Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

Sakprosaens urettferdige kår

Sakprosaforfattere blir systematisk dårligere behandlet enn sine skjønnlitterære kollegaer i det litterære systemet. Det er et demokratisk problem.

Collagefrilansut

Dette innlegget ble publisert i Aftenposten 29. oktober. Oppropet er skrevet av NFFOs frilansutvalg og er undertegnet med støtte fra 44 øvrige faglitterære forfattere. Se navnelisten nederst i artikkelen.

Her er et tenkt eksempel: Forfatter A. Andersen får antatt boken Mitt liv på et stort norsk forlag. Selv om boken har sterkt selvbiografiske trekk, velger forlaget å kategorisere boken som roman. Mitt liv blir innkjøpt. Dette skjer med 85 prosent av de skjønnlitterære bøkene som blir påmeldt til Kulturrådets innkjøpsordning. Med det blir 703 av Andersens bøker fordelt på norske biblioteker. Utgivelsen er sikret en viss minsteinntekt, og biblioteklånere landet over får hurtig tilgang til den aktuelle boken.
Den norske innkjøpsordningen er genial. Vi kan i stor grad takke den for at vi har en så rik og god samtidslitteratur i dag.
Dessverre gjelder den automatiske ordningen bare skjønnlitterære utgivelser.

Uforutsigbar ordning

Innkjøpsordningen for sakprosa, derimot, er ren gambling. Dersom forlaget velger å kategorisere Andersens selvbiografiske bok som sakprosa, blir saken en annen: Bare en firedel av de påmeldte sakprosabøkene blir innkjøpt, i alt 90 bøker i året. Hvilke bøker som kjøpes inn, fremstår tilfeldig og uforutsigbart. En undersøkelse fra Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening, viste at 15 av de 61 prisnominerte bøkene de siste årene, aldri ble innkjøpt.
I 2018 ble hverken brageprisvinnende Hvem sa hva? av Helene Uri eller Det første mysteriet av Katharina Vestre (solgt til 24 land) innkjøpt.
I 2019 ble bare én av fire nominerte bøker til Brageprisen innkjøpt. Shazia Majids viktige bok om innvandrerkvinnenes 50-årige historie i Norge, Ute av skyggene, ble nominert til både Brageprisen og Kritikerprisen og ble hedret med Bokhandelens sakprosapris, men ble ikke funnet verdig til innkjøp av Kulturrådet.
Så langt i år er kritikerroste bøker som Bernhard L. Mohrs Hva vil russerne med Norge? og Erika Fatlands Høyt vraket av innkjøpskomiteen.

Et demokratisk problem

Biblioteklånere landet over får dermed ikke tilgang til aktuell sakprosa. Innkjøpsordningen for sakprosa er selektiv og ikke automatisk. Dette fører til at forlagene og bibliotekene ofte vente lenge, av og til i månedsvis, på innkjøpskomiteens vedtak. I mange tilfeller har bibliotekene allerede kjøpt de aktuelle sakprosabøkene for egne midler når kulturrådsbøkene omsider kommer – hvis de altså kommer.
Lånerne blir prisgitt bibliotekets økonomi. En skoleelev som vil skrive oppgave om innvandrerkvinnenes historie i Norge, er altså avhengig av at det lokale biblioteket har hatt råd til å kjøpe inn Shazia Majids bok for egne midler – eller at foreldrene har råd til å kjøpe boken til ham eller henne. Den mangelfulle innkjøpsordningen for sakprosa blir dermed et demokratisk problem.
Men forskjellsbehandlingen slutter ikke her.

Nesten ingen arbeidsstipender

La oss si at vår forfatter, A. Andersen, bestemmer seg for å satse på forfatterkarrieren og søker statlig arbeidsstipend. Disse stipendene er viktige. Det er en grunn til at norsk litteratur holder så høy standard i dag. Få forfattere får sitt kommersielle gjennombrudd med debutboken. Arbeidsstipendene gjør det mulig å utvikle forfatterskap over tid.
Og igjen har romanforfatteren Andersen relativt gode sjanser for å få stipend. De skjønnlitterære forfatterne og oversetterne er tilgodesett med over 100 arbeidsstipender.
Sakprosaforfatter Andersen må konkurrere med oversettekollegaer om bare sju stipender.
Og heller ikke her stopper forskjellsbehandlingen.

