Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

– Vi har glemt hvorfor vi har kalt det humaniora, det menneskelige aspektet har forsvunnet

Bergsveinn Birgisson sa opp jobben i akademia for å kunne bokformidle historiefaget til et bredere publikum.

Bergsveinn birgisson 4
– Jeg tok en doktorgrad i filologi og underviste i mange år på universitetet og likte det veldig godt. Men jeg så det slik at jeg kunne gjøre faget mitt en større tjeneste ved å prøve å nå ut til folket og bredere publikum, sier Bergsveinn Birgisson om hvorfor han tok farvel med akademia. Her om bord i Valdemar, båten han har tilgjengelig rett ved skrivestua utenfor Bergen.

Man kan ikke fri seg fra følelsen av at islendinger på generell basis er født av odinske krefter, pint under nordiske værforhold, stått opp av et vulkansk landskap og sitter på enden av Guds eget langbord og drømmer om de levende og døde, mens sagalitteraturen renner ut av kjeften på dem. Men kanskje tar man feil.
Her vi sitter i en vestlandsfjord, rett ved forfatterens skrivenaust, om bord i den 16 fots store Valdemar, er Bergsveinn Birgisson bare en mild islending som forsøker å få fisk på kroken.
Men denne dagen er det ingenting som biter på, tross det Hemingwayske i hans framtoning.
I motsetning til 28. mai, da Birgisson mottok Bokhandelens sakprosapris 2021 for Mannen fra middelalderen, utgitt på Vigmostad Bjørke. En drivende beretning om den glemte Tormod Torfæus, mannen som de fleste av oss ikke var klar over var av avgjørende betydning for både norsk og islandsk historie.

Kommer innenfra

Birgisson har bodd i Norge i 24 år, og har skaffet seg ry både som sakprosaforfatter og skjønnlitterær forfatter. Han har blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris i 2012 for romanen Svar på brev fra Helga, og i 2020 for Reisen til Livsvannet. I 2013 utkom han med sakprosaboka Den svarte vikingen, som ble nominert til Brageprisen.
– Hvordan er det å vinne priser og bli nominert, er det bare blodet som bruser i et døgn, og så er det over?
– Ja, det er sikkert fint en liten stund. Men det kan aldri gjøre det store utslaget i hva du gjør eller hva du vil fram til, i skrivingen din. Det må komme innenfra uansett. Alltid. Priser eller ikke, det spiller ingen rolle. Men det er selvsagt veldig hyggelig å oppleve det som en anerkjennelse. Spesielt til oss som ikke driver med dagsaktuelle ting, at noen ser en slags verdighet i det, likevel.

Ingen bro til publikum

– Du er altså en mann av fortiden, i den betydning av at du har holdt deg i den sene middelalder i mye av forfatterskapet ditt. Hvordan har det blitt slik?
– Ja, jeg er visst det. Men det er ikke så enkelt at det handler kun om fortida selv om jeg skriver om middelalderen. Jeg blir lei meg når folk leser mine bøker som om det kun handler om den tida handlingen finner sted. At de ikke legger merke til at jeg som forfatter forsøker å snakke til samtiden de bor og lever i.
– Med hvilket budskap?
– Om en standhaftighet, kanskje, noen gamle normer og verdier som ikke bare har aktualitet i dag, men som kanskje er verdt å ta vare på. Akkurat der synes jeg akademia og universitetssystemet har sviktet. De er ikke lengre opptatt av å formidle fortiden til folk flest, men har latt historiefaget blitt et fag for en snever flokk med spesialister.
Og da snakker vi oss rett inn på området der en av Birgissons kjepphester går og beiter.
– Hvordan har det gitt seg utslag, mener du?
– Ved at man for eksempel krangler om mikroskopiske problemstillinger om hva som er sant eller løgn i sagalitteraturen. Det er ikke lenger en bro mellom spesialistene og den allmenne leseren, som er interessert i historie. Og det er kanskje grunnen til at jeg koblet meg ut av universitetssystemet og begynte å skrive historiske bøker.
– For du var en del av det?
– Ja, jeg tok en doktorgrad i filologi og underviste i mange år på universitetet og likte det veldig godt. Men jeg så det slik at jeg kunne gjøre faget mitt en større tjeneste ved å prøve å nå ut til folket og bredere publikum.

Bergsveinn birgisson 10
– Håndverket jeg har kommet fram til er verken eller sakprosa eller skjønnlitteratur, men en slags blanding av begge hjernehalvdeler. Det går an å ha en slags kvalifisert gjetning på kunnskapsbasert fantasi for å lese seg inn i fortiden, det er ikke enten eller, sier Birgisson.

