Kunsten å formidle i akademia

Intervjuet med Janne Stigen Drangsholt ble først publisert i NFFOs reisemagasin – Bulletin på veien i Rogaland – som utkom 7. mars 2024.
Klikk her for å lese hele magasinet

Til tross for at hun utgjør knappe 160 centimeter over bakken, er det ikke vanskelig å få øye eller øre på Janne Stigen Drangsholt, professor i litteraturhistorie ved Universitetet i Stavanger. Men først og fremst er hun litteraturformidler av rang, podkastprinsesse og synlig i mangt og meget i både Rogalands og rikets offentlige liv. I hvert fall er det slik så lenge temaene holder seg innenfor litteratur og populærkultur.
Drangsholt er ikke skyggeredd i det hele tatt for å gripe om en mikrofon og snakke fritt om hva det skulle være. Men det har ikke alltid vært slik.
– Min vei inn i formidlingen var et seminar med Knut Olav Åmås på Universitetet i Bergen. Han sa noe som ble helt forløsende for meg: at det ikke var noe vanskelig å bli rikssynser i Norge. Du må bare ta den plassen.Jeg hadde ikke tenkt den tanken i det hele tatt, at noe slikt var mulig.
– Men da tok du den plassen?
– Da tok jeg den plassen.

Vi har ankommet 4307 Sandnes – der et lysfelt av et menneske har åpnet døra for oss. Ikke nødvendigvis for å snakke om metaforbruken i Ted Hughes sin poesi, som var det hun tok doktorgraden i – men om det som har skjedd i årene etterpå: en slags oppvåkning og erkjennelse av at én fot i akademia kan være vel og bra så lenge den andre er godt plantet utenfor.
En liten introduksjon kan være på sin plass. Janne Stigen Drangsholt bokdebuterte som romanforfatter med Humlefangeren i 2011 og holder stadig denne delen av skrivevirksomheten varm med litteraturprofessor Ingrid Winter som en gjennomgangsfigur i flere romaner, nå sist i Winterferie fra 2023. Men sakprosaen har en god plass i skrivehjertet, gjennom fagartikler ved Universitetet i Stavanger, men også i bøker som Fra Shakespeare til Knausgård: 66 klassikere du naturligvis har lest, Den hellige familien og a-ha. East of the sun, west of the moon i serien Norske albumklassikere. Vingespennet til den dama er det ikke noe å si på.

Internkode

– Vi har ønsket å snakke med deg om formidling – stort og mystisk og kanskje et skremmende tema for mange forfattere og oversettere der de sitter foran sitt digitale skriveverktøy og sjelden må forholde seg til mennesker. Hvordan får du det til? Hvordan når
du ut til leserne?
– Det første jeg lærte om formidling, er at det sitter mange gatekeepers rundt omkring.
– Altså, dørvoktere?
– Ja. Folk som er opptatt av å verne om sitt eget, og som ikke skal ha det annerledes enn slik det alltid har vært.
– Nå snakker du om ditt eget felt akademia?
– Ja, men ikke bare der. Allerede i videregående skole møter du folk som mer eller mindre bestemmer hva som er bra og dårlig. Så møter du disse typene igjen når du begynner å studere, og enda en gang når du går ut i arbeidslivet, som da var akademia, for min del. Og der opplevde jeg veldig raskt at personer som er aktive formidlere, blir gjerne sett ned på.
– Hvorfor?
– Fordi de ofte ser på formidling som en forenkling de ikke kan stå inne for. Men hvis du driver med formidling, blir du nødt til å si noe utover din egen spesialisering. Jeg var nødt til å snakke om mer enn bare metaforbruken til Ted Hughes. Da jeg var ferdig med doktorgraden, hadde jeg jo lyst til å fortelle verden om ham. Men det var ingen som var interessert i det som et eget tema. Det er ikke slik at du bare kan ringe NRK P2 og spørre: «Vil dere ha noe på Ted Hughes, eller?»

– Det første jeg lærte om formidling, er at det sitter mange gatekeepers rundt omkring.

– Heldigvis kom det en film om Sylvia Plath samtidig, og da kunne jeg skrive en kronikk i Bergens Tidende, og jeg ble intervjuet i P2. Men da var jeg jo ferdig, ikke sant. For da kom det ikke flere filmer som dette, og i akademia er det gjerne slik at du jobber bare med ett tema. Men jeg måtte jo spørre meg selv: Er det noe mer jeg kan formidle om? Og det er da det begynner å bli farlig,fordi du møter mye skepsis til at du stikker deg fram.
– Fikk du høre noe?
– Ja, og det gjør jeg hele tida nå også. Når jeg holder formidlingsseminar, får jeg alltid dette spørsmålet: «Men synes du ikke det er dumt at du uttaler deg om noe som du ikke har doktorgraden i?» Underforstått: Da kan det jo være at noen har mer kunnskap enn deg om dette. Så tar du deres plass. Dette er noe man er veldig opptatt av i akademia. Du skal ha gjort et konkret forskningsarbeid for å kunne uttale deg om feltet du uttaler deg om. Og jeg tror det er derfor det sitter så langt inne for mange akademikere å uttale seg.
– Fordi internkoden er så streng?
– Den er veldig streng.
– Men dette har jo du gitt en blank f i?
– Jeg er jo fra Sandnes og er ikke oppvokst i noe akademisk hjem. Etter hvert som jeg fikk mer selvtillit, tenkte jeg mer og mer på at jeg er jo interessert i å fortelle verden om det jeg er interessert i. Jeg skjønte jo at jeg har en god del kunnskap som går utover Ted Hughes sin metaforbruk.

