– Lærebøker er også sakprosa

– Hvis man noen gang skal bruke ordet nestor, vil det ikke vært helt gærent å bruke det om Egil Børre Johnsen. Han var den første vinner av William Nygaards legat for lærebokforfattere da prisen ble opprettet i 1972. Han har siden utgitt over seksti bøker innenfor mange sjangre. Han ledet Lærebokutvalget i NFF i en årrekke på 1980-tallet. I 1995 ble han den første presidenten i IARTEM – The International Association for Research on Textbooks and Educational Media.
Han er æresmedlem i NFFO.

Ensartet

Og nå i sitt 85. år ser han altså nok en ny fagreform rulle ut. Men før vi snakker om fagfornyelsen:
– Úavhengig av fag, hvordan vil du definere god lærebokprosa?
– Jeg tror ikke god lærebokprosa kan defineres uavhengig av fag. Spørsmålet ditt rører ved et problem som gjerne blir oversett. Elever kan ha sittet hjemme med lekser i fem-seks forskjellige fag og tilsvarende mange bøker foran seg. En stabel med bøker. Hva da hvis den gjennomløpende språkføringen i alle bøkene har en og samme karakter? Da ville også en voksen leser fort gå trøtt.
– Du mener altså at den språklige tradisjonen her har vært for ensartet?
– Lærebokforskning har påvist at hvert fag krever sin uttrykksmåte. Det gjelder enten teksten er rettledende, fortellende eller resonnerende. Da er det ikke nok å skrive såkalt enkel normalprosa tilrettelagt for årstrinnet. Språkføringen må være innforlivet med fagets egenart. Hvis man overser dette behovet, mister teksten særpreg, og lærebokstabelen blir en grå masse, sier Johnsen.

Fornyelsen uteble

– Du sier at «lærebokforskning har påvist»? Men da har vel det som du og andre har drevet med, gitt resultater?
– En god del har vært forsøkt, men ikke så mye oppnådd. Takk for spørsmålet; nå kan jeg fortelle om mitt livs nederlag. Kan jeg få gå så langt tilbake som 32 år?
– Værsågod!
– I 1989 utga jeg boken Den skjulte litteraturen, som kom i flere opplag. Med støtte fra Marit Landsem Berntsen og Trygve Ramberg i Universitetsforlaget la jeg samme år frem et forslag om opprettelse av Nordahl Rolfsens Institutt – det skulle arbeide for en kontinuerlig kontakt mellom forskning, skole, forlag og forfattere. Statsråd Einar Steensnæs tente på idéen. Men så ble det regjeringsskifte. Null institutt, sier Johnsen.
– Med Gudmund Hernes ved roret ble Norsk Pedagogisk Studiesamling – som rommet alle lærebøker utgitt i Norge – nedlagt. I stedet kom det et «læremiddelsenter» med en datafreak som direktør. Til dags dato har ingen ansvarlig instans sørget for det høyst tiltrengte samspillet mellom de fire leddene jeg nevnte. Forlagsredaktøren har stadig det avgjørende ordet, mens lærere, spredte forskere og forfattere gjør så godt de kan på hver sin post.

– Men vi har da hatt en godkjenningsordning?
– Ja, den begrenset utviklingen gjennom hele forrige hundreår. Lærebokutvalget i NFF sloss mot den i 80- og 90-årene. Vi mente vi at ordningen kastet blår i øynene på skolens folk. Det sto jo «godkjent av departementet» foran i læreboken. Men godkjenningen gikk ut på 1) å sjekke at det ikke var noe ukorrekt i språkføringen og 2) at alle innholdselementene i læreplanen var med. Men ingen spurte om tekstene var leseverdige.

– Men dette var altså en ordning som forsvant i 2000?
– På papiret, ja. Men tradisjonen er blitt hengende igjen i forlagsveggene. Den fornyelsen vi så frem til, uteble. Frem til våre dager har en lærebok fortsatt vært en trasig trykksak der man ikke husker navnet på forfatteren. En lærebok er en lærebok er en lærebok…

– Som betyr at…?
– Som betyr at forlagene produserer tykke og dyre bøker hvor forfatterne pent må prøve å presse inn alt som omtales i læreplanen. Det evige mottoet er «Alt skal med». Og stoffet skal være tilrettelagt for enhver elev. Men ingen av disse målene er oppnåelige. Forlagene gjør kjøperne – altså lærerne – en bjørnetjeneste. I mitt fag, norsk, finnes det en moderne lærebok skapt av personer som på en og samme tid har arbeidet som forskere, lærere, forlagsredaktører og forfattere. Den boken ble riktig tykk og egnet seg for grunnfagsstudiet.

Ny generasjon lærebøker

– Men nå da, med Fagfornyelsen?
– Det blir spennende å se. Ideelt sett legger hovedtanken bak hele prosjektet, om Utforskning og Fordypning, grunnen for en helt ny type bøker – eller ikke bøker; snarere studiehefter.
– Jeg drømmer om en ny generasjon lærebøker, med knappere tekster som skal ha et dobbelt formål: Å insistere på begreper som gir fagforståelse, og å gjøre dette med et språk som frister til lesning. Litt patetisk kaller jeg det ”logikk og poesi”.
– I hvert fag trenger elevene til enhver tid en vakker, tynn og rolig liten bok som kanskje til og med får plass i lommen, en fagets vekkelsesbibel med fortellingens tiltrekningskraft. Hvilken herlig konkurrent til pinup’en Digitalia! Da kan fagene bli vesentlige for flere elever enn tilfellet er i dag. Det blir spennende å se. Og tenk om man kunne få avisene med!
– Avisene?
– Ja, det burde være en selvfølge at lærebøker ble anmeldt på linje med annen sakprosa. Det har vært gjort to forsøk for et par tiår siden, ett av VG og ett av Aftenposten. I VG kom det omtaler som knapt var lengre enn boktittelen. I Aftenposten var man grundig, men sluttet etter kort tid. Jeg har min egen forklaring på fiaskoen. Lærebøkene var for like hverandre; de var tilretteleggingsprodukter formet over en og samme lest. De var ikke litteratur. Det hele ble for likt for anmelderne, som viste seg å være trofaste tilhengere av den gamle godkjenningsordningen. De fordypet seg i pensumdekning og såkalt pedagogisk utforming i stedet for å se på tekstene som litteratur og stille ett hovedspørsmål: Hvor lødige er tekstene i denne boken for 17-åringer?
– Da vår forening ble stiftet i 1978, var det knapt en nordmann som tok ordet sakprosa i sin munn. Nå går ordet igjen i spaltene. Imidlertid omfatter det også lærebokspråket. Så hvorfor er da ikke denne sjangeren blitt anerkjent som en litterær størrelse i vår offentlighet? Hvorfor inkluderer ikke hedersbetegnelsen sakprosa lærebøker?

Les også:

Er de digitale læremidlene frelsen?
– Hva slags lærebøker trenger vi til Fagfornyelsen?