Kunsten å redigere sakprosa

Denne artikkelen ble publisert første gang i NFFOs medlemsblad Bulletin i april 2020.

I Gyldendal-huset ligger det en ro over det store, åpne atriet midt i huset. Sverre Fehns arkitektur sørger for at lyset siles grålig ned fra takvinduene og faller over tomme bord og stoler i kantina. Om man ikke visste bedre, ville man trodd at
dette var et stille sted. Men bak illusjonen av ro jobber en sakprosaredaksjon på åtte intenst for å ha fingeren på pulsen, finne framtidens bokprosjekter og dyrke fram forfatterskap av utålmodige penneføre og skrivespirer. Det som kjennetegner de store sakprosaredaksjonene i Norge, er et langsomt, ustoppelig driv mot framtidens bøker.

Flere spor

– De bøkene vi jobber fram, må ikke komme ut neste år eller året etter. Vi prøver å kna ideer sånn at de både er aktuelle, men også har noe tidløst over seg. Vi kan ha vage ideer, og dette lærte jeg da jeg jobbet som journalist: Vage ideer kan tas
fram på nytt og på nytt og diskuteres, sånn at vi kan finne den unike inngangen til stoffet og det virkelig sitter, forteller redaksjonssjef i Gyldendals sakprosaavdeling, Reidar Mide Solberg.
I Gyldendal har de ukentlige idémøter og myldrer ideer hele tiden, både i store og små grupper. Det er selvfølgelig bøker man bare må vurdere, som biografier over kjente mennesker eller historiske verk som dekker en bestemt og spennende periode, eller dokumentarbøker som beskriver sentrale og viktige hendelser i samtiden, og som redaksjonen vet at fortjener en bok. Og så er det langsiktige og unike ideer som forfatterne selv kommer med, sakprosaens jokere og «dark horses».
– Vi jobber med flere spor for å få gode bøker: Mange forfattere kontakter oss, og det er en del av disse ideene som blir bøker. Eller vi har tenkt ut noe og kontakter en forfatter for å høre om vedkommende tenner på den ideen, forteller Solberg.

Bygge forfatterskap over tid

Svært mange sakprosaforfattere skriver bare én bok. Målet for forlaget er ofte å få dem til å skrive flere. Det innebærer å dyrke fram noen stemmer og fortellere over tid, ta seg av dem både faglig, sosialt og økonomisk. Gyldendal inviterer til fagkvelder og fester, har en egen forfatterleilighet i Italia, og redaktørene tar seg tid til å undersøke om forfatterne har ideer de brenner inne med. Å få fram en forfatter kan ta tid, og for både forlag og forfatter kan avkastningen være liten.
– Den viktigste forfatterpleien handler om at boka skal bli så god som mulig. Det skal være hyggelig og fint å være her, vi vil ha sosiale tilstelninger og skape et større kollegium for dem som skriver, de aller fleste synes det er viktig å tilhøre et
fellesskap. Men til sjuende og sist koker det ned til at bøkene må bli så gode som mulig, sier Solberg.
Mange ønsker seg jo stabler av bøker i bokhandlene, plassering på bestselgerlista, panegyriske anmeldelser. Men for de fleste forfattere er det å skrive et tapsprosjekt.
– Statistisk sett kommer ikke flertallet til å tjene penger. Vi prøver å være realistiske: For oss i forlaget er det selvsagt gøy å selge masse bøker, og det er opplagt målet, men vi vet hvor vanskelig det er, sier Solberg.
Men det finnes noen muligheter likevel: Forlaget kan betale ut forskudd og være behjelpelige når det skrives søknader til NFFO og Fritt Ord, og de hjelper til med å planlegge en mest mulig fornuftig
og effektiv tidsplan.