Humor som virkemiddel

– Er dette et … formidlingsgen, nærmest, det du har?
– I utgangspunktet, ja. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg har liksom sånn enormt behov for å snakke om det. Det er liksom som om jeg ikke kan ta meg sammen på en måte, for jeg bare synes det er så enormt kjekt og. Jeg klarer liksom ikke å la være å snakke om det. Så jeg tror det må være en slags sånn motor som går i meg.
– Men jeg tror absolutt at formidling er noe som kan læres. Det viktigste er å våge å gjøre det. Og særlig gjelder det kvinner: Hvis du snakker med en journalist, tar det ikke lang tid før de begynner å klage over at kvinner alltid sier nei til å stille til intervju eller som kilder. Kvinner har dessverre en tendens til å overforberede seg til ting. Jeg tror at det er vanlig hos mange kvinner å tenke at du må ha mye kunnskap om noe før du uttaler deg om det. Og selvsagt bør de det. Men det kan også være at kvinner burde sagt ja litt oftere.
– Og det begynte du med etter kurset med Åmås?
– Jeg valgte bare å hoppe i det, ja. Men det betyr jo ikke at jeg anså meg ferdig utlært i formidlingsfaget. Hver gang jeg var ute og ytret noe, ble jeg kjempestressa. Det blir jeg fremdeles – venter på at det er noen som skal komme og ta meg.
– Men har du blitt tatt på noe noen gang?
– Nei, men jeg er blitt kansellert, da.
– Oi, hva skjedde?
– Det var etter et intervju i Dagens Næringsliv, hvor jeg snakket om junistria. Jeg stilte opp med hele familien og snakket om alle disse avslutningene som barnefamilier må gjennom, i skolen, med fritidsaktivitetene – hvor grusomt alt er blitt fordi det er så mye av det, og alt må bakes og lages fra bunn av mat du skal ha med, ikke noe ferdigmatgreier, og at juni er blitt helt forferdelig fordi det er så mye som skjer. Det skulle bare være et morsomt middelklassesukk fra min og vår side, men det tok jo helt av med reaksjoner: folk som skrev meldinger om at jeg aldri burde fått barn, «tenker du ikke på Syria?» og slike ting. Folk mente mye om vår familie og hvor usympatiske vi var.
– Huff da, humor er ikke lett. Men du kvier deg ikke for å bruke det som et viktig virkemiddel i din formidling?
– Humor er kjempeviktig! Men det kan også være en felle. Det kan være at ikke alle tar den humoren, og det kan være at du går på en smell.
– Ja, ref. Dagens Næringsliv.
– Nettopp. Men likevel mener jeg humor er undervurdert som kommunikasjonsform. Min kjærlighet til humor er knyttet opp mot min kjærlighet til populærkulturen. Og jeg tenker at popkulturen er like viktig som høykulturen. Alt kan formidles, i alle slags språk og former og stilarter.

– Humor er kjempeviktig! Men det kan også være en felle.

– Men ok, la oss si at en akademisk forfatter leser dette, da, og bestemmer seg for å hoppe ut i formidlingen. Hva er det neste steget da?
– I akademia er det alltid det samme, kjedelige svaret: «Skriv en kronikk.» Det er vår løsning på alle livets utfordringer. Mange tenker nok også at så lenge ting legges ut i Cristin, så er det synlig. Kronikk og Cristin, da er jobben gjort, sier Janne og ler høyt.
– Jeg vil nok heller råde til å bruke sosiale medier for å la folk bli kjent med deg. Det tar jo litt tid for å få en posisjon der folk ringer til deg og stiller spørsmål eller ber deg om å stille opp på ting. Journalister sitter ikke der med en stor oversikt over hvem som gjør hva i akademia. Det er jo kjempevanskelig å finne ut. Men å mene ting på Facebook kan ofte være en like god idé. Det er jo mye god og spennende forskning som burde være mer tilgjengeliggjort, kunnskap du aldri får tak i fordi det blir publisert i en journal med ti abonnenter.

Tekst med forbehold

Men én ting er publiseringskanalen du velger. Også språket er en naturlig, viktig del av tilgjengeliggjøringen, mener hun.
– Når du kommer ut fra den der akademiske poststrukturalismen og dekonstruksjonen, skriver du gjerne med et språk som knapt er tilgjengelig for deg selv, som er ekstremt pakket inn og tar alle mulige forbehold. Det er noe tenke på at språk behøver ikke alltid å være så spesialisert. Det er ikke fordummende selv om språket
er tydeligere og mer forståelig.
– Men det kanskje aller viktigste i dette er at du finner din egen stemme. Hvem er du, og hva vil du formidle? En klar forståelse av dette vil kunne gi deg en god start.
– Og man trenger kanskje ikke være helt sånn propell på scenen heller, hvis det for eksempel er snakk om en sceneopptreden? Man kan jo føle seg ganske liten om man skal opp mot noen som eier
scenen.
– Du kan gjerne være nedpå. Dette handler mest om ha tro på eget materiale. Du må omfavne den tanken om at dette er veldig viktig. Det er veldig fort gjort i et øyeblikk av lav selvtillit at du tenker at du ikke har noe å melde. Men du har jo sannsynligvis det, siden du har fordypet deg og dette er faget dit, sier Janne Stigen Drangsholt.