Siste normalkontraktsdans med Jan Terje

Da Jan Terje Helmli ble ansatt i daværende NFF, var internett fortsatt bare en klubb for spesielt interesserte, Norge var gode i fotball, og alle så rart på deg om du sa «lineær TV». Siden har mange paragrafer rent i opphavsrettsbekken. Når Helmli denne høsten pakker kontoret og begir seg
ut i de langt roligere pensjonistårene, er det vel vitende om at mange slag er vunnet, noen er tapt, og at etter følgerne får nok å holde på med.

Utfordringene fra de nye utnyttelsesmulighetene

Dårlige kontrakter, manglende kontrakter, digitale publiserings løsninger med uklare avtaler, skral innkjøpsordning. Vi skal ikke svart male helt, men det er nå en gang slik at en juridisk rådgiver i en opphaverorganisasjon kommer nærmere bran sjens nattsider enn de fleste av oss.
– Vilkårene som vi anbefaler brukt, og som er normalkontraktsverket, er så bra som vi har klart å oppnå ved forhandlinger. Men hadde jeg fått skrive de kontraktene alene, ville det vært mye bedre betingelser for forfatterne og oversetterne, sier Helmli og smiler sitt store Helmli-smil.
Men det kreves som kjent to for en tango.
– Dette handler om interesse avveininger, der vi ender opp med et anbefalt avtaleverk som utgivereog opphavere forvalter i fellesskap
– som vi mener til enhver tid er den beste interesseavveining som er mulig å få til.
– Står det bra eller dårlig til med arbeidsvilkårene for norske forfattere og oversettere?
– Det er såpass mange som har vilkår i samsvar med normalkontraktsstandardene, at vi får si det er mye bra. Men vi mener jo at vilkårene skulle vært bedre. Og det er gjerne de som føler usikkerhet og misnøye, som kontakter NFFOs juridiske rådgivere. De som er fornøyde, hører vi ikke mye fra.
– Hvor er det størst usikkerhet og misnøye?
– Der det er mangel på normal kontraktsvilkår for nyere utgivelses former.
– Altså digitale utgivelser?
– For eksempel. Hvor det ikke finnes standardvilkår, og folk får et tilbud der det er vanskelig å få begrep om hva det innebærer, sammenliknet med egne, tidligere erfaringer. Og hvor vilkårene slik vi ser det, framstår dårlige. Jeg er en varm forsvarer av normalkontraktsverk. Det etablerer ordnede og trygge forhold, med akseptabel balanse mellom opphaver- og utgiverinteresse.

Innkjøpsordningen

– Du har vært med som juridisk rådgiver siden 1997. Hva har skjedd på disse årene?
– Det er større gråsoner i dag enn i 1997. Mer av det som skjedde av forfatter- og oversettervirksomhet, fantes det normalkontraktsvilkår for den gangen. Men det var ikke alt som var godt regulert i 1997, heller. Vi har for eksempel vært uten billigbokavtale i alle år. Forleggerne har en gjenganger når de avviser NFFOs krav om vilkår på høyde med skjønnlitterære utgivelser, forteller Helmli.
– Hovedgrunnen de påberoper, er ulikhetene i Kulturrådets innkjøpsordninger. Innkjøpsandelen er for liten, og det er svakere økonomi uten innkjøp. Det har skjedd mye i innkjøpsordningene i min tid. Innkjøpsordningen for sakprosa for barn og unge har gått fra å være en prøveordning til å bli permanent. Vi fikk på plass en innkjøpsordning for den allmenne sakprosa og for oversatt sakprosa. Det har vært langvarig arbeid som har gitt resultater.
– Men det som burde være den største potten, allmenn sakprosa, er altså for liten.
– Nå sier den ene politikeren etter den andre at innkjøpsordningen skal styrkes kraftig. Da blir det vel ordnings med likestilte kontrakter for
skjønnlitteratur og faglitteratur og ingen flere brukbare unnskyldninger fra forleggersiden?
Juristen er ikke så sikker på det.
– Nja. Da vil forleggerne kanskje lete etter andre argumenter? At det uansett er forskjell på selektiv og tilnærmet automatisk innkjøp, eller
at redaksjonene må legge mye merarbeid i en sakprosautgivelse, med faktasjekk og mye utenomarbeid som ikke må gjøres med en skjønnlitterær bok. Den har vi hørt allerede, men den kjøper jeg ikke som generelt gyldig. En fagbokforfatter har gjerne større kompetanse på feltet det skrives om, enn redaktøren.

Troverdig og ærlig

Forleggerne er de som oftest sitter på den andre siden av forhandlingsbordene, og Helmli har vært opptatt av et godt samarbeidsklima.
– Å opptre troverdig i forhandlingssammenheng er antakeligvis det klokeste man gjør. Du må være åpen og villig til å dele fakta. Hvis man sitter inne med fakta som motparten ikke kjenner, må man være redelig nok til å dele.
– Jeg husker en gang under oversetterforhandlinger om lydbokavtale – vi hadde bare fått tilbud om knapper og glansbilder og var misfornøyde. «Men hva er det dere ønsker, da?» sa de. Vi sa vi ville høre om økonomien i lydbokutgivelsene før vi formulerte et krav. Da sa en av motpartens forhandlere: «Hvis dere ikke vet noe, da kan vi fortelle dere hva som helst, da!» Da har du misforstått, altså. Hvis du vet noe jeg ikke vet og som er relevant for samtalene om hvordan løsningen bør bli, må du dele din faktakunnskap med meg. Du må framstå som redelig og åpen. Man kan godt ha sterke interessemotsetninger knyttet til hva slags løsninger man skal ha. Men man bør ikke være uenige om man befinner seg i Afrika eller på Nordpolen.
– Foreningene har et felles forvaltningsansvar. Ved å opptre ordentlig og tenke langsiktig skaper forvaltningen orden og trygghet. Du må ikke framstå som en som for enhver pris må vinne alle små og store saker, eller som manipulerer enkeltmotparter. Vi må gå for de gode, varige løsningene.

