Nominert til Rosettaprisen: John Grande

29. september deler vi ut den fjerde Rosettaprisen. Fem nominerte står på lista, og i dagene kan du bli litt mer kjent med de. Prisen går til beste oversatte sakprosabok i 2021.
Vi fyrte av 21 spørsmål i de nominertes generelle retning, og ba de svare på syv av de.
John Grande er først ut. Han er nominert med Patrick Radden Keefes Si ingenting: En sann historie om mord og terror i Nord-Irland, utgitt på Cappelen Damm

– Hvilken bok vil du stå fast i heisen med?
– Heisen, altså, og ikke en øde øy? Da må jeg nesten være så kjedelig at jeg svarer den boken jeg oversetter akkurat da. Tid er som kjent penger for frilansere.

– Hva har vært det mest utfordrende med å oversette boka du er nominert for?
– Sant og si var ikke denne boken så vanskelig, men noen nøtter er det jo alltid. Det var en god dag på jobben da jeg etter lang tids frustrasjon kom på ordet «stirrekonkurranse» som svar på originalens «brinksmanship» og «game of chicken». Det betyr ikke det samme som noen av disse begrepene, men får veldig veldig fint frem poenget – den spente og stadig mer fastlåste situasjonen mellom IRA og britene der den som gir seg først, har tapt.

– Hva gjør du når du står fast?
– Jeg graver og pønsker og graver litt til, men til slutt setter jeg inn en kommentar i manuskriptet og går videre i et vanligvis fåfengt håp om å bli glupere eller oppleve en åpenbaring før leveringsfristen opprinner. Noen ganger virker det faktisk (se forrige svar).

– Hva slags menneske er en oversetter?
– En tålmodig sjel med godt gehør.

– Hvordan jobber du når du oversetter?
– Først leser jeg boken. Så bretter jeg opp ermene, oversetter den første setningen og fortsetter til jeg kommer til slutten. Hver arbeidsdag begynner jeg med å se over det jeg gjorde dagen før. Og så avslutter jeg selvfølgelig med minst én grundig gjennomgang av hele teksten, ofte flere. Parallelt med arbeidet prøver jeg å lese mest mulig norsk litteratur om det aktuelle faget for å se hvordan de som jobber med det her i landet, skriver om det.

– Hva må du ha på skrivebordet når du oversetter?
– Et godt mekanisk tastatur av typen som gir fra seg et høyt og lystig KLIKK! hver gang man trykker på en tast, en stor skjerm, et par høyttalere, penn og papir, vanligvis noen bøker, kaffe og en viss grad av uorden.

– Hva er ditt neste prosjekt?
– Akkurat nå holder jeg på med en italiensk historisk roman med handling fra fascisttiden. Det er både artig og vanskelig, ikke minst fordi jeg er veldig fersk som italienskoversetter. Å oversette fra et nytt språk er litt som å være grønnskolling igjen – plutselig står man helt uten de utallige små knepene man har lært seg oversettelse for oversettelse, og må finne ut av alt på ny, sier John Grande.

Juryen har bestått av Ole Jan Borgund, Ika Kaminka og Geir Uvsløkk, Dette mener de om John Grandes oversettelse av Si ingenting. En sann historie om mord og terror i Nord-Irland:

Si ingenting av Patrick Radden Keefe handlar om the troubles, konflikten i Nord-Irland i åra 1968–1998. Temaet i boka er valden på republikansk side og den strenge æreskodeksen deira, med harde sanksjonar mot tystarar i eigne rekkjer. Framstillinga krinsar i stor grad om drapet på Jean McConville i 1972 og Keefes nitide arbeid for å nøste opp i det som skjedde. Keefe er ein amerikansk journalist med irske slektsrøter. Til grunn for denne boka, som kom ut i 2019, ligg fire års grundig kjeldegransking, ei rekkje reiser til åstadene og intervju med over hundre menneske. Stoffet er gjort nært og levande med mange innfletta direkte sitat og bruk av medrivande spenningsoppbygging, samtidig som alle opplysningar er solid underbygde i eit noteapparat som fyller nesten ein femdel av boka.

John Grandes omsetjing følgjer originalen smidig og med god språkleg innleving, både i dei munnleg prega dialogane, i dei til dels detaljerte framstillingane av hendingane og i skildringane av stemninga som rådde blant innbyggjarane i Nord-Irland i denne perioden. Når han må ty til engelske omgrep og uttrykk fordi vi manglar tilsvarande på norsk, passar han på å flette inn forklaringar i teksten. Ikkje minst treffer Grande blink i dei mange herlege personkarakteristikkane som Keefe eksellerer i, for eksempel IRA-mannen som i eit avhøyr sat «og pratet piss med en avslappet og jovial truende holdning» – omgrep som først kan synast som motsetningar, kallar fram eit levande bilete av personen. Omsetjaren har også samvitsfullt sytt for å gi det omfattande noteapparatet ei nøktern og velfungerande norsk språkdrakt.