Første bøker ut fra NFFOs forfatterskole

Våren 2021 kunne NFFO lokke med innbydende nyskapning. Bjørn Arilds forfatterskole. Bjørn Arild, som i Bjørn Arild Ersland, anerkjent forfatter av sakprosa for barn og unge og en av de få, etablerte i sjangeren.
Sakprosa for barn og unge har i flere år vært en sjanger i krise, med få titler og en svak forfatterstand. Barn og unge hadde 297 nye skjønnlitterære titler og bare 105 nye sakprosatitler å velge mellom i 2020 – året før opprettelsen av skriveskolen – ifølge bransjestatistikken til Forleggerforeningen.

Mellom august 2021 og mai 2022 var 12 elever i full sving gjennom seks samlinger, og gjennom mange oppgaver og utvekslinger i periodene mellom de fysiske møtene. Også gjennom høsten, vinteren og våren 2022 og 2023 har et nytt kull med forfatterskole-elev deltatt på NFFOs forfatterskole.
Ragnhild Holmås og Elisabeth Moseng var en del av det første kullet – og nå er de klare med sin første sakprosabok for barn og unge.

Kunne du tenke deg å delta på NFFOs forfatterskole? Opptaket for 2023-24 er nå åpent. Les om skolen og hvordan du søker her.

– Gratulerer med ny bok! Med spennende titler. I korte trekk: hva er det vi kan vente oss mellom to permer her – hva slags historier er det dere har skapt?
– Jeg har skapt en rampete bok om etymologi, altså ordenes opphav, sier Ragnhild Holmås.
– Den er en tjukk, gjennomillustrert praktbok, spekket med overraskelser. Vi har kastet alle konvensjoner om hva en språkbok skal være, på sjøen – her er det ingen germanske språktrær eller snakk om substantiver og adverb. Det er bare morsomme historier og absurde ordlister.
– Ordenes hårreisende hemmeligheter er nådeløst på barnas side, forteller Ragnhild.
– Det fyker en vits eller to om rektor og rektum. Og midt i boken har jeg fått stappe en svartebok: verdens første bannebok for barn. Både jeg og illustratør Henriette T. Osnes har fått lov å skru opp lekenheten til maks, og på den måten tror jeg vi faktisk får inn de faglige poengene bedre. Innpakningen er et MAD-blad, så langt fra en skolebok vi klarte å komme.

Hei, følelse! er en liten spørrebok om store følelser, forteller Elisabeth Moseng.
– Det er en bok hvor barna sammen med de to karakterene i boka; Eno Ekorn og Bella Bjørn, kan utforske og bli kjent med egne følelser. Med en målgruppe fra 3-6 år, er dette tenkt som en samtalebok, som man ikke nødvendigvis behøver å lese fra perm til perm. Boka gir også tips til foreldre om hvordan de kan snakke med barn om følelser. Jeg ønsker å vise at følelser ikke er farlige, – men at det er lurt å bli kjent med dem!

Rendyrking

– Dere var som nevnt i første kull i Bjørn Arilds forfatterskole hos oss i NFFO. Hva slags viktige lærdommer fikk du med dere derfra? Var det noen aha-opplevelser, for eksempel?
– Det var stor stas å bli tatt opp til forfatterskolen! Den ga oppmuntring da jeg trengte det, og tupp i ræven da dét var nødvendig. Skjønnlitterære forfattere snakker gjerne ikke om prosjektet sitt før manus er sendt i korrektur, og det har de sikkert sine grunner til. Men for sakprosaforfattere er det en skjerpende øvelse, tror jeg. Når du må legge fram poenget og argumentet ditt, blir du tvunget til å skjære det ned til beinet. Der var den vanligste utfordringen i mitt kull: Å avgrense. Vi ville skrive Den Store Kloke Boken om interessefeltet vårt. Bjørn Arild og Ingvild Rishøi terpet og terpet på det: avgrens og rendyrk, sier Holmås.
– Hvordan fungerte skolekonseptet?
– På forhånd fryktet jeg at lekenheten kunne gå på bekostning av fagligheten, men den frykten ble punktert. Faglighet-frykten er et handicap vi sleper med oss fra universitetet. Nei, vi må ikke starte boken med metode og begrepsforklaringer, vi kan gå rett på de saftige sakene. Vi kan sette hensynet til leseren først. Da en forfatter av Alfred Fidjestøls kaliber kom som gjest og understreket dette, var det befriende. Med forfatterskolen utvider NFFO rammene for hva en sakprosabok kan være, sier hun.
Elisabeth Moseng forteller at hun har fått opp øynene for sakprosa for barn som en spennende sjanger med mange muligheter.
– Den største a-ha opplevelsen må være at man ikke nødvendigvis behøver å være ekspert på det man velger å skrive om når man starter på et prosjekt. At man nettopp ved å ikke kunne så mye om tema, kan nærme seg det med et barns nysgjerrighet. Så kan man tilegne seg kunnskapen etter hvert, og om nødvendig knytte til seg noen eksperter på tema. Fokuset på skolen har vel så mye vært måten man velger å formidle stoffet på. Heier på at skolen fortsetter i mange år!
– Det har også vært interessant å få besøk av de ulike forlagene, og høre hvordan og hva de tenker om sakprosa for barn i sine redaksjoner.

