Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

Stor ståhei for Erika i Frankfurt

Det har vært mye hurlumhei rundt sakprosaforfatteren Erika Fatland de siste dagene. Det hjelper å kritisere statsministeren fra den største scenen.

Erika

Det litterære Norge er svært synlig under verdens største bokmesse i Frankfurt denne uka, slik det høver seg for en nasjon som kan smykke seg med tittelen «hovedland».
Tirsdag var både kronprinsparet, statsminister Erna Solberg, Tysklands utenriksminister Heiko Maas og en rekke andre notabiliteter på plass, da Frankfurter Buchmesse åpnet offisielt.

Som en av talerne under åpningsseremonien sørget Erika Fatland for et riktig kanapeen-i-halsen-øyeblikk da hun rettet oppmerksomheten mot ytringsfriheten i eget land:
«(…) ord kan vitterlig være farlige. Fremdeles er det i mange land forbundet med stor, personlig risiko å sette opp Henrik Ibsens En folkefiende, 136 år etter at denne brannfakkelen av et teaterstykke hadde premiere. Ja, selv i mitt eget land Norge, som langt fra er noe diktatur, ble en teaterproduksjon nylig kritisert av regjeringssjefen fordi innholdet visstnok var problematisk for enkelte politikere.
Neida, kjære statsminister: Det var dine uttalelser som var problematiske.»

Stikket til den norske statsministeren ble lagt godt merke til både i tyske og norske medier. Fatland sier det var tre grunner til at hun å markere poenget med Solbergs uttalelser i forbindelse med teaterstykket Ways of seeing.
– Alle talerne før meg snakket varmt og vidløftig om hvor viktig ytringsfriheten er. Så jeg brukte da den i praksis. Den andre grunnen at jeg i min tale kritiserte en del land som ligger langt unna, der det står dårlig til med ytringsfriheten, slik som i Kina og Nord-Korea. Og det er jo lett for meg å gjøre som en nordmann på en scene i Tyskland. Så da ville jeg balansere det og vise at det er ikke helt perfekt i mitt eget land heller.
– Og den tredje grunnen er at jeg synes det var helt berettiget kritikk. Det hører ikke hjemme noe sted at en statsminister bruker sin makt til å kritisere et bittelite teater, sier Fatland.
– Møtte du statsministeren etterpå.
– Bare helt kort. I det hun passerte meg på vei ut sa hun «hallo,ja». Og da svarte jeg også «hallo,ja». Og det var det. Jeg blir vel ikke invitert på regjeringsmiddag med det første, men det har jeg vel for så vidt aldri blitt før heller, så det går nok helt fint.

Erika Fatland er på Frankfurt-messa for aller første gang. Det er nøyaktig like stort og vanvittig som hun ble advart om på forhånd.
– Jeg har hørt skrekkhistorier før jeg kom om hvor forferdelig stort dette er. Og det er veldig, veldig stort her. Det sies at forfattere som er snille kommer til himmelen. Men de som er slemme kommer til Frankfurt, til en slags evig bokmesse, sier Erika Fatland.

Her kan du lese hele åpningstalen til Erika Fatland:

Deres Kongelige Høyheter,
Kjære statsminister,
Kjære gjester, kjære kollegaer og oversettere, kjære lesere.

Jeg var et ensomt og underlig barn, og en enda ensommere og særere tenåring. Men jeg følte meg aldri alene, for jeg hadde bøkene. Jeg leste uten stans, i frikvarterene på skolen, ved middagsbordet, jeg utviklet en teknikk der jeg kunne gå rundt i huset mens jeg leste, mitt ungdomsopprør besto i at jeg skulket den obligatoriske familiesøndagsturen for å lese Knut Hamsun.
Det høres kanskje ikke så graverende ut, men i min vestlandske familie tilsvarte det å smugdrikke sprit før frokost eller ta harde narkotiske stoffer i helgene. Min far var alvorlig bekymret for at jeg gjennom denne skadelige aktiviteten skulle ødelegge øynene mine permanent, og hvem vet, kanskje fikk min far rett, for jeg står her i dag med kontaktlinser, som jeg er helt avhengig av for å kunne se verdens konturer klart. Min far, som nå er over 60, bruker ikke engang lesebriller, men så leser han heller ikke.
Og dermed går min far glipp av menneskehetens aller viktigste oppfinnelse gjennom tidene.

