Kunsten å skrive sakprosa

Denne artikkelen ble publisert første gang i NFFOs medlemsblad Bulletin i oktober 2019.

Tidligere har de Figueiredo i regi av NFFO reist Norge rundt for å holde skrivekurs for sakprosaforfattere. I hundrevis har de møtt opp, lærevillige kvinner og menn, for å høre råd fra en av Norges fremste forfattere.
– Veldig morsomt at interessen var så stor. Det er så mange som vil skrive! Og nyttig og lærerikt også for meg. Når man setter ord på skrivekunst, systematiserer man også hva man selv gjør. Det er sunt for en slik huleboer av en forfatter som meg, sier de Figueiredo.

Begeistring

Han står bak bøker som Fri mann. Johan Bernhard Hjort – en dannelseshistorie, Henrik Ibsen. Mennesket, Henrik Ibsen. Masken, Mysteriet Ingeborg Køber, En fremmed ved mitt bord og flere andre og arbeider nå med en biografi om Edvard Munch.
Etablerte og potensielle forfattere ble invitert til å møte de Figueiredo i Oslo, Bergen, Larvik, Trondheim, Tromsø og Stavanger til hans foredrag om skrivefaget.
– Det er mange konkrete tips, råd og knep og slikt, ulike systemer man kan lage for seg selv. Vi har snakket en del om det på disse kursene. Men jeg har egentlig mest vektlagt en bevisstgjøring: Nå skriver jeg. Hva skjer når jeg skriver? Hva er det som skjer når all informasjonen vi innhenter, alt det som kommer utenfra, skal inn i hodene og hjertene, skal flyte ut som velformulerte setninger?
– Da er det viktig å ikke bare bøye seg for systemer og krav, men også finne gleden ved det å skrive, bli kjent med sin egen stemme. Jeg vil kjenne på forfatterens egen begeistring og emosjonelle investering hun gjør i emnet sitt. Hvorfor skal jeg lese om sopp? Fordi den er viktig for deg? Bra – fortell, da. Den holdningen der, «jeg har noe viktig å si til deg», den bør man ha med.
– Jeg endret mye på foredraget underveis og endte med å snakke mye om denne fortellerstemmen. Hvis du får til den – og alle bøker har en – hvis du får til en tilstedeværende fortellerstemme, så løser mye av det andre seg selv. Da vil du slutte å gå i fella for eksempel mange akademikere gjør, med omveier i språket. De tjener gjerne andre formål enn seg selv, de skal oppfylle noen faglige krav, de føler på forpliktelser overfor kilder og fagfeller. Ekte forfattere er bare forpliktet til én ting, og det er teksten.

Romantisk idé

– Hvilket råd var det som virket for deg i begynnelsen av skrivekarrieren?
– Kona mi og en kamerat som leste meg tidlig i karrieren, bemerket at jeg hadde en lei tendens til å bruke enkelt bestemmelse – «den medfølende far» – ikke faren, altså med dobbel bestemmelse som er norsk norm. «Den norske selvfølelse.» Jeg hadde en hang til å være fin på det. Men det ble bare formelt, på Ludvig Holberg-vis.
– Da jeg skrev hovedoppgave, hadde jeg også en romantisk idé om dette å skrive. Jeg limte opp hele oppgaven rundt om på hybelen på Sogn studentby og drakk meg gjennom en flaske whisky. Jeg hadde vel sett på en eller annen film eller lest en bok om at slik skulle det være. Tenkte ikke noe på at det var patetisk. Noe av det viktigste en forfatter kan gjøre, er å ha tålmodighet og utholdenhet nok til å stå i teksten, mener de Figueiredo. Uansett hvor mye motstand du
møter på. For det gjør du.
– Det kanskje beste enkeltrådet jeg har hørt om skriving, er et fra Hunter S. Thompson: «Keep your ass glued to your chair.» Jeg har for lengst oppdaget at det ikke er nødvendig å sitte i en lykkerus og ha sånn spafølelse når jeg skriver. Hvor kom den ideen fra, egentlig? Mange ganger er det tungt å skrive. Det første jeg leverte fra Munch-boka, synes jeg var skrale greier. Munch er så kaotisk, jeg har måttet jobbe en stund for å finne stemmen min og måttet levere noe før jeg følte at jeg hadde gjort det. Men redaktøren meldte tilbake: «Hva snakker du om? Dette er jo opplagt og uanstrengt.» På et vis ble jeg ikke overrasket.
– Slik var det også da jeg satt i Roma mens jeg skrev om Ibsen og om Rosmersholm. Da var jeg så lei. Lå bare på gulvet, gadd ikke, orket ikke. Men det kapitlet endte opp med å være det jeg var mest fornøyd med. Du trenger ikke å ha det gøy når du skriver bøker. Bare gjør jobben din. Hold kjeft og jobb.

