Forandre for å bevare

Debattinnlegg i Klassekampen 22. mars 2025 av Aage Borchgrevink, styreleder, NFFO

Det var spørsmålet styret i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) sto overfor da loven trådte i kraft i 2022. De frie stipendene utgjør en bærebjelke i norsk offentlighet og demokrati. For mange av medlemmene våre, inkludert meg selv, er de grunnen til at vi kan skrive bøker. De frie stipendene er, kort sagt, NFFOs hovedoppgave.

Jeg takker Ivo de Figueiredo, Erik Rudeng og Inger Sverreson Holmes for bekymringene de delte i gårdagens Klassekampen om loven og styrets forslag til en permanent individuell vederlagsordning. NFFOs årsmøte neste helg skal stemme over saken og jeg oppfordrer alle medlemmer til å sette seg inn i saken via hjemmesiden vår eller årsmøte-papirene. Der ligger også motforslaget, som de Figueiredo støtter, om å utsette saken og utrede den på nytt.

Kritikerne reiser i hovedsak tre innvendinger mot ordningen: Den er ikke utredet, den er ikke nødvendig og den er ikke presis. I tillegg mener de Figueiredo at styret, i sin «byråkratiske optimisme», åpner for at kopivederlaget, som utgjør to tredjedeler av NFFOs inntekter, ikke skal brukes til de frie stipendene i det hele tatt. Da ville ikke lenger NFFO være NFFO, men «et kontor for tilbakebetaling av vederlagsmidler til enkeltpersoner.»

Lovens hovedregel er altså at vederlag skal fordeles individuelt, til den enkelte forfatter og oversetter. Som de Figueiredo påpeker, er det ressurskrevende og nærmest umulig å spore rettighetshaveren bak hver eneste kopiering i Norge. Men det fritar oss ikke fra å oppfylle lovens krav. Kulturdepartementet har sagt at vi må bruke kunnskap fra andre områder som underlag for fordeling. NFFO bruker derfor tall om kopiering fra Kopinor. Siden det er umulig å gjøre ordningen helt presis, ønsker styret at den skal evalueres jevnlig.

Hvorfor slik hast, spør de Figueiredo. Trenger NFFO egentlig denne ordningen? Bør den ikke utredes? Til det er det å si at vi har utredet denne saken i flere omganger. Vi har fått ekstern hjelp av erfarne jurister og grundig undersøkt ordninger i andre land. De to styrene satte ned en arbeidsgruppe og brukte ett år på oppgaven. Konklusjonen er entydig: Vi må ha en ordning. Loven er ikke til pynt. Avtalen vår med Norwaco krever det. Men også Kopinor-midlene innebærer krav om å forholde seg til loven.

Patentstyret håndhever loven. Siden NFFO er den desidert største mottager av midler fra Kopinor, vil de antagelig komme til oss først, om vi ikke oppfyller lovens krav. De mindre rettighetshaverne kan hevde at siden de mottar få midler, trenger de ikke bruke ekstra ressurser på å opprette en ordning. Det kan ikke vi. Å utsette ordningen kan innebære straffetiltak i form av bøter samt at vi kan bli pålagt å gjeninnføre den. Dette vil være ressurskrevende og risikabelt. Som et ansvarlig styre kan vi ikke anbefale den løsningen.

Grunnleggende handler styrets forslag til individuell vederlagsordning om å forandre for å bevare. Jeg synes det er merkelig at de Figueiredo mener at vi kjennetegnes av et «fravær av litteraturpolitisk engasjement». Modellen vi legger opp, til innebærer at fordelingen mellom midlene som går til individuelle vederlag på den ene siden, og frie stipender på den andre, er omtrent den samme som den var i 2017 – bare at den gang het den individuelle vederlagsordningen «reise- og diversestipend» og var adskillig mindre presis enn den styret foreslår nå. Den nye ordningen treffer flere rettighetshavere og er dermed også mer rettferdig.

Jeg kan berolige kritikerne om at styret ikke ønsker å gjøre NFFO om til et kontor for tilbakebetaling. Vi har ingen intensjoner om fagpolitisk selvmord. Den nye ordningen skal tvert imot beskytte de frie stipendene. Den er dessuten mer presis og mer rettferdig enn vederlagsordningen den erstatter. Vi tror den vil bidra til å styrke NFFOs betydning for norske rettighetshavere og dermed rigge oss for de litteraturpolitiske interessante tider som møter foreningen og den norske offentligheten.