Kunsten å oversette sakprosa

Denne artikkelen ble publisert første gang i NFFOs medlemsblad Bulletin i oktober 2019.

Rune R. Moen har jobbet som oversetter i over 15 år og har oversatt blant annet Timothy Snyders Dødsmarkene. Europa mellom Hitler og Stalin, Dagbok fra Guantánamo av Mohamedou Ould Slahi, sakprosa for barn og unge, hobbybøker og kokebøker. Lista over utgivelser med Rune R. Moens navn på tittelsiden begynner å telle mange titalls sakprosaoversettelser innenfor mange fagfelt.

Enslig arbeid

26. september 2019 ble det klart at han ble historiens første vinner av Rosettaprisen. Rune R. Moen kan denne høsten også glede seg over at Åleevangeliet høster kritikerros. Den er skrevet av debutant Patrik Svensson, til daglig journalist i avisa Sydsvenskan, og boka er hittil solgt til oversettelse i 22 land.
– Det er den beste boka jeg har oversatt til nå, det er det ingen tvil om. Det er en ordentlig vakker bok. Jeg liker det når jeg får lære ting som gjør at verden blir større og mer spennende enn jeg opprinnelig trodde at den var – boka inneholdt på bare 250 små sider så mye spennende som jeg aldri har hørt om før, og som gjorde at jeg så på verden på en helt annen måte. Den er godt skrevet med en personlig stemme, en utrolig glede fra jeg begynte, til jeg sluttet, rett og slett.
– For en oversetter er det kvaliteten på språket og hvor interessant teksten er, som gjør arbeidet spennende. En dårlig tenkt og skrevet tekst er vanskelig å oversette, men når en bok er godt skrevet, flyter oversetterjobben tilsvarende lett, og det er mulig å få en følelse av at man formidler en stemme.
– Det er enslig arbeid, man legger én og én stein fra én haug som minker, til en annen som vokser. Hvis hver stein er en diamant, da er det en ordentlig vakker jobb å være oversetter.
– Du må sette deg inn i mye nytt?
– Oversetter Merete Alfsen har sagt det så fint: Oversettere opparbeider gjennom jobben en forståelse av at det ikke bare finnes én fasit. Det er den holdningen man får av å jobbe med dette.

Arbeidsflyten

– Å oversette innebærer å lære seg nye fagfelt hele tiden, for det er jo helt avgjørende å skjønne det du skal beskrive og forklare på norsk. For 10–15 år siden fantes det ikke billedsøk på nett, men nå kan man søke opp hva som helst og få se det fra alle vinkler, og dermed går jobben raskere. Tenk deg at du for eksempel skal oversette en tekst om annen verdenskrig som går i dybden på våpen og tanks – da hjelper det å se bilder av dem, studere detaljer, sette deg inn i maskineriene og
mekanismene via snl.no og nettartikler.
– Det som har overrasket meg mest, er hvor vanskelig alt er, egentlig! Man skulle tro at det var tekster hvor man ikke måtte gjøre research, men det er alltid noe. Men jeg ønsker jo ikke å slutte å lære nye ting, så det passer meg fint. Jeg liker å utvide horisonten min og at verden blir mer spennende og forunderlig, som denne fortellingen om ålen. Fordi jeg er erfaren, vet jeg jo også at jeg alltid kommer til å finne ut av problemene til slutt, selv det som virker vanskelig i begynnelsen.
Det kan framstå som helt overveldende med et stort verk som inneholder utallige både gjenstander og begreper du ikke har hørt om før, men etter hvert som du jobber deg gjennom boka, vil du få flere og flere knagger å henge ting på. Slik opplever man gradvis mer flyt etter hvert som man jobber seg utover i boka.

Ingen snarveier

– Hva skal til for å gå fra å være en helt ok oversetter til å bli en virkelig god oversetter?
– Jeg tror man først og fremst må være litt ydmyk og utvikle en evne til å distansere seg fra sin egen tekst etter at du har skrevet den. Det er naturlig nok vanskelig å vurdere det du selv har skrevet, og det er ideelt at du bruker tid, legger fra deg teksten og kommer tilbake til den, men det er sjelden man har den luksusen i denne bransjen. Teksten er egentlig aldri ferdig idet han er ferdig med første gjennomgang, det er alltid ting oversetteren har misforstått underveis og som må oppklares og rettes. Det er mye pirk.
– Selvfølgelig må jeg gå gjennom begynnelsen av boka en gang til ekstra nøye, for i begynnelsen er man ikke inne i flyten. Å være en god oversetter handler om å være grundig og være villig til å gjøre research og ikke ta snarveier. Tar du snarveier, vil det alltid straffe seg senere i tekstarbeidet.

Rune R. Moens oversetterliv begynte da han studerte ved Universitetet i Oslo. Han så en annonse i studentavisa Universitas fra forlaget N.W. Damm & Søn som søkte etter oversettere, og dermed meldte han seg og fikk seg en ekstrajobb ved siden av studiene. Det skulle forandre livet hans.
– Da jeg var ferdig med hovedfaget mitt i statsvitenskap, kom jeg liksom ikke ut av det, jeg bare fortsatte. Nå skal det en veldig bra jobb til for at jeg skal gi opp dette livet, jeg trives veldig godt. Og det er klart mye går av seg selv for meg siden jeg har jobbet så lenge med oversettelser, jeg får jevnlig oppdrag.
Men også han sender ut e-poster til forleggere, som regel for å varsle dem om at han kan ta et oppdrag senere i løypa. De er flinke til å ta vare på sine faste frilansere og legger jobber klare til ham.
– Men det må nesten også regnes som en del av jobben å møte opp på forlagsfester, så man treffer folk ansikt til ansikt. Det er viktig med nettverk her, som i alle andre bransjer.

Ny kunnskap

– Apropos fest: Hva betød det egentlig for deg å få Bokhandelens faglitterære oversetterpris i 2013?
– Jeg ble veldig glad, men det var mer! Jeg fikk den i en periode hvor jeg var litt lei av jobben og forholdt meg mest til e-postadresser og ikke mennesker. Jeg satt mye her i Hamar, uten kontakt med oppdragsgiverne. Den prisen ble et løft for meg, sosialt. Jeg er blitt mye mer knyttet til miljøet, og nå er jeg med i NFFOs oversetterutvalg. Det viktigste med prisen var nok erkjennelsen av at noen hadde sett at jeg fantes, at de hadde lagt merke til meg.
– Hva er det merkeligste du har lært gjennom oversetterjobbene dine?
– Av Fuglenes fantastiske liv av Jennifer Ackerman lærte jeg om en kråkeart på New Zealand som løser oppgaver som premieres med mat, og hvor den må planlegge i sju steg fram helt til den har en nøtt i nebbet! Det er utrolig. Det er lettere å drepe dyr som ikke møter blikket ditt, sånn som ålen, det lærte jeg av Åleevangeliet. Derfor er det kanskje lurt å se folk i øynene. Og i Rød sult av Anne Applebaum lærte jeg om kannibalismen som bredte seg i Ukraina under hungersnøden under Stalin i 1931–33.