Suksess for NFFOs første forfatterskole
Det første kullet fra NFFOs forfatterskole er ute i det fri. Det er godt nytt for framtidige, lesende barn og unge.
Hovedlærer har vært Bjørn Arild Ersland, og med seg som skrivelærer har han hatt Ingvild H. Rishøi. Disse to av landets fremste forfattere i sjangeren har i tillegg hatt med seg en hel perlerekke av forfattere, forlagsfolk og andre representanter fra bokbransjen som foredragsholder. Seniorrådgiver Kristine Isaksen i NFFO har vært prosjektleder.
Likestilte
– Ja, nå er våre elever trent opp til å klare en maraton – så nå gjenstår det bare å gjennomføre løpet, sier Bjørn Arild Ersland.
Gjennom høsten, vinteren og våren har de 12 elevene vært gjennom læring om det meste som skal til for å være skodd for alle faser av det lange løpet mot en ferdig bok.
– Mye av skolen har kretset rundt hva sakprosa for barn kan være. Og så har vi samtidig grad oss dypt ned i tekstene. Fordelene med en skole som går over mange måneder er at alle rekker å komme dypt ned i skrivinga.
Både lærerne, foreleserne og elevene har vært likestilt, de har lurt på de samme tingene, forteller Ersland.
– For eksempel hvordan skal du kunne holde på et saksforhold samtidig som du vil skrive en spennende tekst. Skal du få dette til så må du holde tak i temaet hele tiden og de gangene du skal fortelle noe annet så har du vanvittig dårlig tid, sier Ersland og gir et talende bilde:
– Temaet er som en treåring du skal passe på. Du har tid til å kaste noen korte blikk til sidene, men ikke så lenge at treåringen løper ut i trafikken.
(Saken fortsetter under bildet).
Sammensatt gjeng
– Jeg søkte meg til skolen fordi jeg trengte sosial kontroll og veiledning til et konkret prosjekt, forteller Guri Fjeldberg.
– Hva betyr sosial kontroll i denne sammenhengen?
– Jeg trengte å føle meg forpliktet til å skrive kontinuerlig. Her har jeg noen som forventer noe av meg hver måned. Og her er det tilbakemeldinger på høyt nivå, altså. Når du får Ingvild Rishøi inn på språksiden og Bjørn Arild Ersland som lærer, to så erfarne forfattere, ja, da blir det et høyere nivå på tilbakemeldingene enn du kan forvente å få hos noe forlag.
– Du er kjent som kritiker av barne- og ungdomsbøker, først i Bergens Tidende, og nå i Aftenposten, og ble også kåret til Årets kritiker av Kritikerlaget i 2015. Føler du presset?
– For meg er dette en ny måte å være i prosess på. Jeg vakler mellom tro og tvil på at det skal gå bra. Men så lenge jeg skriver på en bok jeg selv synes har noe for seg, skal jeg nok kunne stå for det uansett hva andre måtte mene.
I tillegg til gode lærerkrefter, har også elevgjengen vært en god gjeng, forteller illustratør Cathrine Louise Finstad.
– Det er mye bra folk samlet rundt bordet her. Mye ulik kompetanse samlet på ett sted. Her er det illustratører, kritikere, én er regissør, én jobber i forlag – og mye annet. Vi er allerede på et nivå andre skrivekurs bare kan drømme om. Og alle har vært gode på å gi respons. Det har stor verdi i det videre arbeidet, forteller hun.
(Saken fortsetter under bildet).
Utfordre sjangeren
Synne Ulltang havnet på forfatterskolen følge av en viss pandemi. Hun holdt på med en doktorgrad om koreansk litteratur – i Sør-Korea, da viruset kom. Hun flyttet hjem igjen til Norge, og la prosjektet på is. Men så dukket den gode ideen opp: hva med å omformulere doktorgrad til en sakprosabok for barn og unge. I likhet med mange av de andre på kurset har Ulltang også opplevd interesse fra forlag, og før sommeren leverer hun manus til Samlaget.
– Sammenlignet med akademisk skriving er dette naturligvis noe helt annet. Her kan jeg leke meg mye mer med stoffet, noe vi for så vidt også blir oppfordret til. Men det er også spennende å utfordre sjangeren. Utfordre ideen om hvordan en bok skal se ut, sier Ulltang.
– Det er der det brenner nå, om vi kan klare å utvide sjangeren. Gjøre den til et enda tydeligere alternativ til skoleboka, og samtidig ta opp konkurransen med fiksjon, sier Guri Fjeldberg.
– Hvordan gjør man det?
