Oddmund Hoel lover å styrke lærebokordningen

Vi er ankommet Kirkegata 18 midt i Oslo sentrum, og har fått 30 minutter med sjefen for det hele. Han er i alle fall det om du tilhører sfæren til den norske universitets- og høgskolesektoren. Da kommer en ikke høyere opp enn til Oddmund Hoel, trønder og statsråd i Jonas Gahr Støres regjering siden 23. januar 2024. Statssekretær i Kunnskapsdepartementet i drøye to år før det.

På blokka har vi temaer som NFFOs fanessaker om lærebøker, språk og formidling. Det er i vår fremste interesse å få noen gode svar – 27 prosent av NFFOs omlag 4800 medlemmer sogner til universitets- og høyskolesektoren (UH-sektoren). Hoel er også en av disse, NFFO-medlem på 19. året, med fire utgitte bøker. Mer om forfatteren Oddmund Hoel helt til sist.

Under press

– Vi og mange med oss er bekymret for at norske studenter ikke har tilgjengelige lærebøker på sitt eget morsmål. Hva har du tenkt å gjøre for å få flere til å skrive lærebøker på norsk?
– Dette var et sentralt spørsmål da vi lagde Frå ord til handling, handlingsplanen for norsk fagspråk i akademia, som vi lanserte for halvannet år siden – og som inneholder en rekke konkrete tiltak. Norsk fagspråk har vært under press, både innenfor forskning og utdanning, og i undervisningsdelen.
– Og det er kanskje det siste her som har bekymret oss mest, at det som skal være norskspråklige studieprogram har mer og mer blitt preget av undervisning på engelsk.

(Saken fortsetter under bildet)

– Norsk fagspråk har vært under press, både innenfor forskning og utdanning, og i undervisningsdelen.

– Dette har vel sin bakgrunn i at det er blitt gjort mange utenlandske fagansettelser innenfor UH-sektoren?
– Ja, det stemmer. Men vi har også sett at publiseringer av lærebøker er under press. Norskspråklig undervisningsmateriell, i det store og hele. Det problemet var en av de viktigste årsakene til at vi gikk i gang med arbeidet med fagspråkplanen.
– Det er mange grunner til at det har gått i feil retning, og det er et problem som krever mange ulike tiltak. Alt fra at vi helt overordnet og prinsipielt har styrket institusjonenes ansvar for norsk fagspråk i den nye universitets- og høgskoleloven, som vi la fram i fjor – over til konkrete tiltak for å kunne styrke publiseringen.

Lærebokordningen

– Men hvilke virkemidler vil du ta i brukt i arbeidet med å få flere læremidler på norsk?
– Av konkrete tiltak vil jeg nevne to: Vi har tatt bort den omdiskuterte publiseringsindikatoren, fordi vi så den virket inn på handlingsmønsteret til fagansatte i UH-sektoren; de prioriterte forskningspublisering, framfor en større bredde av forskings- og formidlingsaktiviteter. Vi har på den måten sluttet å diskriminere formidling og lærebokskriving, som systemet gjorde før. Det er jo et viktig tiltak, tror vi, fordi det har fått konsekvenser helt ned på individnivå i institusjonene.
– Så har vi lærebokordningen, som kanskje er vårt viktigste verktøy for å kunne styrke lærebokutviklingen.
– Og der har vi i NFFO kommet med fire eminente forslag til hvordan den skal både forbedres og utvides, blant annet ved å innføre forfatterhonorar og oversetterstøtte. Hva tenker du om disse innspillene?
– De er interessante. Vi har ikke tatt endelig stilling til hva vi konkret gjør med lærebokordningen ennå. Vi har bedt om og fått alle mulige innspill, og det er veldig bra, fordi vi ønsker å gjøre mer enn vi gjør i dag med denne ordningen. Men hva vi gjør og omfanget av det, det er en avklaring vi ikke er i mål med.