Jeg skal ikke bruke tiden på å snakke om hvor vidunderlig det norske litterære systemet er eller hvor rik litteraturen vår er eller hvor skjønt Norge er, sånn generelt, (og Vestlandet, der jeg er fra, spesielt), for det har talerne før meg allerede gjort, og dere kommer til å få høre mer skryt fra vår kulturminister under åpningen av paviljongen. Hva har man vel ellers politikere til?

Jeg behøver heller ikke gå inn på at Bokmessen i Frankfurt er litteraturens børs og katedral, mest det første. Også forfattere er plaget med skatt og låneavdrag, i tillegg til trivialiteter som strømregninger, renovasjonsgebyr og utgifter til skismøring. Jeg håper derfor dette blir en riktig fruktbar messe, måtte kontraktene og ikke minst kontraktforskuddene sitte ekstra løst i år. (Agenten min er for øvrig den elegante, hvithårede damen i seksjon E, et sted mellom rad 4 og rad 9, og jeg formidler gjerne kontakt etterpå).

Nei, jeg vil i stedet snakke om litteraturens sprengkraft.

Det siste året har jeg stort sett vært på reise. «Som vanlig,» ville nok min forfattermann, som av en eller annen grunn har begynt å føre statistikk over reiseaktiviteten min, ha tilføyd. Jeg har reist rundt i noen av de vakreste, kulturelt mest mangfoldige, men samtidig også fattigste og mest underutviklede områdene på kloden: Himalaya.

Bortsett fra munkenes remser med gamle, ofte håndskrevne tekster i klostrene, så jeg nesten aldri en bok i Himalaya. En bok var og er, for de aller fleste, en uhørt luksus. Skolegang var luksus. Og samtidig nøkkelen til et bedre liv. Jeg har sett det mange ganger, lyset som tennes i øynene på barn som har fått lære å lese og skrive. Man kan faktisk se forskjellen.
Sherpaene jeg møtte i Everest Base Camp brukte sparepengene på å sende barna sine til Kathmandu, slik at de kunne få en god utdannelse og slippe å risikere livet for at rike, vestlige klatrere skal få en selfie på verdens høyeste fjell.

Det sies at verden blir mindre og mindre, men verden er like stor som den alltid har vært, 510 072 000 kvadratkilometer. Det er bare det at flere og flere middelklassemennesker reiser til akkurat de samme stedene.
Det er heller ikke sant at vår globaliserte verden blir mer og mer grenseløs, tvert imot, grensene og stengslene har trolig aldri vært så rigide som de er nå. For åtti-nitti år siden gikk det for eksempel karavaneruter på kryss og tvers av Himalaya. Handelsmenn krysset fjellene på kameler, hester og jakokser. I dag er det bygget asfaltveier i høyfjellet, det er blitt mye enklere og langt mer behagelig å forflytte seg. Men moderne reisende møtes, eller stanses, av sure grensevakter og kompliserte visumregler. Etter delingen av India og Pakistan i 1947, og etter Kinas annektering av Tibet på 1950-tallet, ble grensene hugget i stein og de gamle handelsrutene døde ut.

I Tibet er ikke analfabetisme et stort problem lenger, problemet er regimets skepsis til det skrevne ord og til sin egen befolkning. Tollerne ved den kinesiske grensestasjonen var interessert i én eneste ting. Med imponerende effektivitet fisket de frem de fire bøkene som lå spredt i kofferten min. Den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánssons trilogi Gutten ble behandlet som om den inneholdt livsfarlig, radioaktivt materiale.
Like utenfor Lhasa møtte jeg en eldre kvinne som fortalte at det eneste hyggelige hun og nabokvinnene hadde hatt å ta seg til om vintrene, var å samles i landsbyhuset for å lese buddhistiske tekster sammen.
Men det fikk de ikke lenger lov til.

På en annen reise, i en liten landsby i nord Nord-Korea, kom en av vertene løpende i full fart idet vi skulle til å ta plass i minibussen. I hånden holdt han en pocketbok.
«Hvem har glemt denne?» spurte han stresset.
«Den er min, men jeg har lest den ferdig, du kan bare kaste den,» svarte en nederlandsk turist.
«Det er nok best du tar den,» sa nordkoreaneren.
«Jeg trenger den ikke lenger, det er bare å kaste den,» gjentok nederlenderen.
«Det er best du tar den,» insisterte nordkoreaneren og dyttet boken på turisten. Boken det var snakk om, var en av Ken Folletts thrillere, neppe en bok som kunne ha veltet regimet.