Tjener 25 prosent mindre

Andersen har eksepsjonelt flaks og romanen Mitt liv treffer både leserne og kritikerne. I alt ender totalsalget på 20.000 bøker, som selges for 399 kroner.
Den skjønnlitterære forfatteren Andersen vil da få royalty på 15 prosent for de første 5000 bøkene, og deretter 20 prosent. Andersen tjener 1 271 812,50 kroner.
Men sakprosaforfatteren Andersen, får bare 13 prosent royalty. Etter 3000 solgte eksemplarer, får han 15 prosent. Da sitter Andersen igjen med 997101 kroner.
Han har tjent nesten 300.000 kroner mindre enn om boken hans hadde kommet ut som roman.

Lav inntekt

Eksempelet er fiktivt. De fleste forfattere selger langt under tusen bøker, og medianårsinntekten for forfattere er skarve 120.000 kroner. Poenget er at vi sakprosaforfattere sitter igjen med 25 prosent mindre per solgte bok enn våre skjønnlitterære kollegaer uansett hvor mange bøker vi måtte selge. Dette skjer ikke fordi vi bruker mindre tid på research eller får dårligere anmeldelser. Det skjer bare fordi vi skriver litteratur fra virkeligheten og ikke virkelighetslitteratur.

Billig investering

Norsk sakprosa markerer seg internasjonalt. Sjangerskillene viskes ut. God sakprosa er del av vår kultur, og viktigere enn noen gang, i en tid med økt polarisering og fake news. I lys av dette er den systematiske forskjellsbehandlingen av de litterære sjangrene, uforståelig.
En utredning fra en forskergruppe ved Høgskolen i Volda utga nylig en rapport der de påpekte dette. De vil gjøre innkjøpsordningen for sakprosa automatisk, slik tilfellet er med de skjønnlitterære bøkene.
Kjære stortingspolitikere, kjære kulturminister: Lytt til disse forskerne og gjør innkjøpsordningen for sakprosa automatisk. Det vil gjøre hverdagen mer forutsigbar for forfattere, forlag og bibliotek. Biblioteklånere og skoleelever vil få tilgang til aktuelle og viktige sakprosabøker. Det vil også bli lettere for Kulturrådet, som selv har anslått at rundt dobbelt så mange påmeldte sakprosabøker kvalifiserer til innkjøp.
Det er beregnet at det vil koste 25 millioner kroner å gjøre innkjøpsordningen for sakprosa automatisk.
Aldri har man kunnet bringe så mye kultur og kunnskap til så mange for 25 millioner kroner.
Argumentet Forleggerforeningen i dag bruker for å gi sakprosaforfatterne 25 prosent mindre royalty enn våre skjønnlitterære kollegaer, er nettopp den dårlige og uforutsigbare innkjøpsordningen for sakprosa. En automatisk innkjøpsordning vil dermed også kunne rette opp den urettferdige royaltyordningen. Det er på høy tid.

Frilansutvalget i Norsk faglitterære forfatter- og oversetterforening:
Anne Gunn Halvorsen
Erika Fatland
Kristina Quintano
Reidar Müller
Åsmund Svendsen

Oppropet støttes av:

Aage Borchgrevink
Alf van der Hagen
Alfred Fidjestøl
Andreas Viestad
Anne Sverdrup-Thygeson
Bernhard L. Mohr
Bjørn Westlie
Dag O. Hessen
Guro Sibeko
Hans Olav Lahlum
Helene Uri
Henrik Svensen
Hilde Østby
Ingar Sletten Kolloen
Ingeborg Eliassen
Ingrid Brekke
Ivo de Figueiredo
Jan Grue
Kaveh Rashidi
Kristin Fridtun
Linn Stalsberg
Marta Breen
Marte Michelet
Marte Spurkland
Nina Grünfeld
Norunn Askeland
Peder Kjøs
Peter Normann Waage
Shazia Majid
Simen Sætre
Simen Tveitereid
Sindre Hovdenakk
Sven Egil Omdal
Thomas Reinertsen Berg
Torbjørn Færøvik
Tore Rem
Tore Skeie
Torgrim Eggen
Torolf Kroglund
Tove Gravdal
Ylva Østby
Åsne Seierstad

Motta vårt nyhetsbrev

Våre adresselister er strengt konfidensielle og deles ikke med noen tredjepart. Alle nyhetsbrev vi sender ut inneholder en avmeldings-link og du kan når som helst melde deg av.