så nok litt ned på den, det må jeg innrømme. Vi syntes nok det var vulgært. Det var dyneløfting og tabloidjournalistikk i våre øyne.
– Marianne Egelands bok Hvem bestemmer over livet fra 2000 markerte et kraftig skille for biografisjangeren i Norge, sier Skre.
– Hvis vi skal snakke om én bok som har gjort en forskjell i norsk biografiskriving og biografivurdering, så er det den. Hun tok for seg norske forfatterbiografier og viste hvordan de var bygget opp. Svak kildekritikk, oppgåtte fortellerspor, romantiske kunstnermyter, slutninger om livet på grunnlag av fiksjonsskildringer, og – ikke minst – en naiv tillit til sannhetsinnholdet i memoarer og andre selvframstillinger. Omtrent samtidig myknet synet på biografien i historie- og litteraturfaget. Som historiker hadde jeg vært interessert i sjangeren, men så den som motsetningsfylt og vanskelig. Egeland ga ikke konkrete anvisninger eller løsninger. Likevel gjorde boken hennes det mulig for meg å skrive biografier med den faglige selvrespekten i behold, sier Skre.
– Egelands bok er analytisk veldig sterk, og lesningene hennes holder mål den dag i dag. De har bidratt til at det nå er etablert en selvkritisk bevissthet blant biografer, og til at det ikke lenger anses som akseptabelt å drive med inndiktning i hodet på folk på tynt grunnlag, sier Farsethås.
– Men nå er det vel snart slutt for biografisjangeren i Norge uansett. Har vi ikke snart skrevet om alle det er verdt å skrive om, opptil flere ganger?
– Nei, nei, nei, sier de to samstemt. Mulighetene er mange, i ulike retninger, tror Farsethås.
– Historiske skikkelser som ikke har vært kjendiser, for eksempel. Som med Kathe-biografien til Espen Søbye. Hele boka er bygget opp ut fra et premiss om begrensede kildeopplysninger. En formal begrensning som er produktiv i det tilfellet. Og det går fremdeles an å tolke ting på nye måter. Liv Køltzows bok om Amalie Skram er et godt eksempel på det. Den er ikke en helt vanlig biografi, men den er heller ikke en roman. Den er interessant fordi den er veldig inndiktende og inntolkende. Likevel må den blir målt mot dokumentariske rammer, fordi forfatteren er åpen om det hun selv bidrar med i tolkningen. Liv Køltzow er med i teksten hele veien, og tenker med Amalie Skram og dokumentene. Hun er åpen om det hun legger til og tolker, men på en uvanlig måte i en biografi. Og det fungerer fordi hun er en så sterk forfatter. Hun klarer å si noe med sin stemme. Derfor er boka fortsatt livlig og nyskapende lesning, 20 år etter at den kom ut.
– Også i dag eksperimenteres det, for eksempel med biografier som er geografisk ordnet. Likevel skjer det mindre nyskaping enn vi kunne håpet på, sier Skre.
– Hva tenker du på?
– Det er sjelden noen tillater seg å hoppe over barndommen, for eksempel. Det skal sies at barndomsgransking ofte er fruktbart, og at det ikke er enkelt å bygge livsskildringer annerledes, men resultatet blir ofte framstillinger der konvensjoner mer enn en spenstig problemstilling får styre.
– Slik er det. Det meste i verden er sånn midt på treet, sier Farsethås.
– Som livet, terningkast tre?
– Nja, en firer kanskje. Sånn er det for bøker også. Det går langs kjente linjer. Du ser det tydelig når du er i en avisredaksjon, der det kommer inn 20–30 bøker per dag i sesongen. Mange bøker, men ikke nødvendigvis en veldig bredde i utgivelsene eller et veldig høyt nivå. Det gjelder alle sjangre. Derfor kan vi fortsatt snakke om en 20 år gammel bok som Køltzows, fordi det er så få bøker som bryter kronologimønsteret.
– Hva sier det om norske forlags evne til å satse på dristige prosjekter?
– I Norge skal det mye til for at du ikke blir utgitt. Rammebetingelsene er gode her hos oss sammenlignet med alle andre land og steder.
– Litt for rause forlag?
– Det vil jeg nok si. Det er jo en ganske liten økonomisk risiko å gi ut bøker med det systemet vi har – som gjør at det blir veldig mange bøker, som blir lest av veldig få. Bøker som rett og slett ikke har noe avtrykk i offentligheten.
Innkjøpsordningen
– Helt til slutt: Hva skal vi gjøre med denne innkjøpsordningen? Over 80 prosent av påmeldte skjønnlitterære bøker ble kjøpt inn i 2017, og bare 30 prosent av de påmeldte sakprosabøkene.
– Det er en stor urettferdighet der, sier Farsethås.
– Det litterære systemet i Norge er i all hovedsak skapt i en annen tid, med innkjøpsordningen som en bærebjelke i 1965. Skulle vi skapt dette i dag, ville det sett helt annerledes ut. Det vi har nå, er fortidas idé om litteratur. Systemet representerer en kraftig og virkningsfull kulturpolitisk tenkning, med en språkpolitisk begrunnelse i bunn. Men jeg tror ikke at man den gangen så for seg at dette skulle ha noe å gjøre med biografier, dokumentarer eller historie.
– Det er opplagt at det er helt skeivt og uriktig, med en kraftig underrepresentasjon av sakprosa, og at pengene burde vært jevnere fordelt. Men det vanskelige er hvordan man skal gjøre noe med dette, med det systemet vi har. Det er en kulturpolitisk, men også administrativ nøtt. Det er vanskelig å se for seg hvordan dette skulle gjennomføres, gitt at det er mange tusen titler med utgivelser vi snakker om, sier Farsethås.
Arnhild Skre er ikke bare sakprosaforfatter og kritiker, men også medlem i Norsk kulturråds innkjøpsutvalg for sakprosa. Hun er enig i at det burde vært rom for å kjøpe inn flere sakprosabøker, men det må være grenser, mener hun.
– I 2017 hadde vi 300 påmeldte titler. Som utvalgsmedlem er jeg fryktelig glad for at vi ikke kunne kjøpe inn alle. Det må jeg bare si helt nøkternt.
– Oj, dagens brannfakkel fra Arnhild, kommenterer Farsethås.
– Nei, det er mye som utgis av norsk sakprosa for allmennmarkedet, som det ikke finnes noen grunn til å bruke offentlige penger på. For mye som er for dårlig skrevet, og som er for internt eller for privat. For eksempel ser vi at mange skriver om selvopplevd eller pårørendes sykdom. Det er for så vidt interessant som tema, men en del av det blir nærsynt. På samme måten skriver krigshistorisk interesserte stadig mer spesialisert litteratur om hendelser under andre verdenskrig i Norge. Folk må gjerne skrive, og forlag må gjerne gi ut bøker, men for å bli kjøpt inn må bøkene ha høy kvalitet i tekst og innhold og tilby allmennleseren kunnskap, engasjement eller være viktige bidrag til den offentlige samtalen. Forskriftene krever at det er kulturpolitiske poeng med utgivelsen. Det savnes altfor ofte, sier Skre.

Motta vårt nyhetsbrev

Våre adresselister er strengt konfidensielle og deles ikke med noen tredjepart. Alle nyhetsbrev vi sender ut inneholder en avmeldings-link og du kan når som helst melde deg av.