Rosettaprisen til Rune R. Moen

NFFO innstiftet Rosettaprisen i fjor høst, som prisen for beste oversatte sakprosabok til norsk i 2018. Moen ble overrakt prisen under årlige oversettersamlingen Hieronymusdagen, torsdag 26. september i Oslo.
– Det er rørende å motta denne prisen, sier Moen.
– Da jeg fikk vite det, brakte det umiddelbart tankene tilbake til arbeidet med boka. Jeg la den bak meg for snart to år siden, siden oppmerksomheten stadig må vendes mot nye ting, sier Moen.
– Tildelingen manet likevel frem minner om hvor mye jobb det er å oversette en slik bok, hvor mange avgjørelser som skal tas, hvor ofte man er usikker. Hvor lang tid det tar. Alene. Kanskje derfor er det spesielt morsomt å bli minnet på at den fortsatt finnes der ute. At den blir sett.

Den nye prisen har fått navnet etter Rosetta-steinen, som har vært avgjørende i forståelsen av de egyptiske hieroglyfene og har vært nøkkelen til kunnskap om Det gamle Egypt.
Rosetta-juryen har består av Ole Jan Borgund (leder), Lars Holm Hansen og Kristina Solum. De har vurdert 100 oversatte sakprosabøker i arbeidet.
Juryen uttaler om vinneren:
«Juryen landa til slutt på eit verk som framstiller ein innfløkt historisk hendingsgang med ein detaljrikdom som krev gode bakgrunnskunnskapar og mykje granskingsarbeid, eit verk som er ei klar og konsis attgiving av originalen, men likevel med sjølvstendig og sikker bruk av norske ord og vendingar, eit verk med mange sitat som er fletta naturleg inn i framstillinga, og med sikker traktering av russiske og ukrainske omgrep.
Omsetjaren nyttar på framifrå vis ei rekkje syntaktiske grep som gjer at framstillinga fungerer godt på norsk, som å flytte verbet lenger fram i setninga, gjere om substantivkonstruksjonar til verbaluttrykk og stokke om på setningsledd for å gjere teksten meir lettlesen på norsk.»

– Hvilke utfordringer møtte du på under oversettelsen av Rød sult, Moen?
– Det er så å si et vitenskapelig verk skrevet i litterær form. Over sytti sider med noter og tjue siders litteraturliste vitner om et grundig akademisk arbeid.
– Samtidig veksler Applebaum hele tiden mellom makro- og mikroperspektiv. Hun forteller den generelle historien ovenfra, før hun plutselig dykker ned til individnivå i form av utdrag fra dagbøker og lignende. Hun veksler mellom akademikerens språk og stemmen til den fattige, hulkinnede bonden fra 30-tallets Ukraina. En spesifikk oversetterteknisk utfordring er transkripsjon av russisk og ukrainsk, som er veldig likt, men ikke helt. Akkurat der gjelder det å holde tunga rett i munnen.

– Du ble i 2013 også tildelt Bokhandelens faglitterære oversetterpris. Har oversattyrket endret seg noe siden den gang?
– En generell tendens er at oversettelsen ligger tettere og tettere opptil originalutgivelsen tidsmessig. Det kan medføre at manuskriptet endres underveis i oversettelsen, siden originalboka ikke er utgitt ennå da man påbegynner arbeidet. Ellers merker vi en antydning til at distribusjonskanalene er i ferd med å endre seg. Applebaums forrige bok, Jernteppet, er tilgjengelig for strømming hos Storytel.

– Du har en svært allsidig bakgrunn som oversetter. Hvordan vil du beskrive din egen faglige utvikling?
– Det begynte med faktabøker for barn. Tror jeg har vært innom det aller meste. Eksempler er strikking, katten, havet, legemidler. Universet. Etter hvert har jeg i større grad fått mulighet til å velge hva jeg jobber med og siktet meg inn mot det jeg synes er mest interessant.
– For meg er det godt språk og interessant stoff som gjør en bok fin å jobbe med. Og hvis jeg jobber med en slik bok, er hverdagen bra. Nettopp Rød sult er et utmerket eksempel på en bok som skaper en flott arbeidsdag, der jeg får brukt mye av det jeg kan.

– Vinnerboka med er en sterk beretning, og juryen skriver at den krever «mykje granskingsarbeid» også for forfatteren. Hvor mye arbeid er det i en slik oversettelse – som vi lesere ikke ser?
– Oversettelse er kontinuerlig research og faktasjekk. Det gjelder egentlig uansett hva temaet er. Noe jeg syntes var litt rart i begynnelsen, men som jeg nå har slått meg til ro med, er at ingenting er enkelt. Det dukker uansett opp utfordringer. Det er vanskeligst når man begynner på en ny bok. Jeg har sagt tidligere at det føles litt som å bære en masse løse gjenstander i armene. Ting faller ut hele tiden. Løsningen er å skape en slags mental beholder som de løse endene kan samles i. Samtidig lurer fellene overalt. Så det gjelder å være på vakt og være sikker på at man virkelig forstår hver eneste lille nyanse ved første gjennomgang. Det er liten grad av flyt i arbeidet, spesielt i starten. Vi tar på en måte støyten for leserne, og det er vel også meningen, sier Rune R. Moen.