– Et mindre mangfoldig bok-Norge?

Leserinnlegg publisert i Klassekampen 24. september:

Det store samtaleemnet i bokbransjen de siste dagene har vært etableringen av konstellasjonen Forente Forlag, der Gyldendal går inn som eier i forlagene Spartacus, Press, Dreyer og Pax. Disse fire har over flere år markert seg som viktige utgivere av sakprosa på norsk, og har slik bidratt til en mer mangfoldig litteratur og en rikere offentlighet. Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) er glad for uttalelsene om at de fire forlagene skal beholde sine særegne profiler, men vi er likevel bekymret for hvordan dette vil påvirke den videre utviklingen av sakprosa på norsk.

Vi ser en fare for at samlingen av redaksjonelle miljøer under samme tak vil gå ut over den litterære bredden. At de samarbeidende forlagene mener de vil oppnå stordriftsfordeler på et administrativt plan, er lett å skjønne. Et slikt grep kan også være et gode for mange forfattere og oversettere, med tanke på bedre oppfølging av den enkelte og mer profesjonell rettighetsforvaltning. Men mennesker som møtes i gangene og spiser lunsj sammen hver dag, vil påvirke hverandre og bli likere tankegangen. En slik mulig ensretting av redaksjonelle vurderinger er langt fra ønskelig.

Salget til Gyldendal har av flere involverte blitt begrunnet med behovet for å bli sterkere på lydbokfeltet. Menon Economics skriver i en rapport om det norske bokmarkedet fra 2021 at veksten i digitale formater på bekostning av tradisjonelle papirbøker ser ut til å føre til en reduksjon av bredden, siden forbrukerne lytter smalere enn de leser. Vi er derfor redde for hva som vil skje dersom forlagene prioriterer litteratur som lettest kan tilpasses lydformatet. Selv om vi imøteser en større satsing på sakprosa på lyd, er det ikke alle typer bøker i denne sjangeren som passer som innleste bøker. Interessant nok ser vi parallelt med lydbokboomen at breddesalget av trykte sakprosabøker øker i den fysiske bokhandelen. Det er viktig å merke seg.

Uansett hvordan vi vrir og vender på det, er vi vitne til en ytterligere maktkonsentrasjon i bokbransjen. I den nevnte Menon-rapporten vises det til at de fire største forlagene i Norge sto for nærmere 90 prosent av totalomsetningen i 2020, og det fremholdes samtidig at mindre forlag er viktige bidragsytere for en større bredde i litteraturen. Hva vil da skje når en allerede stor aktør blir enda større? Det er også en kjensgjerning at sammenslåingen gjør at fire nye forlag blir del av den vertikale integrasjonen i bransjen, med samme eier i sentrale deler av både produksjons-, distribusjons- og salgsleddet. Kan vi være sikre på at dette ikke får betydning for hvilke bøker som utgis og som lesere får tilgang til?

I en høst som er preget av diskusjoner om bokloven, ytringsfrihetskommisjonens rapport og manglende satsinger i statsbudsjettet, er det viktig at politikere i alle partier vurderer hvordan de framover kan legge til rette for best mulig mangfold i litteratur. Særlig må de følge med på hva som skjer med rekrutteringen av nye forfatterstemmer og utgivelser av nye bøker som utvider lesernes vante perspektiver. Der har det etablerte litteraturfeltet i Norge allerede en stor jobb å gjøre, som neppe blir lettere av at flere forlag slår seg sammen.