– Hvorfor skal formidling gi tellekantuttelling?

Vi befinner oss på Nygårdshøyden, solen i vest-Norges akademiske univers. Ikke mange av de 19 500 studentene eller vel 4 000 ansatte er å få øye på her ved Norges nest eldste universitet. Men det plager oss mindre. Vi skal nemlig helt til topps, til Margareth Hagen, som tidligere i år ble valgt til rektor, med 62,2 prosent av stemmene. Hun var prorektor ved UiB fra 2017-2021, og HF-dekan 2013-2017.

Du møter henne også i NFFOs debattmøte om bokskriving og formidling som arrangeres 15. oktober kl. 08.30, og som kan sees over strømming her

Hagen er professor i italiensk litteratur, og nå har vi rett og slett lyst å spørre henne: universitetslivet lener seg mot fire søyler: undervisning, kunnskap, innovasjon og formidling. Er det ikke snart på tide å få fart på sistnevnte?
– Du kan ikke helt uten videre likestille de fire søylene. Alt hos oss er fundert i forskningen. Ved et universitet vil ikke undervisning være mulig uten forskning, du formidler ikke uten forskning og innovasjon er ikke mulig å drive uten at det er forskningsbasert. Kunnskapen står på toppen.
Men, sier hun:
– Når jeg ser i langtidsplanen for høyere utdanning og forskning, så synes jeg jo ikke at formidling får god nok oppmerksomhet. Nå skal planen revideres, så jeg håper det blir mer fokus på formidling.
– Vi er i en tid hvor vi forventer at forskningen skal være i nærere dialog med omverdenen. Vi skal bidra til å forme et samfunn basert på kunnskap. Da er formidlingen og det at vi formidler på norsk kjempeviktig. Ellers blir det ikke noe av den dialogen.

Ikke uttelling for formidling

Men Hagen er ikke enig i de som mener at formidling må implementeres inn i tellekantsystemet, for at det skal kunne få større vekt og betydning.
– Jeg sliter litt med å forstå hvorfor det skal være så viktig å ha tellekanter på formidling. Det blir vanskelig å skille ut: Hvor mye uttelling skal en artikkel eller kronikk ha, hvor mye er det for avisintervjuet, hvor mye for Facebook-oppdateringen, podcasten, konferansedeltakelsen, radiointervjuet, eller hva enn man gjør? Det vil være vanskelig å gjennomføre, og kan føre til økt rapportering.
– Da tror jeg heller at formidlingen kan vurderes i andre sammenhenger. For eksempel i lønnsforhandlinger eller inn i en sabbatsordning. At det anerkjennes i fagmiljøene, og at det legges til rette for god formidling og gode formidlere, men at man da holder tellekantsystemet til det det ble skapt for: nemlig publisering av original, god og fagfellevurdert forskning. Jeg tror vi ikke skal komme dit hen at alt vi gjør, skal inn og telles og registreres. Det ville også gjøre også noe med hvordan vi tenker om det å være ansatt på et universitet.

Publiseringspress

– En del forskere mener de ikke får lov til å gjøre så mye popularisert forskningformidling, fordi de lever under et publiseringspress. Vitenskapelige artikler som skal produseres for at instituttet skal få god uttelling i tellekantsystemet – som er den indikatoren myndighetene bruker for å gi penger til universiteter og høyskoler. Da hjelper det vel ikke med bare flotte ord om at formidling er viktig, når de får beskjed om at for eksempel bokskriving for allmennmarkedet er noe de må gjøre på fritiden sin?
– Det kan godt hende at jeg er for optimistisk, men mitt inntrykk er at formidling anerkjennes ganske høyt blant oss. I alle fall her i Bergen. Jeg tror ikke den nødvendigvis får en enda høyere anerkjennelse av å få en slags sånn tellekant light. Vi har allerede i stillingsbeskrivelsen til de vitenskapelige ansatte, at du skal formidle kunnskapen din.

– Men mange sier de aldri har tid, på grunn av publiseringspresset. Hva skal man gjøre da, hvis arbeidstiden ikke blir tilrettelagt?
– Hos oss har førsteamanuensene og professorene like mye tid til forskning som undervisning. Og formidlingen skapes i spennet mellom forskning og undervisning. Hvis arbeidet er organisert slik at det er vanskelig å konsentrere seg om skriving, må det være en sak mellom den ansatte og avdelingen hvorvidt det er mulig å legge mer til rette for det.
Hagen mener definisjonen av og hvordan vi tenker på formidling, må diskuteres nærmere.
– Forskning, undervisning og formidling er tett sammenknyttet. Jeg har også selv opplevd at jeg komprimerer forskningen når jeg forbereder meg til en forelesning eller et innlegg. Det er også mye formidling som ligger i dette. Vi må passe oss for å ikke se det som totalt adskilte arbeidsprosesser.

