– Akademia må innse at det er språket som binder oss sammen

Står det norske fagspråket i universitets- og høgskolesektoren i fare? Ja, mener NFFO og flere andre som 6. mai skrev i et opprop publisert i Aftenposten, om at ni av ti forskningsartikler fra norske forskere nå blir publisert på engelsk. Her ble det lansert forslag om tre prioriteringer som universiteter og høgskoler bør gjøre for å styrke norsk som fagspråk.
Samme dag lanserte Diku (Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høgare utdanning) sin Tilstandsrapport for høyere utdanning 2021. Tall herfra viser at norsk er på vikende front spesielt når det gjelder høyere grads studier, og at det over hele linja er tydelig at engelsk er i ferd med å ta over.
NFFO vil i dagene framover snakke med flere aktører i feltet.
Første telefon går til institusjonen som selv ble anglofisert i 2018, fra Høgskolen i Oslo og Akershus til Oslomet, og til en forsker som ikke er videre happy – unnskyld, glad – for utviklingen.

– Ni av ti vitenskapelige artikler fra norske universitet og høgskoler er på engelsk. På et overordnet nivå: hva er det som har skjedd her, hvordan kom vi dit? Hvem sov i timen? Eller: hvem har styrt utviklingen dithen?
– Jeg tror ingen sov, men alle er med i en globalisering, sier Pål Veiden, førsteamanuensis ved Fakultet for samfunnsvitenskap ved Oslomet.
– Som oftest blir dette feiret, verden blir mindre, mer mangfold og så videre. Ingen vil være provinsielle, ergo er det tungt å si nei til engelsk. Internasjonalisering har lenge vært overordnet slagord ved universitet og høgskoler, hvilket jo har mye bra for seg. Språkpolitisk er det problematisk. Det er som om engelsk fremstår som «det naturlige språket,» fransk og tysk er vel knapt på dagsorden. I disse mangfoldstider skal altså alle benytte engelsk, litt underlig det der.
– Kjøper du argumentasjonen om at siden engelsk er det internasjonalt dominerende språket i UH-sektoren må man faktisk forholde seg til det, og la det være det førende språket?
– Jeg kjøper en del av dette, men ikke som overordnet prinsipp. På OsloMet skal det massive flertall av studenter, bachelor eller master, utdanne seg til jobb i Norge og arbeide på norsk.

Ingen norskforkjempere

– Du er samfunnsforsker og sosiolog. Hvordan slår engelskbruken ut i ditt fag?
– Sosiologispråket var jo en gjenganger i det som en gang het Dusteforbundet, men jeg tror andre har tatt over den posisjonen. Litteraturvitere, ikke minst! Samfunnsforskere er også forskjellige, noen skriver riktig godt, andre driver intens med å pønske ut en ny åtte siders artikkel på engelsk i et tidsskrift nesten ingen leser. For sosiologien velger yngre folk som vil gjøre karriere engelsk. Men det er sagt at “sosiologien er samfunnets selvrefleksjon”, og dette samfunnet – hva vi nå måtte legge i ordet – er i det store og hele et norskspråklig fenomen. Jeg tror engelskbruken kan hindre at viktig kunnskap ikke kommer tilbake til det samfunnet som måtte trenge denne kunnskapen.
– Det har vært tallrike opprop og protester før, mot nedskaleringen av det norske språk i UH-sektoren. Likevel er andelen for engelsk som fagspråk høyere enn noen gang. Hva er det norskforkjemperne gjør feil?
– Norskforkjemperne finnes knapt, det er i alle fall ingen samlet front. Det blir gjerne en slags strid om kvoter og distrikter. Et nøkternt moderat bokmål blir fremstilt som en nostalgisk kamp for en vestkantgjeng fra Oslo. Synd, men det har gått mye vulgær sosiologi i språkkampen, til glede for folk som rektor Curt Rice, som mener engelsk bare er en kommunikasjonskanal, løsrevet fra kultur og historie.

– Hva skjer når du tar opp problemstillinger rundt dette til din egen ledelse på Oslomet?
– I den grad jeg har forsøkt, skjer det ingen verdens ting. Oslomet har ikke engang uttalt seg om sentrale språkspørsmål. Met vil sikkert komme med noe om kvoter for nynorsk, men å skrive godt norsk? Det vil være et umulig krav, av hensyn til studenter som ikke har norsk som morsmål, distriktstudenter, you name it, for å si det på Met-språk.
– Har du forresten begynt å si Oslomet nå, du også – som lenge etter innføringen av navnet omtalte det som høgskolen?
– Ja, jeg har det, lett og greit. Ordet Storbyuniversitet sliter jeg mer med, særlig med den kommende utflyttingen av deler av virksomheten til Eidsvoll, Lillestrøm eller Gardermoen. Navnet OsloMet ble vedtatt med én stemmes overvekt i styret, burde blitt stoppet, men alternativene var ikke stort bedre.

Virkemidler

– Hvilke konkrete virkemidler må til for at norsk skal få en større plass som fagspråk?
– At man innser at det store flertallet av studenter skal jobbe på norsk i Norge. At akademia er en av de viktigste opprettholdere av språklige standarder, noe som har med den demokratiske samtalen å gjøre. Og ikke minst: Språk er fellesskap, ikke bare markeringer av forskjellighet. NRK driver intenst med det siste, og svekker – for å si det litt høystemt – det norske fellesskapet. Konkret i akademia: Oppfordre studenter til å skrive norsk, slutt å lete etter utenlandske lærere og forskere bare fordi de er utenlandske, slutt med premiering for angivelige internasjonale læringsmiljøer og ikke minst: verdsett lærebøker på norsk. Dette handler ikke om norskhets-sjåvinisme og anti-engelske holdninger, men en påminnelse om at et lite språkområde som det norske må dyrkes.
– Hva tror du det betyr for det norske kunnskapssamfunnet, at norsk er nærmest utdøende som fagspråk?
– Utdøende er forhåpentlig for sterkt uttrykt. Jeg er mer optimistisk. Det skrives gode akademiske arbeider på norsk, det lages gode lærebøker, og det hender endog at kolleger skriver poengterte avisartikler. Skjebnen til norsk demokrati kommer i det store og hele til å bli avgjort innen rammene av den norske staten, og det som binder oss sammen er det norske språket. Akademia kan ikke late som noe annet, sier Pål Veiden.