Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

– Formidling er noe av det viktigste vi kan gjøre i akademia. Men det blir ikke tatt på alvor av UiO

Kjemiker og forfatter Alexander H. Sandtorv er så fortvilet over manglende vilje til forskningsformidling ved Universitetet i Oslo, at han vurderer å forlate sektoren.

20210906 nffo  015 alexander sandtorv lite
– Jeg syns det er en stor dissonans mellom det som blir sagt og hevdet offisielt i strategiske dokumenter, hvor det gjerne står at formidling skal være en av kjerneområdene våre – og hvordan det i virkeligheten er, sier Alexander Sandtorv, som nå tar et kraftig oppgjør med formidlingsvirksomheten ved Universitetet i Oslo.

I løpet av fire år har Sandtorv skrevet hele ti bøker, og tre nye er på gang. Han har skrevet lærebøker, vitenskapelige bøker og populærvitenskapelige bøker, for voksne og barn. Han er også en aktiv og mye brukt forskningsformidler i mange andre formater, i TV, radio, på nett og i aviser. Han har også en egen spalte i Morgenbladet, og en fast podcast med Kristopher Schau.
Til daglig jobber han som førsteamanuensis i organisk kjemi ved Universitetet i Oslo, hvor han begynte i 2018.

Lave ambisjoner

Da Sandtorv begynte i jobben i 2018, følte han at han kom til et livløst landskap, hva gjaldt forskningsformidling.
– Da jeg ble ansatt ved Kjemisk institutt her i Oslo så jeg umiddelbart at kjemi var et fagområde og en disiplin som var forsmådd, og ikke ivaretatt. Fag som biologi, medisin og fysikk stod sterkt i norsk offentlighet, mens kjemi var nesten helt usynlig. Med noen få unntak unngikk kjemikere offentligheten. Det fantes ikke kultur for det. Så jeg tenkte at her må vi gjøre noe.
Og dermed ble det en runddans med bøker og utstrakt forskningsformidling til et bredt publikum. Men å få implementert det i den akademiske hverdag viste seg å være vanskelig, forteller Sandtorv.
– Formidling er noe av det viktigste vi kan gjøre i akademia. Men det blir ikke tatt på alvor av UiO. Min opplevelse er at jeg har måtte bane formidlingsveien selv. Det har ikke vært noen helst for rammeverk lagt av UiO for dette. Støtte eller interesse har kun kommet fra enkeltpersoner. Det er fryktelig skummelt å gjøre mange av disse tingene for første gang. Opptre i TV og radio, eller bruke media som en plattform. Men jeg måtte lære meg det selv.
– Men UiO arrangerer skrivekurs og andre formidlingsaktiviteter?
– Ja, de vil sikkert vise til både det ene og det andre, men når du anser UiO som et av Norges største bredduniversitet, er disse tiltakene altfor få, og langt imellom. UiO framstår dessverre som et sted med fryktelig lave ambisjoner. De tiltakene som finnes, føles ikke helhetlig eller strategiske. Det er akkurat som om UiO helst vil krysse noe av en liste. Det er skremmende dårlig, vil jeg si.
– Jeg syns det er en stor dissonans mellom det som blir sagt og hevdet offisielt i strategiske dokumenter, hvor det gjerne står at formidling skal være en av kjerneområdene våre – og hvordan det i virkeligheten er. Jeg føler at formidling blir ansett som noe lite viktig, noe sekundært, og noe som absolutt ikke er en kjerneaktivitet. Hvordan kan man mene at noe er viktig, når det ikke satses på, eller understøttes? Det forstår jeg bare ikke.

20210906 nffo  013 alexander sandtorv lite
– Det er ingen kultur ved UiO for å holde på slik jeg gjør. Selv om det jeg gjør er for å vise Norge at mitt fagområde er spennende, kreativt og relevant.

Viktigheten av synlighet

Sandtorv mener at det er tvingende nødvendig at kjemifaget får langt mer oppmerksomhet enn i dag.
– Mange har et anstrengt forhold til kjemi. Enten fordi de har negative minner om det fra skolen, eller at de tenker at kjemi er noe farlig, giftig, ødeleggende, forurensende, plast, cyanid… og ja, jeg kunne fortsette.
– Men kjemi er en av de viktigste nøkkelbrikkene i fremtidens samfunn! Kjemi er den eneste vitenskapen som kan endre og lage stoffer. Nye stoffer er en nøkkelbrikke i morgendagens samfunn. Plasttyper som brytes ned naturlig, legemidler som gir oss bedre helse og holder oss friske, materialer som kan brukes i effektive solceller, eller fornybart drivstoff. Dette er bare noen eksempler.
– Kjemikerens problem er at kjemi har begrenset plass eller relevans i offentligheten. Og når vi ikke er relevante, dør fagområdet vårt. Det blir ikke politisk initiativ for å spytte penger inn i faget, vi blir ikke relevante for studenter, deltar ikke i de viktige debattene som skjer, og mister vår plass ved kongens bord, så å si.
Vi bør se hva forskerforfattere- og formidlere som Dag O. Hessen og Anne Sverdrup-Thygeson har oppnådd, mener Sandtorv.
– Når jeg ser Anne og Dag i fri flyt, når jeg ser disse personene som er så flinke og som har funnet ut av det, så er det kjempeinspirerende for meg. Men er det ikke et tankekors at de vi har, som er sprunget ut av akademia, kan vi nevne på én hånd? Eller maks to. Var det det beste sektoren kunne prestere, liksom? Vi trenger flere!
– Dette har vært mitt argument fra dag én her: sektoren har så fryktelig lave ambisjoner i formidlingen. Når vi ser hva de beste formidlerne får til, i alle medier, bør det være inspirerende også for andre enn meg her ved UiO. Når vi ser hvilken påvirkning det har, se for eksempel hvor viktig Anne Sverdrup-Thygeson i naturvernbevegelsen, for eksempel. Vi må være synlige, ellers går ting til helvete.

