Berit Knudsen til minne

Kjære Per, Vidar og Siri og resten av familien og kjære alle sammen.

Mitt navn er Trond Andreassen, og jeg var kollega av Berit i 25 år i NFF.

Det var en vakker vårdag den 2. mai 1987 da Berit trådte over dørterskelen i 4 etasje i Nedre Slottsgt 23 i Oslo sentrum. Hun ble hjertelig mottatt som vår kollega i det som den gang var Norsk faglitterær forfatterforening – NFF.
I ansettelsespapirene stod det «Berit Knudsen er ansatt som kontorsekretær i halv stilling fra 1. mai, inntil videre med en måneds ekstra fri i skoleferien». Berit var da 42 år og hadde barn i skolen.

Hun kom fra Gartnerhallen, og spranget over til et skrivende og talefør forsamling av individualister må ha vært merkbar. Men vi merket ikke noe annet enn at Berit fort, men på en stillfarende måte, ble en av oss i administrasjonen, som den gang ble utvidet fra 4 til 6 personer. I en liten administrasjon er det viktige å ha gode kolleger. Berit ble en god og lojal medarbeider.

I 1990 ble foreningen slått sammen med Norsk faglitterær oversetterforening og Berit ble tilbudt jobben som særlig ansvarlig for foreningens oversettere. Dette skulle bli en oppgave som fylte henne med stort alvor og stor mening og stor glede.

Etter hvert levde hun seg slik inn i forholdet til oversetterne, at vi kom til et stadium der det kunne lures på om Berit var administrasjonens kontakt med oversetterne eller oversetternes forlengede arm inn i administrasjonens styre og stell. I alle fall ble det klart – og tydeligere og tydeligere – at Berit var oversetternes talskvinne, ja, hun frontet dem. I en organisasjon som består av flere grupperinger vil det alltid være en viss kamp om oppmerksomheten. Berit sørget for at oversetterne skulle få sin selvsagte plass. Ingen skulle overse oversetterne!

Om hun var synlig innad så var hun en person som aldri framhevet seg selv. I en samtale jeg hadde med Elisabeth Middelthon, som i mange år var oversetternes tillitsvalgte i styret, framhevet hun nettopp dette. Hun var ikke opptatt av å få lyset på seg selv, men dem hun tjente.

Hun hadde stort ansvar for å legge opp det store seminaret for oversetterne hver høst i samarbeid med oversetterutvalget. Hun ble alltid takket på slutten av seminaret med stor applaus. Hun stod da som regel nederst i salen.

Da hun i 2012 sluttet i foreningen – etter 25 års virke – mottok hun et gavedryss og vi forstod at hun var ikke bare var satt pris på – hun var elsket.

Vi er takknemlig for at vi fikk være hennes kollega og venn gjennom mange år. Hun har skrevet seg inn NFFOs historie, hennes minne vil leve videre i foreningen.