Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

– Tellekantsystemet må oppdateres

Tellekantsystemet i akademia er utdatert. Og en oppdatering må inneholde uttelling for forskningsformidling, sier Astrid Sinnes og Håkon Larsen.

Håkong astrid
– Tellekantsystemet gir en kvantitativ logikk som styrer veldig mye av forskerens hverdag. Nå er tiden inne for å tenke gjennom dette systemet på nytt og gjøre noen endringer, sier professorene Astrid Sinnes og Håkon Larsen.

Det såkalte tellekantsystemet ved norske studiesteder har helt siden det ble innført i 2006 vært et omstridt virkemiddel. «Norsk publiseringsindikator (NPI) har til mål å fremme god forskning og skape oversikt over og innblikk i forskningsaktivitetene.» står å lese på hjemmesiden til NPI. Indikatoren drives av et eget publiseringsutvalg, etablert av Universitets- og høgskolerådet på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet.
Og skal altså i en vakker og perfekt verden måle effektiviteten og lønnsomheten ved norske studiesteder, eller som det heter på NPIs sider; «beregne poeng for vitenskapelige publikasjoner som danner utgangspunkt for den resultatbaserte omfordelingen i forskningsbudsjettene.»

Kvantitativ logikk

– Det er en god tanke som ligger bak publiseringsindikatoren. Det er bare et problem: den teller kvantitet og ikke kvalitet, sier Astrid Sinnes og Håkon Larsen. De er henholdsvis professor i naturfagdidaktikk ved seksjon for læring og lærerutdanning på NMBU (Norges miljø- og biovitenskapelige universitetet), og professor i kultursosiologi ved Fakultet for lærerutdanning og pedagogikk, Høgskolen i Innlandet. De har sett seg lei på at publiseringsindikatoren blir for upresis i sine utmålinger og ikke tar opp i seg en ny virkelighet.
– Noe av poenget med tellekantsystemet var å øke internasjonaliseringen av norsk forskning. Og det tror jeg man har oppnådd. Det er blitt flere artikler av norske forskere i gode, internasjonale tidsskrift. Men i og med at det har fått den perverterte konsekvensen med at en kvantitativ logikk styrer veldig mye av forskerens hverdag, tror jeg tiden nå er inne for å tenke gjennom dette systemet på nytt og gjøre noen endringer, sier Håkon Larsen.
– Men i jaget etter publiseringspoeng kan det utvikle seg en kultur der det legges opp til at du går for enkle problemstillinger som du vet du vil få uttelling for i tellekantsystemet – framfor de mer komplekse og vanskelige som kan være viktigere og ha større betydning for samfunnet, sier Astrid Sinnes.
– Publiseringskravene fører til at rommet for lengre, grundigere tenkning blir innskrenket, mener Håkon Larsen.
– Du får dette presset på deg, som fører til at der du før kunne bruke to år på å skrive en kjempegod artikkel som har en sterk virkningskraft – skriver du nå heller fire middelmådige artikler, som ikke så mange leser. Jeg savner de lange linjene, ikke bare strategisk tenkning om hvor ting skal publisere og det å vise frem for kollegene sine at man publiserer, sier Larsen.

Den opplyste allmennhet

– Fordi det ikke gir uttelling i den resultatbaserte omfordelingen av midler og heller ikke i vurderingen av den enkelte forsker, blir ikke forskningsformidling vektlagt. Dermed bruker mange forskere minimalt med tid på det. Altså mindre tid på å formidle kunnskap som også bør nå ut til ikke-eksperter. Det holder ikke å si at dette skal publiseres i åpne kanaler, som for eksempel Open access. Lesere som ikke er eksperter vil ikke forstå en forskningsartikkel, det er ikke forskningsformidling, sier Larsen.
– Hos oss snakkes det om de tre pilarer; forskning, undervisning og innovasjon. Men forskningsformidling er litt glemt, sier Astrid Sinnes.
– Det er veldig dumt, det er en viktig oppgave for et universitetet å opplyse allmennheten – og spesielt i den tid vi lever i nå, med en uttalt manglende tro i offentligheten på vitenskap og kunnskap. Det er bare å se på der FNs klimapanel i sin siste rapport skriver at vi for å unngå en oppvarming på mer enn 1.5 grader i løpet av de neste 12 årene. må gjennom den største omleggingen av samfunnet menneskeheten noen gang har sett. På universitetet finnes jo mye kunnskap som kan hjelpe oss med denne omleggingen, men for at den skal ha noen effekt må jo denne kunnskapen gjøres tilgjengelig for folk.
¬– Det ligger ikke innbakt i noen stillingsprosesser innenfor akademia at formidling er en del av jobben. Du har gjerne så og så mye forskningstid, en del undervisning og administrasjon. Hvis man kunne lagt opp til et system der for eksempel ti prosent av virksomheten var formidling, kunne det være en måte å gjøre det på. Det bør vært fullt mulig å finne målbare metoder også for dette, og implementere det i Cristin, som er det nasjonale systemet for forskningsdokumentasjon, mener de to professorene.

Gode formidlere

Sinnes og Larsen tror det er mye inngrodd skepsis til forskningsformidling innenfor akademia.
– Det varierer naturligvis fra sted til sted, men i enkelte miljøer er det ikke forbundet med noe positivt å drive med forskningsformidling. Det kan komme negative tilbakemeldinger om du er mye i media, og om du mener ting du ikke har forsket på kan du bli direkte uglesett av kolleger, sier Sinnes.
Det å formidle forskningen er heller ikke noe vi er blitt lært opp til å gjøre. Som akademiker blir du trent opp til å gå inn i et tema du lærer å gå inn i, ta alle forhåndsregler, hver eneste setning du skal si skal kunne begrunnes i masse referanser. Du skal ikke si en eneste ting uten at du er helt skråsikker på det du gjør.
– Men det går fint å både være seriøs forsker OG formidle kunnskapen til et større publikum, mener Sinnes.
¬– Sosiologen Willy Pedersen er et godt eksempel. Parallelt med publisering i vitenskapelige tidsskrift, er han dyktig til å formidle samme budskap med et språk som når enda bredere ut. Dermed får han også større gjennomslagskraft, som vi ser han blant har hatt i utformingen av norsk ruspolitikk.
En annen god formidler av sitt fag er fysikeren Bjørn Samset ved Cicero, som i år også ble kåret til årets forskningsformidler av Forskningsrådet. Han er veldig god på å relatere forskning til nyhetsaktuelle saker og setter dagsorden både ved sin formidling og sin forskning, som hele veien er solid forankret. Så her er det muligheter for mye god forskningsformidling, sier Astrid Sinnes.

Forsømt

En annen sjanger innenfor akademia som stadig taper terreng, er skriving av lærebøker, mener Sinnes og Larsen.
– Produksjon av lærebøker gir ingen form for uttelling i din vitenskapelige karriere, eller blir belønnet i publiseringspoengssystemet. Å skrive en lærebok er noe som på ingen måte hjelper deg i din karriere. Det systemet vi har for å måle forskningsaktiviteter i Norge, premierer ikke formidling. Samtidig ønsker myndighetene at all forskning skal være fritt tilgjengelig. Det å skrive en lærebok er jo en mye viktigere måte å formidle forskning på, enn det er å publisere en vitenskapelig artikkel i et tidsskrift med åpen tilgang, sier Håkon Larsen.

Astrid og håkon2

Motta vårt nyhetsbrev

Våre adresselister er strengt konfidensielle og deles ikke med noen tredjepart. Alle nyhetsbrev vi sender ut inneholder en avmeldings-link og du kan når som helst melde deg av.