Å skrive om

Det er heller ikke noe som heter gode emner, bare gode forfattere, mener han.
– Du kan skrive fantastiske bøker om tilsynelatende små emner, og du kan skrive ganske dårlige bøker med unikt materiale. Ingenting er sikret bare fordi du sitter med et godt emne. Det pleier jeg å minne folk på.
– Hva går dette slitet ut på?
– Det går selvfølgelig ut på at de fornemmelsene du hadde da du gikk tur langs Akerselva om fantastiske fine poenger, en visjonær åpning og schwungende cliffhanger, ikke blir helt sånn du hadde tenkt deg når du setter deg ned. Eller at du har den ene setningen som du synes var helt glimrende – og som kanskje er det – men som skal inn i andre sammenhenger, så vil ikke de sammenhengene snakke sammen. Det blir ikke som du ville ha det.
– Hva gjør man da?
– Det er da du må jobbe deg fram mot løsningene. Kunsten å skrive handler veldig mye om å kunne se at det du har skrevet, kan skrives på en million andre måter. Og da er det rewriting som kommer inn i bildet – eller som det heter i min versjon, å skrive er å se. Det er å kunne gjennomskue sin egen tekst. De færreste av oss klarer å få på plass den endelige teksten med en gang. Som oftest skriver vi en tekst, og så må den bearbeides. Og da må du gå inn i strukturen for å finne ut hvordan ting henger sammen, og hvordan den kan endres.
– Hvor mye kan man tillate seg i språket? Hva sier du til disse kursdeltakerne?
– De fleste skriver innen et normalspråk, noen har klare sjangerbindinger. Og det er ikke noe minus. I mange sjangere i sakprosa er det ikke nødvendigvis hensiktsmessig å skulle presse det språklige ut over sjangergrensene. Du skal velge språket, skal velge den framstillingsmåten som er hensiktsmessig. Det er egentlig det eneste som gjelder.
– Så er det noen som utfordrer språket, og det er jo spennende. Men det kunne det vært enda flere som gjorde. Vi har hatt en sakprosabølge i mange år som det har vært mye snakk om. Og det har kommet opp ambisiøse forfattere. Men det kunne gjerne vært enda flere.
– Jeg kommer av og til over forfattertyper, særlig journalister, som er kjempeflinke, men som ikke er ambisiøse nok. De er effektive, men svakheten er at de leverer altfor raskt. Kagge Forlag spør: «Kan du levere om fire måneder?» Ikke gjør det, sier jeg. Bruk et år til. Så sier de: «Men jeg må ha noe å leve av.» Men hvilken interesse har jeg av privatlivet ditt? Jeg vil ha en god bok, sier de Figueiredo.
– Vi har hatt en flott utvikling i norsk sakprosa de siste årene, men hvis det er noe som står i veien for enda flere gode bøker, er det dette: Flere må ville det enda mer. Det er et livsvalg. Det er ikke noe magi som gjør at jeg kan leve av det, eller at andre gjør det. Og husk at vi lever i Norge. Det er definitivt ingen mennesker enn oss siden fisken krøp opp på land, som noe sted eller i noen provins på jordkloden har hatt større sjanse til å velge det livet vi ønsker å leve. Noen ofre er det, usikkerhet og ensomhet, men det er et fint liv.
– Når det er sagt, så er jeg ikke fri for bekymringer jeg heller. Før jul fikk jeg panikk og begynte med IPS, individuell pensjonssparing. Om jeg får tid til å pensjonere meg, er en annen sak.

Skrivelærer

Selv har ikke sakprosaforfattter de Figueiredo en sakprosaredaktør i sitt forlag Aschehoug, derimot en skjønnlitterær redaktør. Han snakker om dette som det
er den naturligste saken i verden.
– Jeg kan jo saken. Ikke et vondt ord om sakprosaredaktører, men det er en oppmerksomhet på språk, litterære vendinger og en åpenhet som står sterkere i den skjønnlitterære verden. Men jeg håper dette er i ferd med å endre seg. Men så kommer utfordringen i at hun har romanaktige forventninger. Hun kan innvende ting som «dette vendepunktet kommer for tidlig.» Men det skjedde jo, det var jo sånn, han døde jo. Og da krangler vi. Men det er en ganske interessant krangel.
Ivo de Figueiredo er godt i gang med å oppsummere sine erfaringer som kursholder og skrivelærer. Han har også mangeårig erfaring som leder av Aschehougs sakprosaforfatterskole.
– De er basert på mine erfaringer som skrivelærer. Og jeg skal forsøke å formulere en poetikk om hva litterær sakprosa er, og en praktisk bok om arbeidsmetoder og bruk av kildemateriale og, ikke minst, om det å skrive en god sakprosatekst. Og en sånn bok finnes ikke, sier Ivo de Figueiredo.