Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

Kritikerprisen til Jan Grue

Torsdag 7. mars ble Jan Grue tildelt Kritikerprisen 2018 for boka Jeg lever et liv som ligner deres.

Geir og grue lite
– Å forene det akademiske og det personlige er veldig spennende. Det driver litteraturen framover, både den generelle sakprosaen og den rene faglitteraturen, som er de to pilarene i NFFO, sa styreleder Geir Hønneland (til høyre) til Jan Grue i sin gratulasjonshillsen.

Det har vært spesielle dager for Jan Grue. 21. februar ble han nominert til Nordisk Råds litteraturpris – med den første, norske sakprosaboken på 50 år, og i dag altså Kritikerprisen. Det har vært mye virak, forteller Grue:

Kritikerprisene blir støttet av Den norske Forfatterforening, Den norske Forleggerforening, Det skjønnlitterære oversetterfond, Norske barne- og ungdomsbokforfattere, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Norsk Journalistlag og Norsk Oversetterforening.
Og her er talen Espen Søbye holdt under utdelingen av kritikerprisene på Litteraturhuset i Oslo:

Juryen for beste sakprosabok for voksne, valgt på Kritikerlagets årsmøte, har i år bestått av Merete R. Røsvik, Alf Kjetil Igland og Espen Søbye, og begynte sitt arbeid høsten 2018 med å studere forlagenes utgivelseslister. Deretter ber juryen forlagene om å sende de bøkene vi mener kan være aktuelle.
Forlagene bes også om å legge ved bøker de selv mener bør vurderes som kandidater til prisen. Juryen utarbeidet etter mye om og men, fram og tilbake, en kortliste på fire titler. Dette er et arbeid som byr på mye lesing, både gleder, skuffelser, av og til ergrelser, men først og fremst er det en stor tilfredsstillelse og et stort privilegium å få lov til å gjøre seg kjent med alle de godt skrevne sakprosabøkene som gis ut. Mange av dem får alt for liten oppmerksomhet.

Kritikerlagets medlemmer sendte i januar måned, altså før juryens kortliste ble offentliggjort, inn forslag til beste sakprosabok, og juryen er naturligvis spent på om den den har gått i takt med lagets medlemmer.

Juryen er suveren, den trenger ikke å ta hensyn til medlemmenes nominasjoner, men det sier seg selv at den heller ikke kan ignorere medlemmenes vurdering. I år ble dette svært enkelt. Jeg kan røpe at den boka juryen kom til burde få kritikerprisen for 2018 også var den som fikk fleste nominasjoner fra medlemmene.

De nominerte er:
Cecilie Arentz-Hansen: Kvinder med begavelse for lægevirksomhet, Norges første kvinnelige leger, og tiden de virket i, Cappelen Damm
Jan Grue: Jeg lever et liv som ligner deres, En levnetsbeskrivelse, Gyldendal
Marte Michelet: Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet, Gyldendal
Eivind Trædal: Det svarte skiftet, Cappelen Damm

Har de fire nominerte bøkene noe felles? De utfordrer alle hegemoniske eller etablerte sannheter og forestillinger. Et kritisk anliggende – til legenes profesjonshistorie, til hvordan velferdsstaten fungerer, til okkupasjonshistorien og til politikernes unnfallenhet i klimaspørsmålet – ser ut til å resultere i gode sakprosabøker. De fire bøkene er kritiske på hver sin måte, og de utfordrer majoritetsforestillinger og gjør oppmerksom på at det finnes majoritetsforestillinger på forskjellig vis. Bøkene er fylt med, men ikke overtunge av kunnskap.

Årets vinnerbok er den eneste av de fire som er holdt i en essayistisk stil med et tydelig jeg til stede i teksten. Likevel kan ikke vinnerboken kalles et rent essay, allerede i bokens undertittel – En levnedsbeskrivelse – signaliseres det selvbiografi. Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne 2018 er skrevet av Jan Grue, og heter Jeg lever et liv som ligner deres.

Jeg’et leseren møter i denne boken er en bestemt person, ikke, i alle fall ikke bare, et formelt subjektivt jeg. Mens det tradisjonelle essayet ofte preges av et jeg som er skeptisk, som tviler, som ombestemmer seg, preges Jeg lever et liv som ligner deres mer av pamflettens bastante meninger og ufravikelige standpunkter.

Men hvorfor skulle den rutinerte forfatteren Jan Grue tvile og gruble? Boken skildrer også en tilkjempet selvsikkerhet, og ikke minst handler den om stor lykke, om kjærlighet, om gleden ved å holde sitt barn. Ingenting av dette kan tas for gitt, og det blir da heller ikke gjort. Juryen har merket seg avsnittene om fortrolighet som ett høydepunkt av stor menneskelig og litterær verdi. Her bringes leseren helt ned til det nakne livet, om enn ikke i Agambens forstand, snarere tvert om. Og det gjøres uten store floskler, uten fakter, og stort sett rett fram i det hverdagslige språket vi bruker når vi bauter oss fram i hverdagen. Denne boka representerer en prisverdig nøktern og sivilisert glede ved livet, her er det ingen vitalistiske overslag.

Jan Grue forteller om sitt liv fra 3-års alderen, om skolegang, interesser, studier og ikke minst lesningens betydning til han ender opp som en ung professor og holder sin sønn. I den forstand er det en bok med lykkelig slutt. Grue er raus med sine hjelpere og støttespillere. Her er han også forbilledlig. Mer bemerkelsesverdig og imponerende er det imidlertid at Jan Grue ikke har noe personifisert fiendebilde, selv om han har blitt møtt med både nedlatenhet og paternalistisk overbærenhet.

Boka er spekket med sitater fra anonyme offentlige dokumenter om forfatterens helsetilstand, men anlagt på en slik måte at det helsebegrepet som ligger til grunn, blir undertrykkende. Det er derfor ikke overraskende at boka også har sitater av en maktteoretiker som Michel Foucault og en rollesosiolog som Erving Goffman. Leseren spør seg naturligvis hvilken funksjon disse for øvrig svært så velvalgte og tankefremmende sitatene skal ha. Skal Grues tekst leses som en eksemplifisering av de kursiverte sitatene, eller skal de begrunne forfatterens påstander? Jeg tror kanskje det snarere er slik at disse sitatene har en helt annen funksjon, de kjøler ned teksten, de besinner både forfatteren og leseren så vi ikke skal glemme at vi tross alt er tenkende vesener, det å forstå et sitat, å kunne lage et argument, er jo tross alt det viktigste, vi lever tross alt i bøkenes eller teorienes verden, og så får alt det andre får komme i annen rekke.

Jan Grue begynner med et jeg, og slutter med et vi, den familien han har dannet med sin kone og sin sønn. Leseren føler seg også gjennom lesningen som en del av hans vi, og det kjennes på alle måter helt utmerket og berikende å være omfattet av det. Da kan også vi alle si som sant er med Jan Grue, hvis da noen skulle finne på å spørre oss: Jeg lever et liv som ligner deres, og hvis ingen skulle spørre, kan vi uttale denne dype sannheten til oss selv så vi også kan skape dette vi’et, et felleskap og en solidaritet i og med språket.

Juryen gratulerer Jan Grue med Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne 2018. Prisen er et trykk av Solveig Lohne.

Motta vårt nyhetsbrev

Våre adresselister er strengt konfidensielle og deles ikke med noen tredjepart. Alle nyhetsbrev vi sender ut inneholder en avmeldings-link og du kan når som helst melde deg av.