Jørgen er historiens yngste NFFO-medlem

NFFOs medlemsmasse utgjør et rikt mangfold av mennesker. Men tenåringer har det ikke vært noen av. Før nå. Jørgen er 19 år, kommer fra Åsane i Bergen, og er i år bokaktuell med 17-71. Politiske generasjonssamtaler, utgitt på Kapabel forlag.
Tallene henspiller på alderen på de to forfatterne da bokarbeidet ble påbegynt, da Jørgen var 17 år og morfar Arne Klyve var 71. Sistnevnte allerede etablert som NFFO-medlem, og nå har han også fått med seg barnebarnet inn i foreningen. Klyve senior er samfunnsviter og har tidligere utgitt bøkene Sinte, unge, villfarne menn, Ordbok for underklassen, Skikk og bruk for underklassen og Markedsfundamentalismen. De rikes revolusjon.

Kunnskapsdeling

– Det er jo både spennende og kjekt, sier Jørgen, som vi møter sammen med bestefaren på Kaffemisjonen i Bergen.
– Jeg så jo at NFFOs årsmøte nå hadde satt grensen for å søke medlemskap ned til 49 sider, og tenkte at da kunne Jørgen søke der. Det er jo et medlemskap som gir mange muligheter. Så håper jeg også at hans inntreden i foreningen kan bidra til å senke terskelen for yngre mennesker som vurderer medlemskap i foreningen (for å bli med i foreningen), sier Arne Klyve, vel vitende om at gjennomsnittsalderen for NFFO-medlemmer er 63 år.
Men la oss ta et par steg tilbake og høre mer om hvordan boka ble til, og hva slags bok dette er.
– Gjennom oppveksten har jeg har hatt mange samtaler med morfar, som gjerne har dreid seg om politikk og aktuelle temaer, forteller Jørgen.
– Jørgen har alltid sagt under oppveksten hvis det noe han ikke forstod; “Det må vi finne ut!”. Det var en standardreplikk. Da gikk vi sammen og forsøkte å finne svaret på det du lurte på. Og det var ikke alltid du automatisk godtok alle svarene heller. Og da gravde vi oss videre. Etter hvert begynte vi å dele når en hadde lest noe eller sett noe. Det kunne være en film, en leder i Bergens Tidene eller en TV-debatt.
– Det mest spektakulære for meg var da Jørgen hadde funnet fram til en 40 minutter lang debatt som lå ute på Youtube, med lykke som tema, med Jordan Peterson og Slavoj Žižek. Jeg hadde ikke lest så mye hva de stod for, før Jørgen viste meg videoen. Og der gikk det raskt unna, på engelsk. For meg var det et bevis på et generasjonsskifte, at Jørgens generasjon har et så mye større repertoar av kunnskapskilder, der jeg vokste opp med og har meste av min kunnskap fra bøker og tidsskrift.
(Saken fortsetter under bildet)

Det mørke arbeidslivet

Duoen har gjennom de siste årene hatt lange samtaler om politikk og samfunn og drøftet seg frem til felles verdier. Disse grunnverdiene følges opp i 14- 15 korte kapitler eksempelvis om flyktningepolitikk, nasjonalstaten, NATO, sosialdemokratiet, identitet og klasse, og det nye arbeidslivet.
– Hvordan oppstod ideen om en bok?
– Det er vanskelig å si nøyaktig når, men vi var veldig inspirert av den sveitsiske sosiologen Jean Ziegler, som lagde en samtalebok med sitt barnebarn. Zieglers barnebarn spurte bestefaren: “morfar, hvorfor blir du alltid så sint når du er på TV?”, sier Jørgen.
– Han var rasende på fattigdommen i verden, han var i FN-systemet og så det var en umenneskelig sult rundt omkring. Og sinne kan være en god drivkraft for engasjement. Folk blir kanskje for lite sinte i vår tid, sier Arne.
– Var det noen enkeltsaker som opptok dere spesielt sterkt?
– Jeg vil trekke fram spørsmål om arbeidslivet, sier Jørgen.
– Vi har snakket og skrevet om bemanningsbyråene som slipper oftere til i arbeidslivet, om hvordan vi ser stadig flere eksempler på sosial dumping og om midlertidige kontrakter. Og om hvordan lønningene til de som allerede er lavtlønte systematisk presses nedover. Jeg frykter løsarbeidersamfunnet, der folk kanskje må ha tre jobber for å få økonomien til å strekke til. Dette er et tema som engasjerer meg spesielt.