Enorm forskjell

– I 2020 var du bokdebutant, og havnet på bestselgerlistene med den kritikerroste Men du ser ikke syk ut. Altså, en såkalt voksenbok. Hvor ligger den store forskjellen på å skrive for voksne, vs å skrive for barn og unge? Er det egentlig noen forskjell?
– Forskjellen er enorm! Jeg har gjort akkurat like bred og grundig research til Ordenes hårreisende hemmeligheter som om den var en voksenbok. Derfra og ut ventet det flere, og mer krevende, runder, fordi det var snakk om barn og unge. I utvelgelsen var det mange flere hensyn å ta: barna må ha hørt om ordet, de må helst ha hørt om språket eller landet der det oppstod, så jeg ikke må bruke mange setninger på det – og jeg må kunne oppsummere historien kort og fengende.
– Noen eksempler?
– Jeg stanget lenge med hokus pokus, for eksempel. Hokus pokus har en morsom etymologi som kanskje stammer fra nattverdens “Hoc est corpus meum”, altså ‘Her er mitt legeme’. Men jeg kan ikke nevne nattverd sånn helt uten videre. Nattverd er et ukjent begrep for de fleste barn, og lar seg ikke kort forklare. Skal jeg bruke mange setninger på hva nattverd er, slik at det morsomme poenget drukner i bakgrunnsinfoen? Skal jeg la være, men risikere at forvirringen overskygger poenget? Slike vurderinger hadde jeg sluppet hvis det var en voksenbok. Der kan man lene seg mer på leserens forkunnskaper.
– En sakprosabok for barn og unge skal ha like solid faglighet i bunn som en voksenbok, og i tillegg ha strengere utvelgelse, være mer kortfattet, mer umiddelbart fengende, og gjerne være morsom. Det er mange baller å sjonglere.
(Saken fortsetter under bildet)

Vekstgrunnlag og vilkår

– Vi har satt i gang skriveskolen for å øke oppmerksomheten om sakprosa for barn og unge og forsøke å gi et vekstgrunnlag for nye forfattere. Hvorfor tror du sjangeren har hatt vanskelige vilkår og utbredelse i Norge?
– Det handler vel mye om at forlagene er forsiktige med å gi ut sakprosa for barn, fordi innkjøpsordningen er så uforutsigbar, sier Elisabeth Moseng.
– Mens man for skjønnlitteratur kan regne med at de fleste gode bøker blir kjøpt inn, så er ikke det tilfelle for sakprosa. Mange forlag føler de tar en sjanse når de gir ut sakprosa. I tillegg er royaltyen lavere for forfattere og illustratører når man jobber med sakprosa. Om ikke boka blir kjøpt inn risikerer man å sitte igjen med en latterlige lav betaling. Når det i sakprosa for barn i tillegg ofte er behov for mye illustrasjon, kan det med så dårlige vilkår, være vanskelig å få med seg en illustratør på prosjektet. Både innkjøpsordningen og royaltysatsene burde være like for sakprosa og skjønnlitteratur. Håper fokus og satsningen på sakprosa for barn kan være med på å gjøre noe med dette!
Ragnhild Holmås deler synet på innkjøpsordningen som en avgjørende viktig faktor.
– For å forstå det dårlige vekstgrunnlaget må vi se på hele økosystemet, tror jeg. Forlag vegrer seg for å anta sakprosa for barn og unge, fordi innkjøpsordningen er en russisk rulett, og fordi bokhandlerne tar inn få titler. Min er den eneste sakprosaboken på vårlisten til Aschehoug barn og ungdom, selv om redaksjonen er stinn i kompetanse og begeistring for sakprosa. En styrket innkjøpsordning vil gjøre at forlagene faktisk antar flere titler. Men det er flere ledd politikerne må se på – skolebibliotekene, for eksempel, som går for lut og kaldt vann.
– Og, til slutt, vilkårene for forfatteren selv. Hvis sakprosaboken er illustrert, deler vi gjerne royalty med illustratøren. Da sitter vi igjen med under 20 kroner per solgte bok. Hvis vi ikke får stipend, er det økonomisk ruin å bruke så mye tid og innsats som en sakprosabok for barn krever. Hvert ledd i økosystemet prøver å frata prosjektet oksygen, og jeg er glad for at NFFO bryter inn med et friskt pust.