Kunsten å korrekturlese sakprosa

For å være korrekturleser er det ganske grunnleggende at man er et språkmenneske: Hedda Vormeland er et språkfantom som har studert nordisk og nederlandsk. Hun er kanskje mest kjenti bransjen som oversetter, men ved siden av å oversette nederlandsk litteratur til norsk jobber hun som språkvasker og korrekturleser. Det innebærer å ha et slags røntgenblikk.
– Jeg har lest mye riktig og godt språk, og derfor ser jeg hva som blir feil. Hodet mitt er en katalog av riktige ord og uttrykk etter årevis med lesing, forteller hun.

Hjelper leseren

– Men de fleste forfattere har jo lest veldig mye uten å bli gode korrekturlesere?
– Hm, ja, det stemmer. Men altså, for min egen del er det sånn at jeg ser det, det er veldig tydelig. Uten at jeg pleier å gå rundt med tusj og rette i butikken, altså. Akkurat det kommer jo veldig an på hva slags innstilling jeg har til teksten jeg leser, presiserer Vormeland.
– Korrekturfeil som ikke er min skyld, feil på plakater eller kaotisk kommatering i skriv fra skolen lever jeg godt med. Men forventer jeg en feilfri tekst, spretter skrivefeilene fram og skjærer i øynene, sier hun.
Hedda Vormeland har alltid vært mer enn vanlig opptatt av tekst. Det er det hun har jobbet med nesten helt siden hun ble ferdig utdannet.
– Nå jobber jeg med mye forskjellig som har med tekst å gjøre. Når jeg leser korrektur, tenker jeg på meg selv som leserens advokat.
– Hvordan da?
– Jeg ønsker jo at teksten skal nå fram til leseren, og det gjør den best uten korrekturfeil.
Etter studiene ble det noen år i bokhandel før hun valgte frilanslivet, og i løpet av årene har Hedda Vormeland gjort all mulig slags korrektur. Teknologien har utviklet seg – blant annet forteller hun at det i dag er sjelden det går galt med orddeling ved linjeskift. Men satskorrekturen leses fortsatt på papir.

Litt mindre jetset

– Med tida har jeg lært å sette pris på en pen sats. Det er stor forskjell. En morsom ting med satskorrektur er at her møtes forskjellige håndverk. Typografene jobber på en annen måte med teksten, og jeg må se etter rent estetiske ting også, for eksempel om det blir for mye luft på enkelte linjer. Og jeg må passe på at referanser havner på riktig side, og at registret stemmer. Sånne ting er veldig viktige for at den ferdige boka skal bli så bra som mulig, sier Vormeland.
For øvrig er korrekturlivet blitt mye mindre av et jetsetliv. Ja, du leste riktig: Der korrekturleseren før måtte skynde seg for å sende papirbunker med ilbud og levering over natta fra by til by, har det digitale livet gjort korrekturjobben mindre fartsfylt og heseblesende. Nå kan hun bare skanne det ferdig rettede dokumentet og sende det som vedlegg med e-post.
Hedda Vormeland liker godt å lese debutanter, og noen forfattere hun fulgt fra deres første bok og langt ut i forfatterskapet. Slik blir hun kjent med de individuelle språklige særegenhetene de har.
– Mye av det jeg gjør, handler om at jeg skal blande meg minst mulig i teksten. Jeg ser på tastefeil, komma og konsekvens. Korrekturleseren skal ikke måtte sjekke alle årstall ogsaksopplysninger, selv om det kan skje at det dukker opp noe der også som har sluppet gjennom redaktør og språkvask. Hvis det dukker opp feil av typen «andre verdenskrig tok slutt i 1962», må jeg jo rette det, sier Vormeland.

Hjelpe leseren

Det er ingen tvil om at av alle arbeidsoppgaver hun gjør, er korrektur det minst kreative. For når teksten er kommet så langt, skal den forandres minst mulig. Det viktigste i korrektur er å lese og ikke bare skanne teksten, se ordentlig hvilke ord som virkelig står. Noen ganger er det noe som skurrer i en setning.
– Språket fungerer jo sånn at vi vil forstå hverandre. Dermed er det lett å overse at en setning ikke går helt opp grammatisk. Korrekturleseren må skru ned velviljen et lite hakk og legge merke til at «kontrakten ble sitert uten å nøle» er feil selv om man kanskje forstår hva forfatteren ville si. Jeg har god hjelp i at jeg har studert språk og raskt kan analysere en setning.
– Mange sliter med komma, men vi har nydelige regler for bruk av komma i norsk. Samtidig er det viktig å huske at kommaene er der for at det skal være lett å lese, ikke for at det skal være vanskelig å skrive, påpeker Vormeland, som mener det er enkelt å plassere komma riktig hvis man kan litt grammatikk.
– Da ser man hvordan setningen henger sammen. Dette er for øvrig noe jeg tenker en del på når det gjelder oversettelse: Skal man oversette tegnsetting? Det er forskjellige tegnsettingstradisjoner i forskjellige land. Skal jeg overføre semikolon og tankestreker til norsk om det brukes mye i en nederlandsk bok?

Språklig utvikling

En korrekturleser må kunne regler og være streng, men samtidig akseptere at språket er fleksibelt og hele tida utvikler seg.
– Det dukker jo opp nye begreper og ord hentet fra andre språk. Det er anglisismer og svesismer som etter hvert går inn i språket, for eksempel «enn så lenge». Det var jo en svesisme, men nå er det helt vanlig på norsk. Jeg ville rettet det uttrykket, eller i hvert fall kommentert det, for ti år siden. Nå retter jeg det ikke, sier Vormeland.
Hun mener det finnes to hovedmåter å se språkutviklingen på: Den som har et egosentrisk perspektiv på språkutviklingen, vil alltid synes at språket var vakrest og mest presist akkurat idet hen selv begynte på skolen. Det motsatte perspektivet er at det er umulig og meningsløst å stanse språkutviklingen, språket er som en levende organisme. Det som før het «en hamster», vil snart hete «et hamster». Det er litt mystisk hvorfor det skjer, men korrekturleseren må være fininnstilt på disse små forandringene og ikke ri sine egne kjepphester.
– Det er ikke fasit på alt, og ikke alt er korrekturleserens oppgave heller. Det er nesten umulig å unngå feil, men noen ganger får jeg ekstra bra tilbakemeldinger, det gjør meg selvfølgelig veldig glad, sier Vormeland.