Lærebokordningen er kanskje er vårt viktigste verktøy for å kunne styrke lærebokutviklingen

Kommersiell aktivitet

Hoel sier at han er bekymret over utviklingen i vilkårene i læreboksektoren for høyere utdanning.
– Jeg ser en urovekkende utvikling, både når det gjelder skriving av lærebøker for høyere utdanning på norsk og publiseringen av disse. Men min bekymring gjelder også omsetningen av bøker. Tallene vi får fra forleggerne er veldig negative, med en stor nedgang i salgstallene. Vi ser at de tradisjonelle forlagene konkurrerer i et helt annet landskap enn før.
– Det bekymrer oss fordi den viktigste driveren bak publisering, er at det er en kommersiell aktivitet i bunn . Hvis markeds- og salgsgrunnlaget forvitrer, så er det veldig uheldig. Det viktigste for å få stimulert til mer skriving av mer lærebøker, er rett og slett at det lønner seg for forlagene å gi ut de bøkene. Da blir det også enda viktigere å ha gode tiltak fra statens side som kompenserer de manglende markedsmekanismene.

(Saken fortsetter under bildet)

Egenpublisering

– Fra våre medlemmer og fra forlag får vi tilbakemeldinger om at UH-institusjonene selv i stadig større grad produserer sine egne læremidler, i form av foredrag, presentasjoner og notater som de publiserer som vitenskapelige utgivelser. Er ikke dette med på å rive ned den broen som skal gå mellom akademia og resten av samfunnet? En slags ytringskultur som rokkes ved?
– Jeg har et todelt svar på det. Det er positivt i et akademisk ytringsfrihetsperspektiv at det er blitt stadig lettere å få ut tingene sine. Og at en har langt flere kanaler enn før å spille på.
– Men samtidig er jeg veldig opptatt av verdien av publiseringen som går gjennom den foredlingsprosessen, som tradisjonell forlagsvirksomhet utgjør. Ikke bare fordi det er en faglig fagfellevurdering som gjøres, men også fordi det sitter en kvalifisert forlagsredaktør der med formidlingskompetanse. Det blir fortsatt bedre lærebøker av det, enn om du som forfatter selv finner ut av det, sammen med noen folk som ofte er kommunikasjonsfolk på universiteter og høgskoler. Vi må fortsette med å holde fanen høyt for forlagenes kjernekompetanse.
– Jeg må også si at NFFO gjør en veldig viktig jobb inn i dette arbeidet, gjennom stipend- og vederlagsordningen. Og vi ser det også er flere forlag som tilbyr lærebokstipendordninger. Det er altså ikke bare staten som bidrar, men hele publiserings-Norge som samlet gjør en veldig god innsats. Og det som ligger i bunn hos oss alle, er at vi deler samme tanke – det er ikke gratis å skrive og publisere kunnskap. Det er noen som betaler regningen for det.

– Det er ikke gratis å skrive og publisere kunnskap. Det er noen som betaler regningen for det

Langlesing

Hoel legger til at en av styrkene til den tradisjonelle publiseringen er at det i enden av kjeden kommer ut en fysisk papirbok. Som igjen er et viktig grunnlag for læring.
– Vi ser gjennom en rekke undersøkelser at det er en betydelig nedgang i lesingen blant unge mennesker. Fra et høyere utdanningsperspektiv er det bekymringsverdig. Jeg trekker det inn i denne sammenheng fordi vi vet at fysiske bøker er viktige for læring.
– Ja, det meldes jo fra UH-sektoren at dagens unge studenter ikke klarer å forholde seg til lange tekster.
– Evnen til å konsentrere seg om en lengre tekst er en del av kjernekompetansen i det å bli akademiker. Så jeg tror definitivt tida er inne for en debatt innenfor høgere utdanning om hvordan vi kan sørge for at framtidige norske kandidater også kommer ut med en kompetanse i konsentrasjon og langlesing.
– Heldigvis ser vi at stadig flere tar tak i dette, gjennom organiserte lese- og skriveøkter på bibliotekene. Vi må ha bevissthet rundt dette, og legge til rette å stimulere til lesing. Og der er papirboka avgjørende viktig.

