Hva er open access?

Publisert 5. oktober 2023.

Open access (OA) er en modell for publisering av akademisk forskning som tar sikte på å gjøre vitenskapelig kunnskap fritt tilgjengelig for alle lesere uten kostnad. Dette er i motsetning til den tradisjonelle abonnementsmodellen der leserne får tilgang til vitenskapelig informasjon ved å betale for et abonnement. I denne modellen blir vitenskapelige artikler og forskningsresultater publisert på nettet, slik at de kan leses, lastes ned, kopieres, distribueres og deles av alle interesserte (openaccess.nl).

Open access-bevegelsen oppstod på 1990-tallet som et svar på bekymringer om begrenset tilgang til vitenskapelig litteratur på grunn av høye abonnementskostnader for tidsskrifter og begrensninger i tilgangen til informasjon for forskere utenfor institusjonene (opensocietyfoundations.org).

Forskningsfinansierende aktører som for eksempel EU-kommisjonen og de nasjonale forskningsrådene i en rekke land krever at resultater fra forskningen de finansierer skal gjøres åpent tilgjengelig (openscience.no).

Regjeringen har fra 22. august 2017 fastsatt nasjonale mål og retningslinjer for åpen tilgang til vitenskapelige artikler. Regjeringen har som mål at alle norske vitenskapelige artikler finansiert av offentlige midler skal være åpent tilgjengelige innen 2024, og har fastsatt retningslinjer og tiltak for åpen tilgang til vitenskapelige artikler (Regjeringen, 2017).

Les de nasjonale målene og retningslinjene for åpen tilgang til vitenskapelige artikler her

Regjeringen har også laget en langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023-2032, der en tverrsektoriell arbeidsgruppe fikk mandat til å utarbeide forslag til strategi for vitenskapelig publisering etter 2024. Dette har de gjort ved en rapport med tilhørende anbefalinger.

Les Langtidsplanen fra regjeringen her

Ved open access-publisering bruker man delingslisenser, som gir opphaver mulighet til å velge hvilke rettigheter de ønsker å tildele andre når de publiserer forskningsresultatene sine som open access.

Det finnes flere ulike open access-lisenser, men de mest utbredde delingslisensene er Creative Commons-lisensene. Creative Commons-lisensene (CC-lisenser) skal sikre at verk kan utgis og deles på tvers av landegrenser og jurisdiksjoner (openscience.no). ¨

Creative Commons-lisenser

Det finnes totalt seks ulike CC-lisenser, og her gjennomgås fire av de mest kjente og brukte CC-lisensene:

1. Creative Commons Attribution (CC BY 4.0): Dette er lisensen som tillater flest former for gjenbruk. Den tillater andre å bruke, distribuere, endre og bygge videre på forskningsresultatene, både kommersielt og ikke-kommersielt, forutsatt at opphavspersonen blir kreditert (creativecommons.org).

2. Creative Commons Attribution-NonCommercial (CC BY-NC 4.0): Denne lisensen tillater bruk, distribusjon, endring og bygging videre på forskningsresultatene, men kun for ikke-kommersielle formål. Opphavspersonen må bli kreditert (creativecommons.org)

3. Creative Commons Attribution-ShareAlike (CC BY-SA 4.0): Denne lisensen tillater bruk, distribusjon, endring og bygging videre på forskningsresultatene, både kommersielt og ikke-kommersielt. Eventuelle videre modifikasjoner må imidlertid distribueres under samme lisens som det opprinnelige verket. Opphavspersonen må bli kreditert (creativecommons.org).

4. Creative Commons Attribution-NoDerivatives (CC BY-ND 4.0): Denne lisensen tillater bruk og distribusjon av forskningsresultatene, både kommersielt og ikke-kommersielt, men tillater ikke endringer eller modifikasjoner av verket. Opphavspersonen må bli kreditert (creativecommons.org)

Les mer om Creative Commons og alle CC-lisensene her.

Hva må man være oppmerksom på som forfatter?

Som faglitterær forfatter bør en være oppmerksom på hvilken delingslisens som brukes på ens verk, og forstå hva lisenstypen innebærer.

Lisenstypen

Hvilken lisens som brukes kan være avhengig av flere faktorer. Det kan blant annet avhenge av institusjonens politikk, krav fra den som finansierer eller krav fra publiseringskanalen.

Forskningsrådet er med i cOAlition S, en sammenslutning av forskningsfinansiører som stiller felles internasjonale krav om åpen publisering (Plan S). I tråd med Plan S krever Forskningsrådet full og umiddelbar åpen tilgang til alle vitenskapelige publikasjoner fra prosjekter de finansierer. Det vil si at artiklene gjøres tilgjengelig uten forsinkelse (embargo) og med en åpen lisens som tillater gjenbruk av publikasjonen (CC-BY-lisens eller CC-BY-SA-lisens).

Les mer om Forskningsrådets krav til åpen publisering her

Finansiering av utgivelsene

Da open access-publisering ikke krever betaling fra leserne, må utgivelsen finansieres på annen måte. Dette skjer gjerne via publiseringsstøtte og det finnes flere finansieringskilder. Blant annet har universiteter og høgskoler opprettet publiseringsfond hvor deres vitenskapelige ansatte kan søke om støtte (Universitetsforlaget). Det er dermed viktig at opphaver vet hvilke krav som stilles fra vedkommende institusjon som finansierer publiseringen, spesielt med tanke på om det er krav til en spesiell type lisens.

