– NFFO er en bærebjelke i vårt moderne demokrati

Søndag 30. mars ble Blikstad-Balas valgt til styreleder i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Med seg i styret har hun et bredt spekter av faglitterære representanter, som speiler NFFOs virksomhetsområder.
– Det er fantastisk at vi har en organisasjon som vår, som bidrar til å sikre en infrastruktur for nye og etablerte forfatterskap. Den er rett og slett en bærebjelke i vårt moderne demokrati, sier hun.

Glad for utvalgene

I sitt vanlige, “sivile” liv er Marte Blikstad-Balas professor i norskdidaktikk ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved Universitetet i Oslo. Hun har også solid, faglitterær ballast med et forfatterskap som strekker seg over flere sjangere. Hun er også en godt synlig samfunnsdebattant, der hun har utmerket seg særlig i debatter om den digitale skolen.

I likhet med mange andre NFFO-medlemmer har Blikstad-Balas også fått med seg at det har vært en viss uro i foreningen, som toppet seg med det som ble et dramatisk årsmøte i Oslo sentrum 30. mars.
– Det er trist at enkelte medlemmer føler at foreningen ikke har vært opptatt av hva medlemmene synes har vært viktige saker og spørsmål. Jeg kan love at det nye styret er ekstremt opptatt av dette. Derfor er jeg spesielt glad for at utvalgene nå blir gjenopprettet, noe også det forrige styret la opp til. Dette er en organisasjon for og av medlemmene, og med utvalgene får vi igjen en direktekanal til styret, for de mange ulike stemmene og interessene i NFFO.
– Jeg er også opptatt av at styret skal være tilgjengelig for vanlige medlemmer, som er utenfor utvalgsstrukturen. Det er viktig for oss som sitter i styret å være mest mulig oppdatert og orientert om ulike problemstillinger innenfor feltet. Vi representerer jo svært mange ulike forfattere, og uansett hvor gode styremedlemmer vi har, trenger vi å være tilgjengelige for medlemmene våre.
– Så er det også viktig å påpeke at de faktiske beslutninger som angår foreningens indre liv, blir tatt inne på styrerommet, på et felles grunnlag der. For at et styre skal fungere slik det skal, må vi altså både bruke utvalgene og medlemsmassen aktivt, og klare å ta de beslutningene vi skal sammen i selve styret. Jeg kan ikke love at alle 4800 medlemmer blir fornøyde med absolutt alle valg styret gjør, men jeg kan love at vi vil gjøre det vi kan for å vite hva medlemmene tenker før vi tar store beslutninger.
– Men når alt dette er sagt, er det også viktig å huske på at mye godt arbeid er blitt gjort i NFFO de siste årene. I fjor fikk vi i stand en 10-årig avtale for bibliotekvederlaget, en stor seier for NFFO, der prosessen ble ledet av Arne Vestbø. Innkjøpsordningen har økt med 15 millioner kroner de siste årene, vi har fått kraftige løft for sakprosa for barn og unge, ny normalkontrakt for allmenn sakprosa, det har vært gjort mye godt arbeid innenfor læremiddelsektoren og mye mer.

– Jeg er opptatt av at styret skal være tilgjengelig for vanlige medlemmer

Mange andre utfordringer

– Uroen og uenighetene vi har hatt i foreningen – er de overkommelige?
– Ja, det mener jeg bestemt. Hvis ikke hadde verken jeg eller de andre styremedlemmene tatt vervet. Årsmøtet var ikke ideelt for noen, hverken for medlemmene som var frustrerte over blant annet en årsmelding de ikke kjente igjen, de ansatte som hadde gjort en svært god jobb med å forberede et stort arrangement med mange hundre deltagere, eller det forrige styret.
– Samtidig var det nok et viktig steg for at vi skal komme oss videre. Det nye styret er glade for at vi alle ble gitt tillitt av årsmøtet og ble valgt. Til tross for en dramatisk start er det jo et privilegium å få sitte i styret i NFFO, en forening mange andre land skulle ønske de hadde. Og det er nok av andre problemer å ta tak i, som vi må jobbe sammen om.

