– Pass på boka di!

Drømmen går i oppfyllelse: du har gitt ut en ny bok, og nå ringer A-magasinet. De vil ikke bare lage en sak på boka di med den veldig spennende historien, men de vil gjøre det også over 10 sider. Betingelsen er enerett. Og kanskje risikerer du at hele historien blir fortalt så godt i magasinet, at ingen gidder å kjøpe boka, fordi den oppleves som ferdiglest. Tar du sjansen?
Eller: den spennende nye podcasten som alle snakker om er mer eller mindre basert på din bok om temaet. Du er blitt intervjuet som en del av researchen, og du skjønner at det meste av materialet i serien baserer seg på ditt arbeid. Er det verdt det når det ikke en gang din bok blir nevnt som kilde av programskaperne?

Fritt fram?

Det siste skjedde journalist og forfatter Jon Gangdal som i 2010 ga ut boka Jeg tenker nok du skjønner det sjøl. Historien om Christoffer, på Kagge forlag. I januar 2021 kom podcasten Christoffer-saken – skapt og produsert av selskapet Svarttrost – i NRK-serien Hele historien. Både Gangdals bok og podcasten forteller den tragiske og rystende historien om den åtte år gamle Christoffer Gjerstad Kihle, som i 2005 ble funnet død i senga si og der stefaren ble dømt for mishandling med døden til følge.
– Jeg ble intervjuet i mange timer til sammen, og hjalp til med kilder, telefonnumre og andre praktiske opplysninger. Men så hørte jeg ikke noe mer. Og så kom første episode. Ingenting var nevnt om min bok. Jeg tenkte det kom i den andre episoden, men det var ikke noe der heller. Ingen henvisning overhodet.
– Jeg vil gjerne presisere at jeg ikke tar opp dette for å sutre, men for å ta opp en prinsipiell side. I arbeidet med det etiske sjekklisten (som Jon Gangdal var leder for, red.anm.), var kreditering av andres arbeid veldig sentralt og noe vi brukte mye tid på i utvalget. Stofftyveri, som det kalles i akademia, er et stort problem. Hvordan er dette regulert i disse nye formidllingsflatene? Er det andre regler og fritt fram for podcaster, for eksempel?

Historien bak

Gangdal mener det var urettferdig ovenfor boka også fordi podcasten ikke brakte noe nytt til torgs, mener han.
– Noe av det vesentlige med denne saken er ikke tatt med i podcasten. Som er et hovedanliggende i min bok også, nemlig hvordan kunne dette skje – og hva må til innenfor forebygging og samhandling mellom de offentlige instansene som skal hjelpe barn til et bedre liv? Min bok var nok medvirkende til at det blant annet ble opprettet obligatoriske åstedsundersøkelser ved plutselig barnedød, men utover det har det skjedd forbausende lite de siste 10 årene med tanke på en helhetlig og tverrfaglig tilnærming til at utsatte barn får hjelp i tide. Hva er det for eksempel med lovverket som begrenser samhandling med alt som har med barn å gjøre? Jeg trodde i det minste podcasten ville ta dette skrittet videre.
Gangdal forteller om en annen opplevelse knyttet til en av hans bøker, Noen kommer til å bli drept, som utkom i 2017. Den handler den såkalte Søgne-saken fra 2015, der en 14 år gammel gutt drepte sin jevngamle venninne, med fullt overlegg.
– I stor grad handler også denne boka om hvor svakt barns rettigheter står i Norge. Da jeg lanserte boka slo VG til med syv siders reportasje, med hovedvekt på å trekke ut dramatikken fra hendelsen, selve drapsgjerningen. Og det er å gjøre også denne saken en bjørnetjeneste, med sitt fokus på underholdende virkelighetsdramatikk. Boken var så vidt nevnt i en bisetning. Av journalistguruen Robert Green har jeg lært at «you should a reporter, not a repeater». Noen surfer altså her på andres seriøse arbeid, men kutter ut det fundamentale som ligger bak, sier Gangdal.

