Og endelig kom boka ut

Alle som har skrevet eller forsøkt å skrive en bok, vet det ikke er noen enkel jobb å ta på seg. At det ikke alltid er kompatibelt med arbeidsliv eller familieliv, at det kan komme andre oppgaver inn i livet – skrivesperre, arbeidsulyst eller uforutsette hendelser.
Men der det er vilje, er det ofte en vei.

Nede i en skuff

Vi er på Bygdøy med Arne Emil Christiansen, i den store båthallen på Norsk Maritimt Museum. Arne peker og forklarer om de ulike båtene i rommet, om seiltyper, skrog og form. Dette er hans hjemmebane. På slutten av 1950-årene sto han – sammen med Knut Weibust – for den første utstillingen i hallen. Går vi enda lenger tilbake i tid, var det her, på samme halvøy utenfor Oslo, at han fikk opplevelsen som skulle forme hans liv.
– Jeg var ti år, og min mor tok meg med til Vikingskipmuseet. Da var det gjort. Jeg syntes det var uendelig fascinerende med disse båtene.
86-åringen fulgte etter båtene i livsleia og kan se tilbake på en strålende karriere innenfor båtfaget og er professor emeritus i nordisk arkeologi ved Universitetet i Oslo. Prosjektene har vært tallrike, med en tidlig start på slutten av 1940-årene som deltaker på Helge og Anne Stine Ingstads siste ekspedisjon til utgravingene på Newfoundland. Fra 1990 til 2006 var han også ansvarlig for stedet der alt startet opp, Vikingskipmuseet.
Men i mange år var det også noen papirer i en skuff som stadig plagde ham. Det var boka han ønsket å skrive. I 1984 mottok han stipend fra Det faglitterære fond for å skrive en bok om fortidens båter.
Og nå, i fire farger, med praktfulle illustrasjoner og med en tekst som bugner av kunnskap, foreligger boka Forfedrenes farkoster på Pax Forlag.

Skrivende forsker

– Jeg var fast bestemt på at boka skulle komme i løpet av noen få år. Jeg satt jo ennå i jobb, så det var travelt og mye annet å gjøre. Men så skjedde det også ting på privaten som gjorde det vanskelig. Jeg ble enkemann to ganger. Gode og vellykkede ekteskap, men min erfaring er dessverre at koner holder i 20 år, og så dør de av kreft, sier Christensen.
Stort spenn i tid er det også i boka som nå foreligger, fra de tidligste tider til dagens båttrafikk.
– Vi er heldige her i Norge fordi vi har hatt en serie arkeologiske båtfunn som forteller om utviklingsrekker og forskjeller gjennom tiden. Det går an å bygge en historie på det som er rimelig tilforlatelig – selv om det er langt mellom brikkene i puslespillet.
– Har de noen fellestrekk, disse brikkene?
– Langt tilbake i tid var det stor likhet i båttyper i Skandinavia. Forklaringen er at du hadde kongelige hoffleverandører av båter, som alle andre båtbyggere strekte seg etter. Men så kom svartedauden, og da var det plass for bygdegeniene og unike båttyper.
Men de regionale forskjellene i Norge er det likevel vanskelig å forklare, sier Christensen.
– Vi har store forskjeller i bunader, dialekt og byggeskikk over hele landet. Forklaringen der er ofte at det var dårlig kommunikasjon mellom bygdene. Men det er ikke tilfellet med kysten, som var en hovedvei. Så hvorfor var det forskjeller der? Det er ikke så lett å finne ut av.
– Selv om det ikke ble bok på noen år, har det likevel vært en rekke forskningsartikler fra deg. Har du alltid vært en skrivende forsker?
– Ja, skrivekløen har vært der hele tiden. Jeg har vært tiltrukket av å gjøre uleselige fag tilgjengelige og lesbare, forsøkt å skrive populært for allmennheten. Men noe av fagstoffet blir tungt, det må jeg innrømme. Jeg lagde en doktorgrad basert på båtfunnene på Bryggen i Bergen, middelalderfunn, og den er ikke lettlest. Men så er det visse formelle krav også, da, knyttet til dette.
– Og nå er boka ute. Gratulerer! Du har kanskje fått blod på tann nå?
– Ja! Jeg har arbeidet med båtutgravinger, med Klåstadskipet i Vestfold, ett i Asker og ett på Sørenga i Oslo, som jeg gjerne vil ha samlet til én bokutgivelse.
– Kanskje bruke litt kortere tid nå til neste gang?
– Ja, det er jeg pukka nødt til.

Legger til rette

– Det er hyggelig at Arne Emil Christensen har fullført denne boka. Vi har fulgt spent med på framgangen og er glade for at Christensen har bidratt til mangfoldet av sakprosabøker som gis ut i Norge, sier Lan Phuong Le, seniorrådgiver for stipend og medlemskap i NFFO.
– Hvor strenge eller behjelpelige er NFFO med å gi utsettelser?
– Vi har forståelse for at det dukker opp ulike situasjoner som gjør det vanskelig for skribenter å fullføre arbeidet sitt til planlagt tid, og ønsker å tilrettelegge for at gode faglitterære prosjekter blir skrevet og gitt ut, selv om det noen ganger kan ta lengre tid enn planlagt.
– Samtidig skal stipendmottakeren jevnlig informere administrasjonen om prosjektets framgang gjennom årlige rapporter. Gjennom rapporteringen får vi en dialog med stipendmottakerne, og dette er det som er viktigst for NFFO, sier Lan Phuong Le og legger til:
– Det nest eldste prosjektet som fremdeles er i gang, er fra 1988, og vi ser fram til å høre om hvordan det går med dette prosjektet!

Sverre Gunnar Haga (tekst)
Ilja C. Hendel (foto)

Bildetekst:
Arne Emil Christensen har skrevet en praktbok om historiske båter i Norge. Men det tok litt tid.