Sannsynliggjøring er mulig

Har dette å gjøre med at du opererer i to litterære filer parallelt? Når du ikke er sakprosaforfatter er du skjønnlitterær forfatter. At du finner rom for eksempel for overskridelser av sjangerlovverket?
– Håndverket jeg har kommet fram til er verken eller sakprosa eller skjønnlitteratur, men en slags blanding av begge hjernehalvdeler. Det går an å ha en slags kvalifisert gjetning på kunnskapsbasert fantasi for å lese seg inn i fortiden, det er ikke enten eller.
– Dette er veldig interessant og men også veldig stridbart i faget: hvor langt kan man gå i en kvalifisert gjetning?
– Det er egentlig du selv som forfatter som setter grensen der. Det er dine grenser det går på, ingen andres, når du skriver. Dette handler om hvor godt du gjør hjemmeleksa di. Hvis du har en god historisk oversikt og generelt en god og dyp kunnskap, så har du et godt utgangspunkt i å bidra med fantasi der det i dag er hull i historiekunnskapen.
– Det er ikke å gå vekk fra det vitenskapelige, men nettopp å sitte med vitenskapen som kilde, det gjør deg bedre i stand til å sannsynliggjøre hva som skjedde.
– Så når Torfæus møter kong Fredrik av Danmark første gang i din bok, har du altså ingen historiske kilder på hva som ble sagt, men du skildrer altså en samtale mellom de to. Og det er altså innafor som det heter, i din bok?
– Ja, jeg klargjør da premisset for leseren, at det er en sannsynligjøring, at dette kan ha skjedd på dette viset. Det er dokumentert i utallige brev at de to møttes gjentatte ganger, og det er historiske kilder fra Danmark og Island som forteller hvordan de var som mennesker, hvordan det så ut der de møttes og hva de var opptatt av.
– Her lener jeg meg også mot gammel sagalitteratur, hvor forfatterne var veldig opptatt av å ta vare på det historiske og autentiske, samtidig som de var bevisst på at de måtte også underholde for at noen skulle orke å lese. Det het «argumentum» i middelalderen, hvor de opererte med historie og fabulering og med klare skillelinjer mellom disse. Men da også med en mellomkategori hvor historikeren eller forfatteren kunne dikte inn det som var sannsynlig – også det tilhørte det historiske.

Ville veier?

– Men er det ikke en fare for at disse oppdiktede tingene til slutt blir oppfattet som virkeligheten, hvis de bare blir gjentatt mange nok ganger? Og at vi da er på ville veier?
– Du kan jo trygt si at det gjelder det samme med selve Den Store Historien og den historiske oppfatning. Den er blitt gjentatt noen ganger, og blir da historien med stor H. Dette er i den menneskelige natur. Men det er viktig å huske på at den moderne sakprosaforfatter har en plikt, som de gamle sagaforfatterne ikke trengte å forholde seg til – her er det en leserkontrakt. Forfatteren skal gjøre oppmerksom på nøyaktig hva som er historisk som er historisk belagt, og hva som forfatteren har diktet inn. Og med et stort noteapparat og kildehenvisninger som vi kan utstyre teksten med, tror jeg det ikke er noe stor fare for forvirring.
– Er norske historikere og forfattere av historiske bøker for lite dristige med å gjøre som deg? Hilsen ledende spørsmål.
– Jeg har muligvis lettere med å gjøre dette fordi jeg står utenfor den akademiske diskursen, nå som jeg ikke lengre er inne i det systemet og må samle tellekantpoeng og gjøre alt etter boka. Og min følelse er at flere sakprosaforfattere har kommet fram til noe liknende og jeg, og på sitt vis presser på de samme grensene.
– Men det jeg faktisk har opplevd nå den senere tida er at jeg har fått klapp fra på skulderen fra hardcore vitenskapsfolk og akademikere, og som har takket meg for metoden. «Vi siterer deg ikke, men takk for at du gjør dette», liksom. Og det forteller meg mye om hvor rigid diskusjonen er blitt, om hvordan historier kan fortelles, og hvordan systemet er blitt. Vi har glemt hvorfor vi har kalt det humaniora, det menneskelige aspektet har forsvunnet.
Det store riset bak speilet heter tellekantsystemet, mener Birigisson.
- Det første du ser når du kommer inn på sidene til universitetene i Bergen og Oslo er formuleringer som går ut på hvor viktig formidling er. Men når det kommer til stykket…du får poeng for å skrive en vitenskapelig artikkel på engelsk om det norrøne, men ingen poeng for en popularisert versjon som skal sikte inn mot det brede publikumet. Så systemet gir deg ikke lov. Om du skal formidle til publikum utenfor, så er du «on your own.»
– Ja, da kan du jo få siste ordet her, og si til norske universitetsbestyrelser hvordan dette kan løses til det bedre:
– Den enkleste løsningen, slik jeg ser det, ville vært å utvide tellekantsystemet der kvalifisert formidling av vitenskap også fikk poeng. Jeg skjønner at det er en utfordring å utvikle en norm for slik telling. Men da bør det sies at systemet i dag også er en del unyansert, en liten «cut-and-paste» artikkel med svært lite nytt får like mange poeng som en artikkel med årelang grunnforskning bak. Det viktigste er dette: å innse at det også er arbeid å formidle godt, og hos en god sakprosaforfatter må dette komme i tillegg til forskningen.

Motta vårt nyhetsbrev

Våre adresselister er strengt konfidensielle og deles ikke med noen tredjepart. Alle nyhetsbrev vi sender ut inneholder en avmeldings-link og du kan når som helst melde deg av.