Min metode-bok til alle medlemmer

Gjennom en rekke møter og samtaler med norske forfattere og en oversetter har vi stilt spørsmålet: Hvordan arbeider en sakprosaskribent?
Og gjestene har generøst latt kolleger og interesserte få innsyn i metodene. I regelen har det vært fulle lokaler hver gang NFFO har invitert til Min metode-møte i Uranienborgveien i Oslo, sier Kristine Isaksen, formidlingsansvarlig i NFFO.

Hun er også møteseriens initiativtaker og har sammen med Hans Petter Blad vært redaktør av boka Min metode (Cappelen Damm), som lanseres i årsmøtehelga til NFFO og Det faglitterære fond, 6. og 7. april.
NFFO har besluttet å gi boka i gave til samtlige medlemmer i anledning 40-årsjubileet. Fordi en av de ti Min metode-skribentene ble sykemeldt, ble bokprosjektet utsatt. De som ikke har anledning til å delta på årsmøtet, vil få den tilsendt i posten. Det er fint om alle kan logge seg inn på Min side via nffo.no for å sjekke om postadressen deres er korrekt. Du vil motta boka en gang før sommeren.

Er du ikke medlem, men ønsker å kjøpe boka? Klikk her for å kjøpe den i Cappelen Damms nettbutikk

Isaksen mener tida er overmoden for en metodebok om sakprosa.
– Det finnes allerede mange skrivebøker der ute, men de er nesten uten unntak rettet mot skjønnlitteratur. Sakprosa får ofte oppmerksomhet på tema og innhold, men med Min metode ville vi rette oss også inn mot håndverket eller skrivekunsten, om du vil. Hva tenker forfattere og oversettere om arbeidsmetoden sin? Jeg tenker det kan være fint å dele skrivehemmelighetene med både kolleger og yngre som er interessert i å lære seg faget.
– Her var jo mange ulike stemmer og stiler representert i serien, og i boka. Hvordan har de løst oppgaven med å dele av sitt?
– Høyst forskjellig. Men de har alle forberedt seg veldig godt, og har vært flinke til å være både konkrete og personlige. Vi har vært opptatt at dette skulle «tas ned», at de ikke skulle legge ut om sine yndlingsfilosofer, men være rett på sak. Hvorfor er strukturen sånn? Hvorfor åpnet boka slik?, sier Isaksen.
Espen Søbye var en av de 10 gjestene i serien, og i boka. Han samtalte med Dag Solstad. Kristine Isaksen skriver i forordet i boka:
«Då Dag Solstad samtalestyrte Espen Søbye tenkte sistnemnde seg godt og vel om før han sa noko. Salen var stappfull. Det sat folk på golvet, i trappa, på lenestolarmstø, på peishylla. Eg høyrde ikkje eit knyst medan Søbye tenkte. Ingen fikla med mobiltelefonane sine, ingen kviskra med naboen, ingen gjekk for å hente seg meir å drikke. Eg sat på første rad og hadde 150 menneskekroppar bak meg som var oppriktig interesserte i å høyre svara til Espen Søbye og hadde ro til å vente. Det var heilt fantastisk.»

– Det var veldig hyggelig å bli spurt om å få være med, sier Espen Søbye.
– Men også en utfordring å prøve å legge ut om en arbeidsmetode eller framgangsmåte. Det kan være veldig vanskelig. For når noe fungerer er det ikke alltid du selv skjønner hvorfor.
Forfatteren bak bøker som Ingen vei hjem: Arthur Omre, Rolf Stenersen. En biografi, Kathe – alltid vært i Norge og en rekke andre har selv benyttet og blitt profilert for en særegen arkivmetode.

– Kan du forklare nærmere hva din arkivmetode går ut på?
– Arkivstudiemetoden består i at i at kildene ikke skal gjemmes bort, men vises fram og granskes i teksten. Ikke bare skal det aktuelle aktstykket beskrives detaljert og nøyaktig, men arkivet det inngår i, hvorfor og hvordan dette arkivet er dannet og forklaringen på hvorfor det aktuelle dokument er bevart og dets historie eller proveniens skal legges fram. Det må gjøres oppmerksom på bestemte kjennetegn på det aktuelle brevet eller notat, har det påskrifter av andre, har det vært brukt i andre sammenhenger. Arkivstudiemetoden gjør på denne måten rede for hvordan teksten blir til, sier Søbye.
Han mener det er en sansebasert intuisjon som ligger til grunn for arbeidet.
– Nå man begynner å studere et arkiv, for eksempel de delene av Statistisk sentralbyrås arkiv som omfatter møtereferater, notater, korrespondanse og mer generelle redegjørelser i forbindelse med utviklingen av en statistikk over utvinningen av råolje og naturgass på kontinentalsokkelen, er det helt umulig i utgangspunktet å vite hva som er viktig, den som studerer et slikt arkiv må ha en slags sans for de bestemte vanskeligheten det besto i å utvikle en slik statistikk, det er denne sansen jeg har kalt intuisjon. Den er ikke en sjelelig størrelse, men en kunnskapsbasert sans.

Disse var med i møteserien Min metode og er bidragsytere i boka:

15. februar 2017: Tore Rem i samtale med Hans Petter Blad.
16. mars 2017: Bjørn Arild Ersland i samtale med Liv Guldbrandsen.
10. mai 2017: Åsne Seierstad i samtale med Cathrine Sandnes.
13. september 2017: Espen Søbye i samtale med Dag Solstad.
6. desember 2017: Toril Moi i samtale med Tore Rem.
24. januar 2018: Ane Farsethås i samtale med Bernhard Ellefsen.
14. februar 2018: Steffen Kverneland i samtale med Erle Marie Sørheim.
1. mars 2018: Agnete Øye i samtale med Per Qvale.
3. mai 2018: Dag O. Hessen i samtale med Espen Stueland.
19. september 2018: Agnes Ravatn i samtale med Marte Michelet.

I tillegg til tekstene fra bidragsyterne i serien, kommer det også en tekst skrevet eksklusivt for boka – som et bonusspor – av den prisbelønte svenske forfatteren Peter Englund oversatt av Alexander Leborg, i tillegg til forord av Kristine Isaksen og etterord av Helge Jordheim.