Diktatorer frykter det skrevne ord. Det er nesten rørende hvor redde de er for bøker.
For ord kan vitterlig være farlige. Fremdeles er det i mange land forbundet med stor, personlig risiko å sette opp Henrik Ibsens En folkefiende, 136 år etter at denne brannfakkelen av et teaterstykke hadde premiere. Ja, selv i mitt eget land Norge, som langt fra er noe diktatur, ble en teaterproduksjon nylig kritisert av regjeringssjefen fordi innholdet visstnok var problematisk for enkelte politikere.
Neida, kjære statsminister: Det var dine uttalelser som var problematiske.

Diktatorer, for å vende tilbake til dem, kan ellers ha overdreven tro på egne litterære bedrifter. Turkmenistans første president, Saparmurat Nijazov, bedre kjent som Turkmenbasji, utga i 2001 første bind av Ruhnama, «Sjelens bok», et storverk om turkmensk historie og kultur. Boken ble obligatorisk pensum på absolutt alle klassetrinn, og unødvendige fag som algebra og fysikk ble erstattet av studier av «Saparmurat Nijazovs litterære arv». Imamer ble pålagt å predike fra Ruhnama i moskeene, eksamen i Ruhnama ble innført som en obligatorisk del av kjøreopplæringen, og alle biblioteker utenfor hovedstaden ble nedlagt. Folk hadde Ruhnama, hva mer kunne de vel begjære?
Turkmenbasji døde i 2006, og ble etterfulgt av tannlegen sin, Gurbanguly Berdimuhamedov, bedre kjent som Arkadag, «Beskytteren». Det er antagelig unødvendig å legge til at også Arkadag er blitt en ivrig, og etterhvert også utrolig prisbelønt, forfatter.
Diktatorene i Turkmenistan har i det minste forstått noe vesentlig. De har skjønt Bokens betydning.

Bokens død har vært spådd i en årrekke, og den er vitterlig under press, særlig fra internett og dens strømmetjenester, men så langt har profetiene om litteraturens nært forestående endelikt slått feil. I en verden som blir stadig mer kompleks, fordi vi blir stadig flere mennesker, er bøker viktigere enn noensinne.
Å lese en bok er alenetid, det er fordypning, det er en snarvei inn i en annens verden, en annens hode; en bok er langsom kunnskap og innsikt i en kompleks verden som drukner i raske informasjonsstrømmer, enkle svar og fake news.
Og for et ensomt og rart barn kan bøker være den avgjørende redningsplanken.

Selv om sensur dessverre spiller en økende rolle, kan bøker i det minste krysse grenser uten å måtte ta hensyn til tungvinte visumregler. Hvert eneste år krysser bøker både landegrenser og språkgrenser i milliontall, noe bokmessen i Frankfurt er det fremste eksempelet på. Men de krysser ikke disse grensene uten hjelp av mennesker som den hvithårede damen i seksjon E, uten forleggere og formidlere, og, ikke minst, oversetterne.
Oversetterne, som så ofte blir oversett, er mine litterære hverdagshelter. De ordene dere nå hører, er ikke bare mine, det er også ordene til min engelske og tyske oversetter, Kari Dickson og Ulrich Sonnenberg. Bøkene mine ville heller ikke vært like feilfri uten oversetternes nitide innsats – de stoler nemlig ikke på meg, og dobbeltsjekker derfor alt, fra fargen på taket til Turkmenbasjis ikke helt ubeskjedne mausoleum, til hvilken tresort som egentlig dominerer bredden langs den norsk-russiske grenseelven. Jeg vil derfor avslutte med å oppfordre alle til å gi de litterære hverdagsheltene en stor og velfortjent applaus.
Takk for oppmerksomheten!

Motta vårt nyhetsbrev

Våre adresselister er strengt konfidensielle og deles ikke med noen tredjepart. Alle nyhetsbrev vi sender ut inneholder en avmeldings-link og du kan når som helst melde deg av.