– Europas asylpolitikk lager mennesker som slutter å virke

Under Norsk sakprosafestival lørdag 26. oktober mottok Kristina Quintano Bokhandelens sakprosapris for sin bok Smugler eller grenselos?
Les mer om prisen, og juryens begrunnelse her

Vi bringer her Quintanos takketale i forbindelse med prisoverrekkelsen:

Menneskerettighetsforkjempere blir ofte omtalt som de stemmeløses stemme. Men mennesker på flukt er ikke stemmeløse. Mennesker på flukt er akademikere, journalister, forfattere, ytrere, leger, lærere og intellektuelle, så vel som håndverkere, som systematisk og med myndigheters godkjenning blir fratatt muligheten til å bruke sin stemme.

I et telt i en leir nord i Hellas traff jeg påsken 2016 et tannlegepar fra Syria og Libanon. Etter flere år på flukt hadde de strandet i den lille greske byen Idomeni, sammen med 15 000 andre flyktninger. Ekteparet satt i et lite, vått telt med ett år gamle tvillinger som kastet opp og hadde diaré, samtidig som de ga barna sine varm melk som var utgått på dato. Jeg sa prøvende til dem at vi kunne forsøke å gi barna vann og cola i stedet, i mangel på noe bedre. De så på meg med fortvilelse i blikket og nikket og sa: «Of course, you are right. We should know this, we are dentists, we just stopped working.»

På engelsk lød det så selvfølgelig, de hadde sluttet å jobbe og på flukt hadde de sluttet å virke.

Europas asylpolitikk lager mennesker som slutter å virke, og mennesker som ikke lenger klarer å snakke. Og så lenge vi gjør det må vi være deres mikrofon.

Denne boken er til alle de som kunne ha skrevet disse historiene selv, men fordi vi systematisk knebler dere har jeg valgt å skrive så mye jeg kan, slik at vi aldri skal kunne si at vi ikke visste.

Også det som ikke skrives ned blir en del av vår felles historie. Og når media nesten bare presenterer flyktningens krise i korte flash-reportasjer, ofte fulle av faktafeil eller ved å utelate store deler av narrativet, trenger vi den litteraturen som tar seg tid til å skrive ned vår samtidige historie. Som historielærer i ungdomsskolen er jeg veldig glad for at det i de siste årene har kommet en rekke god sakprosa på norsk om flyktningenes krise. Takk til alle som skriver om flukt og svik og som fortsetter å dokumentere for ettertiden.

For 35 år siden vant jeg som ung, skrivelysten fjortenåring en novellekonkurranse hos Aschehoug Forlag. Prisen var et møte med en drømmeforfatter – jeg valgte meg Tove Nilsen – og et diplom som ble ble overrakt av forlagssjef William Nygaard.
Han sa følgende til meg: «Nå må du huske å fortsett å bruke din penn og din stemme.» Jeg glemmer aldri de ordene.
Jeg var sikker på at det var skjønnlitteratur jeg skulle skrive, men ordene til den kloke forleggeren ble hos meg, og i løpet av hele mitt skrivende liv har jeg hatt denne oppfordringen med meg i bakhodet, at pennen skulle bli mitt kampvåpen.

Jeg er så uendelig glad for at temaet jeg brenner for mer enn noe annet i verden, kan løftes frem gjennom en slik anerkjennelse som en slik pris er. Jeg er glad for at forsøket på et nøkternt språk fungerte, det ville det ikke gjort uten min fabelaktige redaktør, Tore Holberg. Han har skjønt hva jeg ville hele veien, som har latt meg få beholde det brennende engasjementet, men som har hjulpet meg å luke ut raseriet. Jeg var veldig klar på at dette prosjektet skulle til Solum Bokvennen og jeg er glad for at vi valgte hverandre.

Dette dokumentasjonsprosjektet er enormt tidkrevende og økonomisk belastende. Uten støtteordningene, ikke minst fra NFFO og Fritt Ord er det ikke mulig å gjennomføre. Takk for at jeg får skrive.

Det er klisje i takketaler, men jeg må takke mine tre nærmeste, mannen min, sønnen min og moren min. Fordi jeg blir syk av å skrive disse bøkene, kroppen slutter å virke, håret detter ut og jeg går i en slags utbrent modus hele tiden. Jeg er rett og slett full av sorg til enhver tid. Takk for at jeg får blåse ut hos dere, og for at dere også bærer noe av byrden til Europas feilede asylpolitikk.

Da boken først kom ut var jeg utmattet og krisesliten, jeg har vært i tvil om jeg orker mer av denne evig triste dokumentasjonen. Jeg sa høyt at jeg trengte et tegn på at noen leste, at noen lyttet og at flere brydde seg. Først kom innkjøpet i Kulturrådet og så kom prisen noen dager etter. Da kastet jeg meg over neste bok, oppfølgeren om fiskerne ved Middelhavet.

Takk til juryen som har tildelt meg denne prisen, det gjør at jeg tror på og orker å skrive videre.

Mange av de som snakker med meg gjør det med fare for sitt eget liv, de aller færreste ber meg anonymisere dem, selv om jeg ofte velger å gjøre det likevel.

Jeg er så utrolig takknemlig for den tilliten mine kilder viser når de våger å fortelle meg om alle gråtonene innenfor de ulike aspektene ved flukt, de er de egentlige formidlerne, samtidig som de er ofrene for vårt svik. Denne prisen er til dem.