Vil ha fastpris på utenlandske bøker

Som en del av kunnskapsgrunnlaget i sitt kunnskap-og kulturpolitiske virke har NFFO i lengre tid ønsket en utredning av om og i tilfelle hvordan importerte bøker fra utenlandske språk kan omfattes av den norske bokloven. Slaatta og Rønning ble hyret inn til oppgaven, og nå foreligger deres 74 sider lange analyse.

Fastpris for alle

NFFO ønsket en slik analyse fordi den kan være et viktig grunnlag i arbeidet for å sikre og utvikle norsk fagspråk i det som i markedet kalles bokgruppe 2, som omfatter lærebøker i høyere utdanning og andre typer profesjonsbøker og akademiske fagbøker. Denne delen av markedet er særlig utsatt for press fra det angloamerikanske markedet.

I sin gjennomgang av bokloven har altså de to professorene som en hovedkonklusjon kommet fram til at å pålegge importører en fastpris på importerte titler vil virke utjevnende og positiv. De viser til at det i dag er en ufordelaktig konkurransesituasjon ved at norske forlag vil være bundet at fastprisreguleringen, mens utenlandske forlag ikke er det. De mener en fastpris på importbøker bør gjelde både for bokgruppene 2, 3 og fire, altså fagbøker, lærebøker, sakprosa og skjønnlitteratur.

Lite kunnskap

– Vi tror det vil styrke bøker på norsk i det norske bokmarkedet og gjøre den norske bokloven bedre, sier Helge Rønning.

– Importen av bøker uten fastpris er dårlige nyheter både kunnskapspolitisk- og språkpolitisk, slår dere fast. Hvordan slår dette inn på kort og lang sikt?
– Det er vel egentlig kjernen, her. Alt henger sammen, og mens det språkpolitiske er fremhevet i bokloven, er det kunnskapspolitiske aspektet ofte glemt.
– De største endringene i norsk litteratur og lesevaner er jo skjedd i det akademiske forleggeriet, og i måten studenter på norske universiteter daglig og på helt selvfølgelig vis, blir henvist til en internasjonal, engelskspråklig og digitalt basert, akademisk offentlighet, styrt av internasjonale forlag og digitale plattforminteressenter.
Det er tre prosesser på gang samtidig, sier de to:
– Digitalisering, anglifisering og – et nyord her: “artikkelifisering”. Norsk fagspråk og fagbokutgivelser taper i alle tre, samtidig. Vi skriver en god del om hva de digitale plattformene gjør, i formingen av studentenes lesevaner. Det er lite kunnskap om hva for eksempel Canvas er, (Canvas er en vanlig læringsplattform ved universitet og høyskoler, red.anm.) hvem som eier plattformen og den politiske økonomien bak de endringene som finner sted. Hvilke digitale føringer får det for eksempel for norske forlag, at det er internasjonale selskaper bak alle de digitale plattformene som nå tas i bruk på norske universiteter?
– De har ingen interesser av å styrke norsk språk. Tvert om.

Kortere bindingstid

– I rapporten sammenligner dere den norske bokloven med andre europeiske boklover, 11 i tallet. Hva vil dere si er de viktigste forskjellene?
– Sammenligningen viser at den norske bokloven er en av de svakeste europeiske lovene. Den største forskjellen er at bindingstiden for fastpris på bøker er kortere i Norge enn i andre europeiske land, der det stort sett er fastpris i en toårs periode. Eller som i den tyske loven der den lovpålagte bindingstiden er halvannet år, og det må tas aktivt initiativ fra utgivers side for å oppheve prisbindingen, ellers gjelder den videre.
– I praksis gir dette stabile priser og mindre fokus på salg og dumping av bøker når fastprisen går ut. For det andre omfatter den norske loven færre bokgrupper enn i de andre lovene. Ellers i Europa omfattes for eksempel gjerne også lærebøker av faste priser, og de selges fortsatt i bokhandelen.
– Det tredje poenget, som er grunnen til at vi har utredet dette, er at den norske loven ikke regulerer importerte bøker og i det hele tatt ikke tar høyde for at det faktisk utgis ganske mange bøker på norske forlag på andre språk enn norsk.

– Økningen av importerte bøker til Norge, og et synkende salg av norskspråklige bøker er vel også dårlig nytt for oversetterne?
– Ja, selvfølgelig. Og ikke bare for dem som oversetter fra engelsk, men også fra andre språk. Vi skriver endel om den nye situasjonen som oversettere er kommet i. At importmarkedet for særlig engelske bøker har fått gunstigere betingelser i Norge, gjør at presset for å oversette raskt og billig, øker.
– Og i iveren etter å få unge til å lese, hører vi nå stemmer som anbefaler engelske utgivelser framfor norske og oversatt titler. Det tror vi er ganske korttenkt og i strid med boklovens erklærte formål. Litteraturpolitisk bør vi legge til rette for flere norske oversettelser, fra flere språk enn engelsk, slik at for eksempel bestselgere opprinnelig skrevet på fransk, tysk eller japansk, heller ikke må selges som engelskspråklige oversettelser i norske bokhandler.