Lager nye maler

NRK medgir at krediteringen i podcasten kunne ha vært bedre for Christoffer-podkasten, sier Siril Heyerdahl, redaksjonssjef i NRK Dokumentar og samfunn.
– NRK har gode krediteringsrutiner og skal også ha disse på plass når det er eksterne leverandører. Vi ser denne saken som en påminnelse om at det er viktig for kilder å bli kreditert riktig. Det er spesielt sentralt å opplyse om kilder som gir unik informasjon. Hver plattform krever sine egne krediteringsrutiner. NRKs podkastledelse deler nå en mal for hvordan vi krediterer på podkast – både med interne og eksterne leverandører.
– I hvilken grad er gjennomarbeidede dokumentarbøker attraktive utgangspunkt for podcaster og dokumentarer for radio og TV?
Dokumentarbøker og dokumentarserier interesserer seg ofte for samme type saker. Et gjennomarbeidet utgangspunkt er attraktivt uansett plattform man ønsker å publisere på.
– Du skriver til i en mail til Gangdal at «NRK har i perioder hatt policy at all takking skjer utenfor selve produktet og ikke synes i rulleteksten». Hvorfor har det vært slik – hvis en sakprosabok har vært en viktig kilde?
– Hvis en bok er en viktig kilde, skal den krediteres ordentlig. Her skal vi følge Vær varsom-plakatens punkt 4.4: Det er god presseskikk å oppgi kilden når opplysninger er hentet fra andre medier. «Takk til» er en skjønnsmessig vurdering. Ofte bidrar mange personer og institusjoner med hjelp og tilrettelegging. I radio- og tv-sammenheng har man av plasshensyn ofte nøyd seg med å takke for sentrale bidrag.

Flere kilder

Journalist Sindre Leganger i Svarttrost sier at Gangdals bok bare var en av mange kilder i arbeidet fram mot en podcast.
– Hans bok var en del av en veldig stor research. Gangdals bok var veldig viktig for oss og en fin inngang for å få en oversikt over saken.
– Men en slik bok er vel ikke kommet av seg selv, det er mange måneder og år med arbeid for å få gitt dere den oversikten i form av en bok. Hvorfor kan den ikke da krediteres på verdig vis?
– Ved hver utgivelse må man sette et punkt for når kravet om kreditering inntreffer. Boka var nyttig, slik også alle saksdokumenter, alle dommer og alle avisartiklene var det. Vår generelle linje er at vi gjerne vil være rause med kreditering. Det er også viktig for de det gjelder.
– Også i følge Vær varsom-plakatens punkt 4.4 om kreditering?
– Absolutt. Men så er det avveining da, hvor mye er det mulig i et format som en podcast å få med, når kildelisten blir veldig lang? Av og til kan det dreie seg om hundrevis av kilder. Der har bøker en fordel gjennom muligheten til å bruke fotnoter, som på en effektiv og oversiktlig måter angir kildene underveis uten å forkludre teksten for mye. Det har vi ikke på podcast. Så hvor skal krediteringen og kildehenvisningen komme lyd? Er det før programmet, midt i, eller etterpå når alle har slått av uansett? Det er der diskusjonen bør komme.
– Med Christoffer-dokumentaren måtte utformingen av rulleteksten følge NRKs policy for hvordan kilder skal krediteres og takkes, og var sånn sett ikke noe vi hadde direkte kontroll over.