Innforstått og uforståelig

Noen forfattere liker å researche først og skrive etterpå – noen gjør det samtidig. Forfatterne har ofte behov for å sjekke at prosjektet er på rett kjøl.
– Som redaktør kan jeg sammen med forfatteren bruke mye tid på starten av boka. Dette kan kanskje virke som uforholdsmessig tidsbruk, men jeg mener det er lurt for å etablere en tone og en gjennomgående stil for hvordan kapitlene skal åpne og slutte. Min erfaring er at resten av skrivingen går mye lettere hvis man får dreis på starten. Det er i begynnelsen vi finner ut hvordan mennesker og situasjoner skal beskrives, om strukturen fungerer, og om det er gjort nok research, sier
Solberg.
Solberg mener det er én feil nesten alle forfattere gjør, uansett om de er erfarne formidlere eller ikke: De skriver for innforstått.
– Begreper og problemstillinger blir presentert uten nærmere forklaring eller nødvendig kontekst, og da klarer ikke leseren å henge med. Dette er noe nesten alle forfattere gjør, det er fort gjort når du har researchet lenge for deg selv. I slike situasjoner mener jeg redaktøren spiller en viktig rolle, sier Solberg.

De skjulte strukturene

De fleste har en kapitteloversikt som de bruker når de søker om stipend fra Det faglitterære fond, men det blir jo ikke alltid slik man hadde tenkt seg: Stoffet tar deg et annet sted.
– Et problem kan være at det er for mange røde tråder og for mange linjer. Eller det kan være for lite spenn og rytme – teksten går bare i én dur. En redaktør kan forsøke å få en forfatter til å leke med strukturen for å få det til å svinge litt. I tillegg kan vi jobbe med stemmen og rytmen. Det handler blant annet om å finne ut hvor spenningen ligger i stoffet, hva som er drivet i akkurat denne fortellingen, sier Solberg.
Og den egentlige spenningen kan finnes på overraskende steder. Ofte kan det være helt andre spenningsmomenter enn liv og død som driver en tekst framover.
Mange forfattere trekker et lettelsens sukk idet førsteutkastet er ferdig, lykkelig blinde for at ordet beskriver noe som leveres for første gang og er et utkast. Det er nemlig da det ordentlige arbeidet begynner.
– Jeg sier det til alle forfattere jeg jobber med: Det er mye lettere om du er forberedt på at det skal omarbeides, og vet at de fleste opplever dette som en slitsom prosess. Prosjektet kan jo ha tatt en rar retning, det kan være dårlig språk, problemer med strukturen, manglende research og dokumentasjon; det kan være en hel smørbrødliste med problemer med det manuset.

Kampen om oppmerksomheten

Og så, etter gjennomarbeidingene av teksten, runder og atter runder med redigering, justering, språkvask og korrektur, tror du at du kan slappe av. Men nei – da begynner arbeidet med å sende boka ut i verden. Selv om du mest sannsynlig ikke når gjennom blant de tusener av titler som venter på en leser, betyr ikke det at du ikke skal prøve. Boka følges tett fra salgs- og markedsavdelingen lenge før utgivelse, det planlegges presseframstøt, lanseringsarrangementer, og det er møter med de såkalte bokrådene i de store bokhandlerkjedene. Hvert halvår møter forlagene bokhandlerkjedenes bokråd og presenterer sine titler, det er et salgsmøte. Parallelt med dette er våre egne kolleger til enhver tid informert om boka. Én til to
måneder før lansering arrangerer vi et formelt lanseringsmøte: Da møtes gjerne forfatter, redaktør og to fra salg og marked. Vi snakker om hvordan vi har lyst til å gjøre det, hva som er best for akkurat denne boka.
Men de fleste synes ikke likevel.
Det mest mystiske med bokproduksjon er at det ikke eksisterer noen formel eller oppskrift som garantert virker.
– Oftere blir vi overrasket over det som ikke slår gjennom. Det er ikke alle som kan lykkes, uansett hvor flinke de er. En bokutgivelse er prisgitt så mange eksterne faktorer – anmeldere, konkurrenter, bokhandlernes prioriteringer, strømninger i samfunnet. Verken forfatter eller forlag har noen særlig innvirkning på disse faktorene. Nettopp derfor er det så viktig at du som forfatter vet at du gjorde alt du kunne, at du er stolt av boka, sier Solberg.