Ingen respons

– Når du nå har kommet til ledelsen i ditt institutt, jeg regner med at du har gått dit først, og sagt hva du ønsket. Hvordan ble du mottatt første gangen?
– Enkeltpersoner er ofte støttende, og synes det jeg holder på med er fint. Så jeg får masse heiarop av enkelte. Og det setter jeg så stor pris på, for det er ofte de eneste heiaropene jeg får.
– Det er ingen kultur ved UiO for å holde på slik jeg gjør. Selv om det jeg gjør er for å vise Norge at mitt fagområde er spennende, kreativt og relevant. Alt jeg gjør av formidling er for egen maskin, gjort på fritiden og i helgene. Du skriver ikke 10 bøker på fire år i arbeidstiden, når du har en krevende fulltidsstilling, uten at det spiser godt av den såkalte fritiden. Det jeg har prøvd å få til, og ønsker meg, er at institusjonen skal anerkjenne at det denne formidlingen representer er viktig, slik at jeg kan få frikjøpt tid, og kan få institusjonell støtte til denne aktiviteten. Men har ikke skjedd. Det er ingen interesse i å kartlegge arbeidet jeg gjør, eller bruke det som en del av tellekantsystemet.
– Men bortsett fra heiende enkeltpersoner, hvordan har UiOs «offentlige» reaksjon vært på din forskningsfomidling?
– Har det vært en offentlig reaksjon?. Det eneste jeg kommer på i farten, er at jeg har blitt fortalt at «du må ikke bli helt Frank Aarebrot, nå».
– Hva skal det bety?
– Nei, si det. Kanskje formidling ikke anses som seriøst. Jeg føler dette er holdningen, på sektornivå. Det er ikke seriøs akademia. Det vi egentlig burde gjøre, er å få inn penger fra Forskningsrådet og EU. Jeg får inntrykk av at vi i blant kan være med i Abels tårn på NRK i blant. Men det bør stoppe der.

20210906 nffo  009 alexander sandtorv lite
– Enkeltpersoner er ofte støttende, og synes det jeg holder på med er fint. Så jeg får masse heiarop av enkelte. Og det setter jeg så stor pris på, for det er ofte de eneste heiaropene jeg får.

Finnes en tålegrense

Sandtorv er særlig bekymret for forskningsformidling i bokform.
– Alle vet hvor lang tid det tar og hvor mye jobb det er å skrive en bok. Og hvor dårlig økonomi det er i det. Da tenker jeg at boken er det formidlingsformatet som er mest sårbart slik det er i dag.
– For eksempel har vi kommet ut med ny lærebok i kjemi på videregående, som jeg har vært med i. Den har nesten solgte ut førsteopplaget på kort tid. En kjempeviktig bok, den viktigste jeg har skrevet. Fordi den er rettet mot fremtidens forskere, og ikke minst fremtidens borgere. Men altså igjen, ingen forståelse for at denne type formidling kan ha betydning. Den er skrevet på kvelden, og i helgene. Og den såkalte ferien.
Sandtorv sier hans kamp for økt anerkjennelse for formidling ved UiO har en tålegrense.
– Noe av det viktigste vi kan gjøre som forskere er å være kreative, åpne og nysgjerrighetsdrevne. Men det er veldig demotiverende over tid å måtte kjempe seg til en plass for formidlingen – og ikke nå fram med det. Jeg føler mer og mer at jeg ikke passer inn i systemet jeg er ansatt i. Det hender at jeg vurderer å slutte, og forlate sektoren.
– Det er synd jeg har kommet dit. Jeg brenner jo for dette! Vi skal alltid snakke om visjoner ved UiO, «UiO mot 2030!», og slike ting. Jo, jeg skal gi dere min versjon av UiO mot 203O: en formidlingsglad, relevant og demokratisk bedrift, som er synlig med sitt kjempestore mangfold kunnskap og kompetanser. Rett inn i pulsåren av norsk samtid. Som har insentiver for formidling og som oppfordrer forskerne til å nå bredt ut. Det er min visjon. Er det for mye å be om?

20210906 nffo  002 alexander sandtorv lite

Motta vårt nyhetsbrev

Våre adresselister er strengt konfidensielle og deles ikke med noen tredjepart. Alle nyhetsbrev vi sender ut inneholder en avmeldings-link og du kan når som helst melde deg av.