– Du nevner i fleng…
– Lesekrise, demokrati- og samfunnsutfordringer, innkjøpsordningen som ikke fungerer optimalt for sakprosa, boksalg som går ned, forlag som bygger ned. Vi trenger å få NFFO enda mer på banen i disse sakene. Det tydelige engasjementet vi alltid har hatt, må fortsette med enda sterkere kraft. Vi må få en enda tydeligere stemme, ta mer del i den offentlige samtalen om litteraturpolitikk og gjøre oss mer synlige i universitets- og høgskolefeltet.

– Ja, hvor kjent er egentlig NFFO i akademiske kretser?
– Ikke så veldig, er jeg redd. Jeg har skrevet bok sammen med kolleger som ble helt sjokkerte da de hørte om en organisasjon som gir ut stipender til slikt. De ble svært positivt overrasket over av at det faktisk var mulig å be om fri for å skrive gode, viktige fagbøker på norsk med støtte fra NFFO. Så der har vi også en jobb å gjøre, med å profilere organisasjonen og hva vi har å by på enda sterkere, innenfor UH-sektoren.

Ingen særorganisasjon

I NFFO-sammenheng har Marte Blikstad-Balas tidligere både sittet i fondsstyret, og vært på den andre siden av bordet, som stipendsøker for sine mange prosjekter.
– Gjennom arbeidet i fondsstyret nå har jeg fått anledning til å lese mange av søknadene til de mange ulike prosjektene. Det er noe av det mest spennende jeg har gjort noen gang, å få innblikk i alle bokprosjekter som er under planlegging og alle de interessante, viktige, nyskapende og noen ganger morsomme tingene folk vil skrive om. Når jeg ser all denne fantastiske sakprosaen folk jobber med, blir jeg både feststemt og rørt på en gang. Og det skrives i alle tenkelige fagretninger!
– Og det kan ikke sies sterkt nok at det er nettopp dette mangfoldet i sakprosafloraen som er så viktig for foreningen – og Norge. Det er vår styrke at vi samler veldig mange ulike typer sakprosaforfattere- og oversettere, uavhengig av temaet de jobber med.
– Det er nettopp derfor organisasjonen er så stor og slagkraftig også. At vi representerer alt fra de som skriver alt fra nyhetsaktuelle bøker om store samfunnsproblemer i den ene enden av skalaen, til de som skriver om helt spesifikke deler av planteriket i den andre. Vi skal ikke være en særorganisasjon for det ene eller det andre. Det er bra for oss å møte mennesker som skriver om helt andre ting enn det vi driver med selv. Det vi har til felles er jo at vi bidrar til samfunnet og offentligheten med vår kunnskap – som andre har god bruk for.

– Når jeg ser all denne fantastiske sakprosaen folk jobber med, blir jeg både feststemt og rørt på en gang

10 bøker i hodet

– Hvordan kom du selv inn i skrivelivet?
– I utgangspunktet er jeg utdannet norsklærer, og da har jeg jobbet mye med å få andre til å skrive. På den tida skrev jeg faktisk ikke så mye selv. Men etter hvert tok jeg en doktorgrad på Blindern, og forsket mye på både lesing og skriving. Da fikk jeg forskningsfunn med stor allmenn interesse. Jeg synes skriving er den aller beste måte å formidle forskning på, og er veldig opptatt av at vi treger gode fagbøker på norsk, ikke bare til akademikere, men til allmennheten. – Hva er det du liker ved skrivegjerningen?
– Jeg har et veldig blandet forhold til det. Jeg elsker ideen om å skrive og romantiserer den veldig. Jeg ser gjerne for meg at skal klare å skrive mye helt briljant innhold på kort tid. Men det er ikke alltid det blir slik. Ofte er det mye frustrasjon involvert.
– Velkommen i klubben.
– Så skriver jeg alltid mye i hodet, før jeg skriver det ned. Det er veldig slitsomt, for det betyr at jeg ofte går rundt med ferdige hele avsnitt i bakhodet – og da må jeg skrive det ned et eller annet sted. Jeg har et hus fullt av gule lapper og 10 bøker i hodet til enhver tid.