Inspirert av oldefar

Boka vokste fram i samtalene mellom de to, som de etter hvert begynte å systematisere og føre over i det skriftlige. Pandemien ga et godt skyv i prosjektet, da ble det god tid til å møtes og å snakke sammen. Begge var enige i at selv om bestefar har mer fartstid og erfaring, skulle det være balanse i forholdet.
– Vi var veldig bevisste på at det måtte være en jevnbyrdig samtale, sier Arne.
– Vi samtalte, noterte og lagde en oppsummering av diskusjonen. Så skrev vi det ut sammen, og jobbet og flikket med teksten fram og tilbake.
Det var også en annen sentral inspirasjonskilde i prosjektet, i tillegg til nevnte Ziegler, forteller Arne: – Hele satsplanken til dette prosjektet er egentlig Bertram Dybwad Brochmann, som var stortingspolitiker for Samfundspartiet i 1930-årene og som vi ønsket å finne mer ut av.
– Han var utdannet gartner, men skiftet over til politikken og han hadde et veldig holistisk syn på hvordan samfunnet og samfunnshelheten fungerte, sier Jørgen.
– Han bygde seg opp en bred kompetanse, med innsyn i mange felt. Og han hadde et veldig alternativt syn på mange ting. Blant annet var han den eneste på Stortinget som stemte mot tvangssterilisering av tatere. Og han nektet å ta imot stortingslønn, fordi han nektet å snylte på det norske folk i en nedgangstid, sier Jørgen.
– I tillegg var han også pasifist og sendte brev til Hitler og appellerte til ham om at jødene måtte behandles bedre.
– Hjemme har jeg en bunke med bøker han har skrevet, sier Arne.
– Han skrev lærebøker i matematikk, sosiologi, kristendom og i tillegg var han veldig opptatt av skjønnlitteratur. Han brukte mye av den skjønnlitterære innsikten inn i sitt arbeid, også. En blanding inn i sakprosaen. Dette har vært en kjempespennende oppdagelse for oss begge. Vi har i alle fall ti bøker hjemme som vi skal fortsette å se litt mer på.

Veien videre

– Har skrivingen gitt mersmak, Jørgen? Kommer det flere bøker fra deg? Vi håper jo det!
– Det er absolutt noe jeg tenker på. Akkurat nå tenker jeg at jeg gjerne vil utforske hva min oldefar tenkte og skrev, og kanskje skrive noe selv ut av det jeg finner der. Selv om det ikke er noen konkrete planer utover det, vet jeg at jeg kommer til å være et skrivende menneske, sier Jørgen Brochmann Klyve, som nå studerer filosofi ved Universitetet i Bergen.
– Og helt til sist, Jørgen, hvordan bør vi i NFFO jobbe for å få flere unge mennesker som deg inn i foreningen?
– Første trinn er å få flere unge til å skrive sakprosa og deretter bli medlem av NFFO. Jeg tror det viktigste er å finne unge mennesker som har et saksfelt de er spesielt opptatt av og gjerne brenner for. For meg var det å skrive sammen med en mer erfaren person et gjennombrudd for bokutgivelse. Kanskje skrive med en studievenn, en slektning eller en pensjonist med god tid og lang erfaring.
– Jeg og morfar kan muligens også bruke våre skriveerfaringer som inspirasjon for andre skrivelystne?