– Det er plass til både boka og podkasten

Det har vært rimelig travle og hektiske dager og uker for Jahr, med dramatisk utvikling i sakene han har vært tungt involvert gjennom lang tid: straffesakene om Baneheia-drapene og Birgitte-saken.

Forfatterjakt

Jahr jobbet tidligere som journalist i Kapital og Dagbladet Magasinet, og bokdebuterte med boka Smarte skurker – grådige gubber. Historien om Finance Credit i 2005. Fire år etter kom boka Rus og Rolex. Historien om en narkoman i hvit snipp.
Og i 2015 kom han med den første boka av de førstnevnte straffesakene, Hvem drepte Birgitte Tengs?
Den ble ugitt av Gyldendal, der Jahr hadde begynt som sakprosaredaktør i 2009. Helt uproblematisk var det ikke.
– Jeg hadde hatt lyst til å gjøre mer på Birgitte-saken, helt siden jeg jobbet med en større dokumentar som ble trykket i Dagbladet Magasinet i 2005. Saken fascinerte meg noe helt vanvittig. Etter at jeg var begynte i Gyldendal, kom min sjef Jan Swensson inn til meg og sa at han hadde funnet den rette forfatteren til en bok om Birgitte-saken. Han viste meg en reportasje fra magasinet Plot, der journalist Erlend Frafjord hadde skrevet en dokumentar om saken.
– Det var en prima sak, men jeg drøyde og drøyde med å ringe opp Frafjord. Etter en uke gikk jeg inn til Jan og sa at dette går ikke. Det må være meg som skriver denne boka, sier Jahr.
Lang historie kort: slik ble det. Og ni måneders permisjon, og med stipend fra Det faglitterære fond og Fritt Ord, så ble det bok.

Podkast

– Du kom fra avisredaksjoner, og fikk fortalt historiene dine der. Hvilke muligheter var det som åpnet seg når du gikk over til bok?
– Boka passer perfekt som format til å fortelle den fulle og hele historien. I enda større grad enn hva tilfellet er med for eksempel podkast, der du i mye større grad må forenkle mer og strippe det ned. Og under arbeidet kan det være så mange interessante sammentreff å få fram. Når du for eksempel har skrevet en stund på manuset, kanskje flere kapitler, ser du sammenhenger i tekstene. Det er som små legoklosser du setter sammen, og når du ser den større sammenhengen, får historien sitt eget liv, sin egen dynamikk. Det er jo nesten ikke noe som er mer kult når du klarer å få til en god bok. En nydelig tilfredsstillelse, sier Jahr.
Bokas kule søskenbarn, podkasten, har for lengst kommet byen. Et medium i enorm vekst. Tall fra Kantar Forbruker & Media viser at fire prosent av den norske befolkningen lyttet på podkast daglig i 2015, har det tilsvarende tallet økt til 17 prosent i 2021. Særlig blant de unge går lyttertallene i været. I gruppa 18 til 39 år lytter nå tre av ti til podkast på daglig basis.
Jahr har ikke bare selv vært med på å lage to podkaster: Gåten Jan Helge Andersen og Tabbene i Tengs-saken. Han har nå også skiftet beite, fra redaktørstillingen i Gyldendal til journalistjobb i podkastselskapet Svarttrost.

Synergier

– Kan podkasten som format danke ut boka?
– Jeg skulle gjerne ha sett inn i krystallkula og sagt at både sakprosa i bokform og podkast kom godt ut av denne utviklingen. Men den kan jo spise av markedet for en av delene. Dette handler om investering i folks tid. Nå har jeg hørt podkasten 198 land med Einar Tørnquist, som er kjempebra. Og selv om jeg får lyst til å lese Erika Fatlands bok Sovjetistan etter å ha hørt henne snakke om Kasakhstan i programmet, kan det også være at jeg ikke har tid til mer enn å høre på mer enn en podkast om temaet, og sier meg fornøyd med det.
– Men jeg håper og tror også det kan være en vinn-vinn-situasjon her. At noen slår seg til ro med det de får i en podkast, men også at mange går videre til boka. Det har jeg opplevd flere ganger. Ingar Sletten Kolloen og andre i bransjen var skeptiske da podkasten basert på Birgitte-boka kom, og sa at den kunne danke ut boka. Men det skjedde ikke. Mange gikk videre og hørte på e-boka. En bok vil alltid danke ut en podkast i omfanget av informasjon. Det er masse podkaster som forteller store og spennende historier. Men det er boka som har den største fortellingene. I dette tror jeg ligger gode synergieffekter mellom bok og podkast. Og det sier jeg ikke bare fordi jeg nå jobber i et podkastselskap.