– Jeg elsker ideen om å skrive og romantiserer den veldig

– Du verden. Dette bringer oss over til at disse bøkene skal leses også. Du er en av landets ledende eksperter på hvordan de digitale læremidlene påvirker norske skole-elever. Der er det ikke bare positivt. For å si det forsiktig.
– Nei, der er det mange bekymringer. Det er ikke farlig å lese på skjerm i seg selv, men vi ser at digitalisering ofte fører til at norske skolelever leser kortere tekster og skriver mindre selv på skolen. Dessuten er det sånn at de som skumleser mye på skjerm, ofte blir dårligere lesere. Når vi leser på skjerm, blir det ofte langt mer overfladisk lesing – og det er vanskelig for oss å få med oss innholdet like godt som når vi leser på papir. Vi må sikre at det blir nok tid til langlesing på papir. Og tallene viser dessverre at alle – ikke bare skoleelever – leser mye mindre enn før.

Lesebekymring

– Hva er det ved lesenedgangen som bekymrer mest?
– Altså, på en måte kan vi argumentere for at det leses mer enn noen gang, hvis vi teller med alt av korte, digitale tekster på mobilen. Men det er ikke daglig antall ord lest som bekymrer meg, det er antall sammenhengende avsnitt eller sider. Når vi nå i stadig mindre grad leser lenge om gangen, vil det føre til at vi får bare et overflateinntrykk av det vi leser. Noe som selvfølgelig er veldig uheldig. Veldig mye av det som skjer i verden i dag, krever at vi alle setter oss ordentlig inn i ting og leser oss opp på en rekke temaer. Vi trenger, som samfunn, at noen går i dybden og ikke bare flakser fra den ene overskriften til den andre. Det krever at vi alle har tilstrekkelige leseferdigheter, og at det finnes nok gode sakprosabøker å gyve løs på.

– Det kommer også bekymringsmeldinger om dagens studenter, at deres evner til langlesing er begrenset, på grunn av oppvekst med digital lesing. Dette er vel en del av problemstillingen du omhandler i din doktoravhandling fra 2013, om nettbruk blant unge i skolen. Er det noe du har merket mye til?
– Ja, dessverre. Mange er rett og slett ikke vant til å lese lenge nok om gangen. Det er et samfunnsproblem at stadig færre prioriterer lesing i en hektisk hverdag.
– Det begynner med at man leser mindre høyt for barna sine, og snakker mindre om litteratur. Så er jeg også bekymret for at barna ikke blir eksponert for fysiske bøker. Dermed blir det også vanskeligere å gjenkjenne gode leseforbilder i hverdagen. Når de kikker ned på noe nå er det helst mobilen, og da aner du jo ikke hva de leser. Så vet vi også at mange som hører på lydbøker har vanskelig for å få med alt innholdet, fordi de driver gjerne med noe annet samtidig. De tar oppvasken mens de hører på lydbok, eller går tur med hunden. Det er ikke noe galt i det, og mange har god erfaring med å lytte til bøker. Men det er noe annet som skjer inni hodet ditt enn når du leser selv.
– Alle disse problemstillingene rundt leselyst og leseferdighet er noe jeg har lyst å heve høyt opp på agendaen. Vi trenger en felles innsats for å få alle til å lese mer. Det er så mange gevinster å hente på dette. Grundige lesere tilegner seg ny kunnskap, de utvikler empati, det er avstressende, det lærer leseren å sette seg inn i andres perspektiver – og det er en demokratibyggende aktivitet.

– Det er et samfunnsproblem at stadig færre prioriterer lesing i en hektisk hverdag

– Helt til slutt: du kommer fra universitets- og høgskolesektoren. Har frilansmedlemmene nå grunn til å være bekymret over at den nye styrelederen i NFFO kommer derfra?
– Absolutt ikke! Jeg er en iherdig forsvarer av frilanserne, og mange av mine favorittbøker er skrevet av frilansere. Jeg synes det er ekstremt viktig at vi har mulighet i Norge til å leve av å være sakprosaforfatter. Jeg er veldig opptatt av at vi og Norge trenger frilansforfattere- og oversettere, som kan prioritere å grave seg ned i bare ett bokprosjekt eller et tidsskriftbidrag i lang tid om gangen. At det er noen som gjør den dybdejobben som kreves. Og det er noe vi i NFFO skal fortsette å bygge opp under, sier Marte Blikstad-Balas.