Seier og tap

– Hva er de største seirene du har opplevd i dine 24 år?
– Jeg vil nevne tre: Den første var da en av våre oversettere fikk medhold i Høyesterett etter å ha tapt saken både i byretten og lagmannsretten. Det var en god illustrasjon av hvilken verdi det kan ha for enkeltindivider å stå tilsluttet et fellesskap.
– Den andre jeg vil nevne, er Oversetteraksjonen i 2006, presset fram av mange års resultatløse forhandlinger med Forleggerforeningen. Aksjonen gikk ut på at oversetterne ble pålagt å levere ferdige oversettelser digitalt til aksjonskomiteen, som besto av fire stykker fra Norsk Oversetterforening og fire fra NFF. Vi skrev ut manusene på papir og leverte dem til forlagene i tråd med den normalkontrakten vi prøvde å reforhandle – som maskinskrevne manus i trykkferdig stand. Etter noen måneder hvor oversetterne viste sterk vilje og evne til solidarisk fellesskap, ble forhandlingene
gjenopptatt, og ny normalkontrakt kom på plass.
– Den tredje jeg vil trekke fram, er fjorårets voldgiftsavgjørelse i Kopinorsystemet om fordelingen av vederlag for Bokhylla.no, Nasjonalbibliotekets digitale presentasjon av den litterære kulturarven. Forrige gang Kopinors voldgiftsrett behandlet en sak, var for 28 år siden. Det var svært tilfredsstillende at en enstemmig voldgiftsrett nå ga oss fullt gjennomslag for hvordan vederlaget skal deles mellom utgivere og opphavere.
– Hva er den verste enkeltstående historien fra dine 24 år?
– Tja, det var i alle fall en stor nedtur at vi ikke fikk rettsvesenets tillatelse til å føre et gruppesøksmål i kjølvannet av konkursen til Orion forlag. Den
juridiske problemstillingen var: Kan den som har overtatt et konkursbos beholdning av bøker, bare selge disse videre uten å måtte betale royalty til forfatteren for den nye omsetningen som finner sted? Både tingretten og lagmannsretten mente at ulikheter i royaltysatser og salgstall var til hinder for samlet behandling av denne ene, felles problemstillingen. Ubegripelig!

Menneskerett

– Hvordan ser det egentlig ut foropphavsretten i det store bildet? Den har vært under press fra mange ulike hold.
– Det må svares på todelt. I det store bildet har vi i Europa fortsatt et relativt godt vern for opphavere. Det rettslige vernet er heller ikke blitt særlig dårligere, rent prinsipielt. Men det er nokså synlig at det er en del motparter som utnytter sin posisjon til å gi opphavere dårligere vilkår.
– Hva mener du med det?
– Den store styggingen er økende krav om at overdragelse av opphavsrett skal være ubegrenset. At man overdrar rettighetene for evigheten og universet ved en total buy out, også betegnet som «støvsugerklausul». Andre kan da utnytte ditt verk nokså fritt, uten at du får andel i framtidige inntektsstrømmer.
– Dette er noe man må stå opp imot. Et grunnleggende prinsipp: Den som skaper et åndsverk av allmenn interesse, skal også være med og høste fruktene. Dette har støtte i menneskerettighetene.
– Flere av våre forfattermedlemmer som står midt i fagfornyelsen, er også bekymret over dette – der noen av dem presenteres for avtaler der opphavsretten til arbeidet overdras til forlaget.
– Hmmm, ja. Vi håper at det snart kan trekkes en god linje i interesseavveiningen mellom forlag og forfattere og oversettere. Per nå mener vel begge sider at vi har altfor skrinne erfaringer. Forfatterne klarer å holde motet oppe, men håpet er kanskje litt skjørt. Jeg opplever det som at vi er innstilt på å få til gode interesseavveininger når tiden er inne for det. Men flere medlemmer er ikke så tålmodige, og vi er enig med dem i at de ikke skal brukes som garantister for forlagenes prøving og feiling. Det er ikke så jævlig hipt å være pioner og få dårlig betalt nå, og når du er blitt så sliten at du ikke får være med lenger, måtte se at det er de nye som er kommet til, som høster fruktene av hva du har ofret.

Valgte kollektivet

– Det er kanskje ikke blitt enklere å bli forfatter eller oversetter i løpet av de årene du har vært juridisk rådgiver?
– Nei. Verden er blitt mer variert påvårt felt. Det er blitt et komplekst felt, flere former å utnytt e åndsverk på enn da jeg begynte. Men ledestjernen forblir den samme. Opphaverne må få sin fair share i den pengestrømmen folk er villige til å bruke på kunnskap, kultur og underholdning.
Og til sist et hjertesukk fra jurist Helmli.
– Etterspørselen etter juridiske tjenester har vært større enn jeg har klart å dekke. Jeg har ofte funnet det riktig å prioritere de kollektive oppgavene, som kan bli til nytte for de mange. Men jeg har følt avmakt ved utfordringene ved å skulle tjene både fellesskapet og enkeltindividene. Derfor er det godt å se atforeningen nå satser på to jurister i arbeid i stedet for én. De juridiske tjenestene i NFFO vil bli bedre enn noen gang.
– Jeg vil også benytte anledningen til å takke to eksterne advokater som NFFO og jeg har hatt et nært og godt samarbeid med gjennom disse 24 årene: Eirik Djønne og Hans Marius Graasvold.