Mot sin hensikt

Rønning og Slaatta mener at importen av engelskspråklige bøker av alle slag – skjønn og sak og fag – som ikke er underlagt samme konkurransevilkår som norske utgivelser, bidrar til å svekke hele det norskspråklige bokmarkedet.
– En viktig begrunnelse for å innføre bokloven var at man ville styrke norsk språk. Når loven har unntak for importerte bøker, virker den mot sin hensikt. Og markedet lærer fort. Det er for eksempel påfallende å se hvordan bokhandlerkjedene for tiden reklamerer for engelskspråklige pocketbøker med “3 for 2” på sammen måte som i friprislandene.

– Vi vet at særlig fagbøker på norsk i høyere utdanning har en særlig vanskelig tid. Tall fra Bokhandlerforeningen viser at det er et fall i omsetningen i bokgruppe 2 – fagbøker og lærebøker – opp mot nesten 30 prosent det siste året. Dere skriver at “det kommersielt baserte fagbokforleggereiet i Norge er i rask nedbemanning og kan gå mot snarlig avvikling”. Det er et dramatisk statement – gi oss det større bildet her.
– Risikoen for at fagbøker på norsk verken selger eller kommer på pensum. Slik vi ser det, henger dette sammen med at boka som medium spiller en mindre rolle i den akademiske offentligheten enn tidligere.
– Det er flere årsaker til dette, men konsekvensene av dem alle peker i samme retning: Pensum består ikke lenger av bøker som selges, men av artikler som distribueres gratis via plattformer og digitale tidsskriftforlag. Om det en gang fantes en fysisk bok, er den i praksis “gått opp i limingen” i det digitale. Opphavsretten blir reforhandlet og faglitteraturen blir “granulert”.
– Alt kan settes sammen på nytt, som om forskerforfatteren ikke lenger fantes. Universitetene har tilpasset seg, og lar doktorgradsavhandlinger i humaniora og samfunnsvitenskap være en samling av artikler. På engelsk. Den profesjonelle ambisjonen vi lærer dem, er å skrive seg ut av den allmenne, norske offentligheten.
– Fortsatt kan en og annen norsk fagbok av en norsk forsker, nå et større lesemarked. Som popularisert sakprosa. Iblant kan den populære boka selges til andre land og nå hyllene på flyplassene i Europa. I mellomtiden er det oppstått grå-tekster i akademia fordi kursansvarlige og velmenende professorer skriver for sine studenter, på norsk. De leses og brukes, men finnes offisielt ikke og får aldri et ISBN-nummer eller blir utgitt.
– Respekten og betalingsvilligheten for den ferdige, gjennomarbeidete og lange teksten forsvinner. Fagbokforlagene får stadig mindre å gå på.

Få tall tilgjengelige

– Hvor ligger initiativet til å få omgjort bokloven i den retningen dere vil?
– Det må ligge hos departementet, men bokbransjen som helhet må presse på. Stortinget har også en mulighet til å følge opp de påleggene de ga departementet, da loven ble vedtatt. Men Stortinget den gang var riktignok på et helt annet spor, og tenkte at man måtte vurdere å gjøre flere unntak. Departementet må forstå at det er det motsatte som vil gjøre bokloven bedre: Færre unntak, og en mer helhetlig styrking av norsk litteratur. Ikke minst på faglitteraturens områder.

– Kan man ut fra eksisterende reguleringer og lover gjøre dette i Norge, pålegge utenlandske bøker en fastpris?
– Så klart! Det gjøres jo i andre land, og det er importørene som må pålegges å gi en fastpris. De importerte bøkene omsettes jo i Norge på lik linje med bøker fra norske forleggere. Slik loven fungerer i dag, er den konkurransevridende, noe faktisk det europeiske overvåkingsorganet i det indre markedet, ESA (European Surveillance Authority) kommenterte at man måtte unngå, i høringen til bokloven.

Slaatta og Rønning sier det er påfallende at de ikke har lyktes i å få tak i ordentlige tall for omsetningen av importerte bøker i Norge, hverken om hvor stor omsetningen er, eller hvilke typer bøker det særlig gjelder – sjangere og formater.
– Dette finnes i Sverige, som vi refererer. Men det er et sjeldent unntak fra regelen. Gode statistiske oversikter over import av bøker finnes heller ikke i Frankrike eller andre europeiske land. Statistikeren i The Federation European Publishers, Enrico Turrin, har gjort noen anslag over hvilken rolle importen av engelskspråklige bøker spiller i ulike europeiske land. Men han understreker at kildenes kvalitet varierer, og at de ofte er anekdotiske. Så her kan den norske bokbransjen bidra til at vi forstår både trusselbildet og den fremtidige utviklingen bedre, sier Tore Slaatta og Helge Rønning.