– Blant annet ved å bruke skjønnlitterære grep. Som ikke undergraver sakligheten, men som bidrar til å gjøre formidlingen mer engasjerende. Vi vet at barn i dag leser mye mindre enn før. Da må vi utfordre grenselandet.
Grenseoppgang
Her er elevene helt på linje med sin skrivelærer Bjørn Arild Ersland.
– Skillet mellom skjønnlitteratur og sakprosa er etter mitt syn litt mye oppskrytt. Forfattere som både kan skrive skjønnlitteratur og sakprosa har et fantastisk register å spille på. Det er så enormt mye sakprosaen kan hente fra skjønnlitterær skriving, sier Ersland.
– Og du nevner i fleng…?
– Dette handler grenseløsheten, lek, samspillet mellom tekst og bilde, fortellerteknikk, kutting av uvesentlige elementer og mange andre muligheter. Sakprosa skal ha en etterrettelighet, men resten er egentlig likt med skjønnlitteratur. Vi hadde en kjempegod forelesning med Alfred Fidjestøl. Han er kjempegod på sakprosaen, men vi ser hvordan han jobber enormt litterært med prosjektene sine.
– Du mener altså at sakprosaforfattere kan tillate seg å være mer dristige, uten at leserkontrakten blir brutt?
– Ja. Vi har så enormt mye å gå på. Det er noe av det viktigste skolen har å fortelle. Vi ønsket at dette skulle være et laboratorium, og det har det blitt. Det har vært en litterær samtale hver gang vi har møttes. Sakprosa for barn åpner opp for en uhøytidelighet som sakprosa for voksne bare kan misunne oss. Anna Fiske sin forelesning var et glimrende eksempel på dette. Hun fortalte at hun egentlig ikke visste at hun skrev sakprosa før noen tok kontakt fra NFFO og foreslo at hun søkte stipend på det neste bokprosjektet.
– I motsatt kategori er Ellen Støkken Dahl som helt systematisk har skrevet sine bøker ut fra en solid faglig forankring og fra et sllkt utgangspunktet skrevet bøker om kropp som er oversatt til utallige språk, sier Ersland.
Sjanger i krise
NFFOs forfatterskole er blitt en suksess, mener NFFOs Kristine Isaksen.
– Den ser ut til å fungere etter planen. Målet med skolen er at det blir utgitt flere sakprosabøker for barn og unge, og allerede har fire av elevene tett samarbeid med et forlag. Bjørn Arild og jeg har også hatt en tett dialog med forlagene hele veien, og på hver samling har en sakprosaredaktør snakket om profilen til forlaget og hvordan de utvikler bøker sammen med forfatterne sine, sier Isaksen.
En viktig grunn til at NFFO har startet opp forfatterskolen er at sakprosa for barn og unge er en sjanger i krise, med få titler og en svak forfatterstand. Barn og unge hadde 297 nye skjønnlitterære titler og bare 105 nye sakprosatitler å velge mellom i 2020, ifølge bransjestatistikken til Forleggerforeningen.
De kommende generasjonene lesere, forfattere og oversettere av sakprosa må bli disponert for sjangeren fra tidlig av, mener Isaksen.
– I stortingsmeldingen «Oppleve, skape, dele. Kunst og kultur for, med og av barn og unge» (Meld. St. 18, 2020–2021) står det også at det er ønskelig at det blir skrevet og utgitt flere gode sakprosabøker for barn og unge på norsk (s. 118).
– Vi ønsker oss forfattere som vier forfatterskapet sitt til sjangeren og som på den måten bidrar til å utforske og utvide sjangeren i framtiden. Det er for få forfattere som prioriterer å skrive sakprosa for barn og unge, de aller fleste bøkene i sjangeren er skrevet av en- eller to-boksforfattere.
Felles løft
– Politikerne må bevilge mer penger til Kulturrådet slik at innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa for barn og unge blir mer forutsigbar, forlagene må satse på sjangeren, og avisene må anmelde bøkene. Det trengs et felles løft og som forfatterforening kan vi bidra med dette: stimulere til at flere skriver for denne målgruppen og skape et samhold mellom dem som gjør det.
– Vi har hatt en litterært fokus på skolen, med fokus på framstilling, virkemidler og språk, som særlig skrivelærer og skjønnlitterær forfatter Ingvild H. Rishøi har bidratt med inn i prosjektet. Jeg håper at vi om noen år ser bøker i sjangeren som skiller seg ut fra den typiske faktaboken for barn og at det både finnes flere bøker og mer variasjon i måten disse er skrevet på framover, sier Kristine Isaksen.