Reiser debatten

– Men i leselyststrategien som kom tidligere i år, der ditt departement også har bidratt inn, stoppet jo på 18 år-streken. Hva gjør du helt konkret for å faktisk hjelpe fram leseevnen?
– Det er gjennom å finne måter å stimulere til publisering, som lærebokordningen, at studentene faktisk har fysiske lærebøker å forholde seg til. Uten dem kommer vi ingen vei.
– Men nå er vi inne i det landskapet som dreier seg om den faglige friheten innenfor institusjonene og fagmiljøene. Hva de underviser i, hvordan de bygger opp studiene, hva som skal stå på pensum, hvordan de legger opp eksamen – alt ligger til den faglige friheten som universitet og høgskoler skal ha, og er lovfestet som de skal ha. Der har vi ikke lov til å instruere dem, og det er veldig bra. Det er en del av den akademiske friheten og institusjonelle autonomien som er viktig.
– Men det vi gjør fra vår side er å reise problemstillingene, prøve å bidra til debatt rundt det. Så har vi også en faktor som heter kunstig intelligens som kommer tungt inn her. Det er en type verktøy som finnes, og som norske elever og studenter allerede har tatt i bruk. Dette må vi også ha en fornuftig, pedagogisk tilnærming til. Vi kan ikke late som om Chat GPT ikke finnes. Her er det gjort mye godt arbeid i institusjonene, men det er klart at dette er nytt, og her famler nok fagmiljøet ganske mye.
– Også i departementet?
– Ja, åpenbart. Og i hele samfunnet. Det å kunne bidra og se hvordan vi kan jobbe framover, der tror jeg vi har en rolle. Selv om det i prinsippet er faginstitusjonene som har fagansvaret for å finne ut av det, så kan vi bidra her.

Forfatteren Oddmund Hoel

– Og hvis du nå tar av deg statsrådhatten, og tar på deg NFFO-medlemshatten – hva bør din forening jobbe med videre? Hvor skal vi legge trøkket?
– Jeg synes NFFO allerede jobber veldig bra med spørsmålene vi snakker om her. Jeg vil trekke fram en ting dere er gode på, men som kan gjøres i enda større grad: å inspirere fagfolk. Det er mange dedikerte undervisere rundt omkring, som legger ned sjel og flid i å lage gode undervisningsopplegg, som med det bidrar til å modernisere utdanningen.
– Ut av dette blir det mye skriving, og her har NFFO en mulighet i samarbeid med utdanningsinstitusjonene: å få disse underviserne til å ta det neste steget, å utvikle skrivingen og undervisningsopplegget til å bli en bok. Sørge for den inspirasjonen som må til. Her tror jeg det er mye å hente.
Selv er Oddmund Hoel som tidligere nevnt forfatter av fire bøker (se faktaboks nederst i denne saken).

– Hva er neste stopp for forfatterskapet – når kommer den vanskelige femteboka?
– He-he. Nå har jeg tenkt å være lenge i denne jobben, så det blir ikke noen bøker mens jeg sitter her. Men jeg ser fram til den dagen i framtida jeg skal sette meg ned for å skrive igjen, uten forstyrrelser. Sammen med undervisning er skrivingen det som har gitt meg aller mest i faglig utvikling. Det er jo et slit, men det er kjempeartig også.

– Jeg ser fram til den dagen i framtida jeg skal sette meg ned for å skrive igjen, uten forstyrrelser

– Hva er det som fascinerer?
– Siden jeg er historiker, er det dette å gå på oppdagelsesferd i fortida. En ting er å grave fram kildemateriale som er interessant eller finne nye sammenhenger. Men med selve skrivingen blir du tvunget til å strukturere dine funn på en forståelig måte, som gjør at det henger sammen. Skrive på en måte som gir mening for andre. Det er morsomt med skattejakt, det aller mest spennende er gjennom skriveprosessen å få gitt mening til det du har funnet. Jeg er avhengig av å skrive for å tenke.
Så legger han til med et lite smil:
– Så er det selvfølgelig et tankekors at jeg skriver veldig lite for tida.