Rare protester

– Så ligger den store og fyldige boka der, med alle sine kilder, all sin research – klar for en podkaster å gripe tak i. Det har vært tilfeller der forfattere har ment at bøkene de har skrevet nærmest er blitt tappet av enkelte podkaster. «Pass på boka di», advarte Jon Gangdal i et intervju med vårt medlemsblad Bulletin. Hva tenker du om forfatterrettigheter omkring dette?
– Jeg er enig i at forfattere bør krediteres skikkelig, når bøker brukes som kilde. Og jeg vet at rutinerte sakprosaforfattere som nevnte Gangdal og Ivo de Figueiredo har vært skeptiske til podkaster omhandlende temaer de har skrevet bøker om.
– Jeg synes protestene deres er litt rare. Jeg tror ikke at dette at bøkene blir brukt er noe ulempe for dem. Det er ikke nødvendigvis slik at disse bøkene som er blitt sitert, flyr ut av hyllene hos bokhandlerne. Dette dreier seg gjerne om eldre bøker. Og må det da bare være veldig fint for en forfatter at det kommer en podkast som skaper nytt liv for dem! Det tenkte jeg selv også når Svein Tore Bergestuen og Christian Marstrander lagde sin Baneheia-podkast. Jeg synes kanskje det var rart at de ikke brukte meg mer som kilde, og de hadde neppe hatt sjanse til å lage den podkasten, uten at jeg hadde skrevet bok om saken. Men hva så? Jeg tenker det bare skaper en merinteresse for boka. Jeg kan ikke stå i veien for at noen vil gjøre det på den måten de valgte. Ganske enkelt fordi jeg eier ikke virkeligheten. Baneheia har skjedd. Dette er ikke en roman som noen materialiserer noe ut av. Når det dreier seg om historier fra virkeligheten, er man ikke like beskyttet. Det får man bare tåle.

Det neste prosjektet Jahr skal i gang med, er den såkalte Torgersen-saken. Den skal lages som podkast, hos Svarttrost.
– Så får vi se om det blir bok av det etter hvert. Det går jo an å gå den veien også. Trude Lorentzen gjorde det hell med Quislings koffert, sier Jahr.
– Hva er det i din personlighet som gjør at du ønsker å borre ned i disse nokså mørke historiene?
– Dette handler mer om hvordan jeg opplever i større eller mindre sammenhenger hvordan ting blir etablerte sannheter. Det er ikke slik at jeg mistror ethvert system. Men jeg er relativt systemkritisk, og ser hvordan det i enkelte saker kan oppstå følgefeil.
– Og så handler dette også om en rettferdighetsfølelse. Da jeg begynte å se på Birgitte-saken, så jeg jo tidlig hvilken urettferdighet fetteren til Birgitte Tengs er blitt utsatt for. Så det har vært mitt store prosjekt. Man kan ikke la en uskyldig person ha et stempel på seg som en drapsmann. Det er rett og slett for jævlig.
– Hjelper det på å være bittelitt konspirasjonsteoretiker, også?
– Jeg så Thomas Ergo i Stavanger Aftenblad nevne dette på Facebook. Jeg tenker selv at det ikke har å gjøre med konspirasjonsteori, men om systemkritikk. Slik at følgefeil kan avdekkes, som i tilfelle med en rekke av disse sakene.
– Hva er en følgefeil?
– Noen gjør en feil og dekker over. Og så er det ikke nødvendigvis slik at de kom kommer etter, avdekker den feilen. Så kommer pressen som kanskje tenker at de som har arbeidet med denne saken vet hva de gjør, så det forplanter seg videre. Da er det servilitet og slapphet som er ute og går. Og da er vi på ville veier, sier Bjørn Olav Jahr.