Røvertidsskrifter

Det er også viktig at en er oppmerksom på om open access-tidsskriftet en publiserer i er poenggivende og unngår såkalte «predatory journals/røvertidsskrifter».

Open access og kollektive vederlagsmidler

Videre er det viktig å være oppmerksom på at i tillegg til at open access-utgivelser ikke genererer vederlag til enkeltopphaveren, genererer slike utgivelser heller ikke vederlag til kollektive vederlagsordninger som for eksempel Kopinor. Når et verk ikke genererer kollektive vederlagsmidler, får dette igjen konsekvenser for opphaverens muligheter til å søke stipend og vederlag hos NFFO. Dette kan du lese mer om nedenfor.

Dersom verket ditt er publisert gratis tilgjengelig på nett (uten open access-lisens), vil utgivelsen likevel generere kollektive vederlagsmidler hos Kopinor hvis du merker verket med en opphavsrettsnotis.

Forslag til Opphavsrettsnotiser finnes på Kopinor nettside.

Open access og opphavsrett

Kunnskap og fakta er ikke vernet av opphavsrett. Det som har opphavsrettslig vern, vil være utvalget og presentasjonen av stoffet. Opphavsretten gir dermed vern til de artikler, bøker eller undervisningsopplegg hvor kunnskapen presenteres. Dette innebærer at alle kan utnytte andres resultater fra forskning i sine verk eller i undervisning, så lenge man følger forskningsetiske regler som tilsier at man skal oppgi kilder.

Som opphaver av et åndsverk har en etter åndsverkloven enerett til å råde over åndsverket på ulike måter, slik som ved kopiering, publisering, distribuering og endring. Denne eneretten kan imidlertid overdras ved samtykke fra opphaveren. Dersom en opphaver samtykker til at forlaget/tidsskriftet kan gjøre verket tilgjengelig for allmennheten (distribuere), og gjennom en lisens samtykker til at enhver har rett til å bruke, distribuere, endre og bygge videre på verket, så vil dette være i tråd med åndsverkloven/opphavsretten.

CC-lisensene opphever ikke forskningsetikkens krav om god henvisningsskikk og siteringspraksis. Det følger også av de ulike CC-lisensene at navngivelse kreves. Dette vil være i samsvar med åndsverkloven § 5 om rett til navngivelse, som opphaver ikke har anledning til å fraskrive seg retten til.

Det kan imidlertid stilles spørsmål ved hvor frivillig samtykket er dersom arbeidsplassen setter en lisenstype som krav for publiseringen. Denne og andre problemstillinger tas opp i førsteamanuensis Torger Kielland sin rapport «Rettighets- og lisensspørsmål ved åpen publisering».

Det kan også stilles spørsmål ved hvorvidt pålegg om å bruke en bestemt lisens, som for eksempel en CC BY 4.0-lisens, er i tråd med akademisk frihet. Dette er et tema for debatt og kan ses fra forskjellige perspektiver. På den ene siden kan noen hevde at pålegget om å bruke en bestemt lisens, kan begrense akademisk frihet ved å tvinge forskere til å akseptere visse vilkår for bruk og distribusjon av deres arbeid. På den annen side kan tilhengere av obligatorisk bruk av åpne lisenser argumentere for at det å dele forskning under en CC BY 4.0-lisens faktisk støtter akademisk frihet ved å fremme bredere tilgjengelighet og deling av kunnskap.

CC BY 4.0-lisensen gir andre rett til å endre og bygge videre på det en har publisert, noe som kan anses som et problematisk element ved lisensen.

Les mer om problemstillingen i disse artiklene:
CC BY 4.0-lisensen gir andre rett til å endre artikler du har publisert
CC BY 4.0 løser flere problemer enn det skaper

Konsekvenser for NFFO

At kunnskap er åpent tilgjengelig for allmennheten, er et viktig demokratisk prinsipp, men samtidig er NFFO opptatt av at den enkelte forfatters opphavsrett respekteres. Vi er derfor opptatt av at opphavere forstår og er bevisste på hva open access og de ulike lisensmodellene innebærer og hvilke følger publiseringsmåten har, samt at universitetene har en opplysningsplikt og informasjonsplikt overfor sine ansatte hvor de krever open access-utgivelse som publiseringsform.

NFFOs stipendmidler kommer fra kollektive vederlagsordninger, og disse vederlagsmidlene deles ut som stipend/vederlag til faglitterære forfattere og oversettere. NFFOs stipender er ment å sikre økonomisk trygghet for faglitterære forfattere og oversettere, og skal være med på å fremme kvalitet og mangfold av norsk sakprosa.

Selv om NFFO anerkjenner flere av hensynene som kan ligge bak en open access-utgivelse, så er NFFOs stipendordning avhengig av at faglitterære opphavere ikke gir avkall på å kunne få betalt for bruk av åndsverkene sine, da dette igjen vil føre til at kollektive forvaltningsorganisasjoner ikke kan kreve inn vederlag. På denne måten svekkes NFFOs inntektsgrunnlag, hvilket i neste omgang reduserer mulighetene for å tildele stipend. Derfor vil ikke utgivelser som ikke genererer kollektive vederlagsmidler kvalifisere til stipend eller vederlag (rettighetsbasert vederlagsordning) hos NFFO.

For medlemskap hos NFFO vil imidlertid open access-utgivelser godkjennes i forbindelse med kravet til faglitterær utgivelse. Her kan du lese om vilkårene for medlemskap hos NFFO.