Å tømme en bok

Kommunikasjons- og markedsfolk i forlagene må hele tida gjøre ulike vurderinger hva som er mulig å få til av oppmerksomhet for hver enkelt bok. Hva som virker best finnes det like mange svar på som antall bøker. Vi griper til tastaturet og sender en mail til Raymond Vik, markeds- og kommunikasjonssjef i Kagge forlag.
– Vi ser altså fra tid til annen at noen sakprosabøker får en voldsom lanseringsboost, enten gjennom eksklusive saker over mange sider i avisenes helgemagasiner – eller flere steder over flere dager. Slike muligheter er kanskje fristende for en markedsavdeling – men er det også en fare for at boka blir «tømt»? At leseren av disse saken føler at alt av interesse ved boka allerede er lest?
– Både forlag og forfattere må vurdere om boka tåler en magasinsak. Med «tåler» mener jeg om bokas handling eller hovedpoenger i prinsippet kan destilleres ned til åtte sider, og hvor magasinleseren føler de nærmest har lest boka. Det er ikke et problem for skjønnlitterære forfattere, men det kan være det for noen sakprosautgivelser.
– Generelt vil jeg si at magasinsaker om bøker er bra, det kan vekke leserens nysgjerrighet om utgivelsen. Det er oftest kildehenvisningen det kommer an på. Hvis saken er basert på innholdet i en bok og intervju med forfatteren, men det kun står en henvisning til boka i en bisetning litt ut i brødteksten, så er det en større utfordring enn at bokas innhold tømmes.
– Hva er din erfaring med krediteringer av bøker i mediene? Er det alltid like synlig at det er en bok som ligger til grunn for artikkelen/artiklene?
– Jeg har god erfaring med at bøker krediteres godt. I noen tilfeller er krediteringen vanskelig å oppdage, og det er uheldig. Bare i noen svært få tilfeller mangler det helt. Journalister som har skrevet bøker selv er ofte ryddigst med kreditering, kanskje fordi de vet hvilket omfattende arbeid som ligger bak en bokutgivelse.
– Setter dere noen krav til aviser og andre medier for hvordan boka skal krediteres?
– Vi tar for gitt at kildehenvisningen er like god for bøker som for andre typer kilder.

Både óg

Bjørn Olav Jahr har opplevd bokutgivelser fra flere sider av bordet. Både tidligere som journalist, og nå som forfatter, og som forlagsredaktør i Gyldendal. Han har opplevd at begge hans siste bøkre Hvem drepte Birgitte Tengs? og Drapene i Baneheia er blitt brukt som grunnlag i både podcast-serier og TV-serier. Med varierende grad av opplevelser hva gjelder kreditering.
– Det er varierende grad for hvor mye som er basert på mine bøker direkte, i disse sakene finnes det naturlig nok mange andre kilder også. Men uten mine bøker hadde ikke de ulike produksjonsselskapene hatt historien samlet – og det har stor verdi. Da VG lagde sin podcastserie var de opptatt av sin innfallsvinkel, som gikk på om hvorvidt Birgittes fetter var skyldig eller ikke. Og siden jeg har skrevet en hel bok som i aller høyeste grad sannsynliggjør hans uskyld, valgte jeg å takke nei på spørsmål om å bli med. Men de var flinke til å kreditere og var helt fair med det de brukte fra boka.
(Saken fortsetter under bildet)

Det ble litt annerledes med podcasten om Baneheia-saken, sier Jahr.
– Der var man nok litt mer opptatt av å distansere seg fra mitt arbeid. Det kan naturligvis skyldes at mange er blitt provosert over at jeg i boken hevder Viggo Kristiansens uskyld. Men at podcasten har vært helt avhengig av min bok, det er det ingen tvil om, sier Jahr, om serien som ble produsert av Chrisitian Marstranders selskap Lyder Produksjoner.
– Men jeg prøver å tenke på større på dette, og lander på at det er en bra ting at disse sakene får flere plattformer de blir fortalt på. Jeg tar det som et tegn på at det jeg har lagd er interessant og viktig.
Også i TV-produksjonssammenheng har Jahr opplevd store forskjeller.
– Produksjonsselskapet Monster var redelige og betalte for rettigheter til bruk i sin serie om Baneheia, som de også i stor grad har videreutviklet selv. Tv-serien Hvem drepte Birgitte? Var nærmest 1:1 med boken. Jeg fikk bra oppgjør for min rolle som en av to regissører, men var for naiv i forhandlingene om filmrettighetene. Disse har jeg ikke fått en krone for. Den tabben gjør jeg ikke igjen.
– Jeg er også enig med Jon Gangdal at man skal passe på boka si også når man selger den inn for lansering. I hvert fall hvis det blir en uttømmende sak over mange sider i helgemagasinene, for eksempel. Særlig når mange dessverre er dårlig til å kreditere. Bilde av boka vil de ikke bruke, for det er tekstreklame. Men å tømme den for innhold, det er innafor. Ser ikke helt fordelen for forfatter og forlag da, sier Bjørn Olav Jahr.