Nominert til Rosettasprisen: Christian Rugstad

29. september deler vi ut den fjerde Rosettaprisen. Fem nominerte står på lista, og i dagene fremover kan du bli litt mer kjent med oversetterne. Prisen går til beste oversatte sakprosabok i 2021.
Vi fyrte av 21 generelle spørsmål i de nominertes retning, og ba om svar på syv av dem.

Christian Rugstad er neste ut. Han er nominert for Daniel Mendelsohns Tre ringer: En beretning om eksil og skjebne, utgitt på Forlaget Press.

– Hvilken bok vil du stå fast i heisen med?
– Tja. Alfred Döblins Berlin Alexanderplatz i Ellen Harboes oversettelse, på tross av – eller snarere på grunn av – den uveisomme norsken. Boken ble nyoversatt tyve år etter at den utkom (i 1984), kanskje med god grunn, men jeg sverger fortsatt til den første norske utgaven. Eller Don Quijote. Eller …

– Hva har vært det mest utfordrende med å oversette boka du er nominert for?
– Daniel Mendelsohns Tre ringer er en liten, men kompleks og mettet bok, stilistisk som innholdsmessig, om liv og litteratur (og det meste annet). Det gikk ikke sjelden rundt for meg under arbeidet med å kna de mange labyrintiske elementene sammen til en – forhåpentlig – presis og ledig norsk tekst. En gordisk knute som sverdet ikke bet på. Her var det bare å fikle i vei.

– Hva gjør du når du står fast?
– Da gjør jeg noe jeg ikke bør gjøre, og det er å tenne en sigarett. Det hjelper hver gang.

– Hva slags menneske er en oversetter?
– En oversetter er stormannsgal i all beskjedenhet. Og dertil en tålmodig sjel med dårlig tid, for om oversettergjerningen er aldri så tid- og tankekrevende, blinker en deadline alltid forut. Sånn sett kan man kanskje sammenligne en oversetter med en kappgjenger: Her gjelder det å komme fortest mulig frem på langsomst mulig måte.

– Hva er den beste oversatte boka du vet om?
– Herbert Svenkeruds Stor engelsk-norsk ordbok.

– Til de som ønsker å bli oversettere nå, har du noen tips?
– Noen konkrete tips har jeg nok ikke, men et godt utgangspunkt for den som vil oversette, tror jeg må være å finne sitt eget språk i språket. Man må ha noe å stå imot med når man møter en annens tekst.

– Hva er ditt neste prosjekt?
– Ian Burumas Collaborators. Buruma er en nederlandsk historiker jeg har oversatt flere bøker av. Han skrivet alltid interessant og innsiktsfullt om andre verdenskrig og dens følger.

Juryen har bestått av Ole Jan Borgund, Ika Kaminka og Geir Uvsløkk,
Dette mener de om Christian Rugstads oversettelse av Tre ringer:

Daniel Mendelsohns Tre ringer er en konsis og elegant beretning om menneskeskjebner og fortellerkunst der forfatteren vever sammen en rekke historier fra forskjellige tidsepoker og uanstrengt veksler mellom alt fra ganske obskure greske emigranter til litteraturhistoriens store klassikere. I hovedfokus er tre forfattere i eksil – Erich Auerbach, François Fénélon og W.G. Sebald – og deres fortelletekniske grep, men Mendelsohn reflekterer også over sitt eget forfatterskap og hvordan han arbeidet for å fremstille skjebnene til slektninger som ble myrdet i Auschwitz i Forsvunnet og forholdet til sin far i En odyssé.

Mendelsohns bok fremstår som en krevende tekst å oversette. Den er fortelleteknisk finurlig, med en rekke digresjoner, og språklig avansert, med lange, komplekse setninger. I tillegg er den full av kulturelle og historiske detaljer fra en rekke språkområder og tidsepoker. Christian Rugstad får alt dette til å fungere utmerket på norsk og leder leserne med seg på reisen uten noen gang å miste dem. Den norske oversettelsen er en glimrende innføring i Mendelsohns eget forfatterskap, i tillegg til Homer, Auerbach, Fénelon, Proust og Sebald, for å nevne noen. Den følger originalens stil tett, sjonglerer med sitater fra gresk, latin, fransk, tysk … og oversetteren finner stadig svært gode norske vendinger for å gjengi Mendelsohns skrivemåte på norsk. Om Kâmil Pashas oversettelse av Fénelons Les Aventures de Télémaque skriver Mendelsohn, i Rugstads språkdrakt: «[han] tilførte […] oversettelsen av Fénelons elegante fransk en bemerkelsesverdig litterær glans: komplekse rytmer skjult i prosaen, presise parallelle konstruksjoner, en nennsom forvaltning av referansene til hedenske guder og gudinner» (s. 114). Bytt ut «Fénelon» med «Mendelsohn», «fransk» med «engelsk», og du har en god beskrivelse av Christian Rugstads oversettelse av denne boken.