Lærebøker

– En formidlingskanal vi kjenner godt til i NFFO, er bøker. Burde norske akademikere kunne skrive lærebøker på norsk for de som trenger det? Er det gode forhold for de som ønsker det her i Bergen?
– Det er et stort spørsmål. Generelt vil jeg si det er veldig viktig at det skrives lærebøker på norsk og undervises på norsk. Men dette er et stort universitet, som favner vidt.
Jeg tror det viktigste for oss er å sørge for at forskerne får sammenhengende tid til forskning, og dermed også til publisering. Også av lærebøker. Mange lærebøker og akademiske bøker er også allerede er en del av tellekantsystemet.
Utfordringen er tid, mener Hagen.
– I fjor gjennomførte vi et stort prosjekt her (UiB FRAM) for å forstå betingelsene for forskning hos oss, og i undersøkelsen gikk det klart fram om at mange av mine kolleger sliter med å få sammenhengende tid til forskning. Hvis du skal forske eller skrive, må du ha tid. Og da hjelper det ikke å ha et kvarter her og et kvarter der. Du må sitte ned, kunne sette av en dag eller flere, og arbeide i ro og fred. Dette tror jeg generelt vitenskapelige ansatte på universitetet sliter med.
– Men du som er rektor, kan ikke du si, “jeg skal sørge for at vi lager et system hvor det blir tid”?
– Funnene i dette prosjektet er noe vi helt klart å lyst å følge opp, ja.

– I følge Universitets- og høgskolelovens paragraf 1.1. er det også en plikt dere har, om hvordan det skal legges til rette for formidling av kunnskap.
– Jeg er enig i at det skal veie tung, at det blir anerkjent og at forholdene legges til rette for formidling. Og så er jeg vel ikke enig i at det jevnt over IKKE legges til rette for det. Eller at det ikke formidles. Men du trenger altså tid.

Utbredelsen av engelsk

– Vi har så vidt nevnt norsk som forskningsspråk tidligere. 9 av 10 forskningsartikler som blir publisert i Norge, skrives på engelsk. Er det ikke et problem for en liten språknasjon at kunnskapen ikke blir tilgjengeliggjort på norsk?
– Det er klart at vi også skal være bevisst det norske fagspråket. Jeg husker selv følelsen da jeg som fersk student leste hovedsakelig engelskspråklige fagbøker: «Hvordan skal jeg klare å snakke om dette på norsk». Så ja, det er utrolig viktig at vi har fagkunnskapen og tilgjengelig litteratur på norsk. Slik at det kan brukes i Norge. Det handler om å bygge et kunnskapssamfunn.
– Så tenker jeg samtidig at det er riktig at forskning publiseres på engelsk. Forskningen er internasjonal. Når du publiserer forskning, publiserer du for et akademisk forskerfellesskap, og da er det jo viktig å nå ut bredt, for å ha en dialog om funnene og tesene.
– Men rettes jo 90 prosent av oppmerksomheten bort fra norske forhold?
– Nordmenn leser engelsk, og her snakker vi om vitenskapelig litteratur. Det er ikke det i seg selv som er et problem, det som er utfordrende er at de samme bør få anledning til å formidle, få kunnskapen ut på norsk også, slik at den er lett tilgjengelig for et norsk publikum. Og om den skal bli bredere tilgjengelig, må man gjerne syntesisere, skrive på en annen måte, det handler ikke bare om norsk versus engelsk.

– Når vi vet at 9 av 10 forskningsartikler i Norge publiseres på engelsk – hvordan konkret jobber dere her på UiB med å ivareta norsk som fagspråk?
– Parallellspråklighet er et viktig begrep for oss: engelsk og norsk. VI har en språkpolitikk som blant annet slår fast at norsk er hovedspråket ved undervisningen i UiBs bachelorstudium. Vi er stolt bidragsyter til Store Norske Leksikon, og arbeider for å opprettholde norskspråklige tidsskrifter. Vi rekrutterer internasjonalt til de vitenskapelige stillingene, så det er også viktig for oss å sørge for god språkopplæring til internasjonalt ansatte.

Bildetekst 3:
– Det er klart at vi også skal være bevisst det norske fagspråket. Jeg husker selv følelsen da jeg som fersk student leste hovedsakelig engelskspråklige fagbøker: «Hvordan skal jeg klare å snakke om dette på norsk», sier Margareth Hagen.