Kunsten å språkvaske sakprosa

Denne artikkelen ble publisert første gang i NFFOs medlemsblad Bulletin i oktober 2020.

Det finnes en hemmelig, uglamorøs og svært sentral del av bokbransjen, der en rekke flittige tekstarbeidere gjemmer seg. De bader ikke akkurat i heder, få kjenner navnet deres, de har ingen forening, de jobber alene. Ingen priser er viet arbeidet deres, få takker dem. Men likevel: Arbeider du seriøst med litteratur, vil du, et sted i luken mellom redaktør og korrekturleser, møte på språkvaskerne. De passer på at teksten blir så bra som mulig etter at den er redigert, før den skal videre til petimeteravdelingen for korrektur.
– Når jeg jobber med en tekst, forsøker jeg å lese på samme måte som om det var lystlesing. Jeg tenker den store helheten og små detaljer samtidig, leser tvers gjennom og markerer kun punkter som dukker opp, og som jeg vet at jeg må sjekke etterpå. Jeg jobber systematisk og med intuisjonen påskrudd, og til slutt går jeg gjennom alle merknader og notater, dobbeltsjekker kilder og skrivemåter og gjennomgår detaljene jeg har markert. Det er som når man er ute og sykler – man merker ikke alle hullene og humpene i veien hvis man bare driver og stopper og bremser hele tiden. Man må holde jevn fart og la språkfølelsen få arbeidsro. Australske tresorter kan man google etterpå, forteller Kaja Rindal Bakkejord, som de siste ti årene har jobbet som språkvasker og oversetter, etter at hun fullførte studiene i portugisisk.

Den mystiske intuisjonen

– Du sier «intuisjon»? Det skulle man kanskje ikke tro at språkvaskere trenger?
– For meg er det en slags intuisjon, ja! Det er nesten så jeg ikke tenker, jeg føler meg fram på et vis. Arbeidet mitt som språkvasker er knyttet til en form for dypere innsikt i språket og hva som fungerer og ikke fungerer. Jeg har både en master i portugisisk og bakgrunn fra musikk: Jeg spiller klassisk piano, og musikken, nærmere bestemt bossanovaen, var faktisk en av de viktigste årsakene til at jeg endte med å lære meg og etter hvert studere portugisisk. Både det at jeg er en språkperson, og det musikalske har vist seg å være viktig for språkarbeidet, forklarer Kaja Rindal Bakkejord.
Hun driver også med korrektur samt oversettelse fra portugisisk, spansk og engelsk.
– Språkarbeid og vask er mest av alt en helhetlig lesning av teksten, jeg må klare å se det store bildet samtidig som jeg oppdager småfeil og detaljer, det er slik jeg jobber. Men noe av det spesielle med å være språkvasker er at det ikke egentlig er noen fasit. Det er ikke helt tydelig hvor grensa går mellom korrektur og vask og redigering, og siden det ikke foreligger noen klar definisjon, kan man bli litt usikker på hva som forventes av en. Det finnes språkvaskere som ikke går fullt så grundig til verks, og andre som er ekstremt detaljorientert og systematiske. Men for meg føles det viktig og riktig å jobbe både med setningsstruktur og flyt samt sjekke fakta og detaljer i teksten. Jeg leser som om jeg er en observant leser, og alt som kan stoppe leseflyten, vil jeg forsøke å gjøre noe med, forklarer hun.

Fikk oversettelser og språkvask

Det begynte med at hun ba om oversetteroppdrag fra de store forlagene, men da kom det også språkvask hennes vei fra redaksjonene. Siden da har hun delt tiden sin mellom språkvask og oversettelse. Med koronapandemien ble hverdagen imidlertid endret.
– I år har alt vært snudd på hodet, mange oversettere opplever oppdragstørke, meg selv inkludert, så nå er det bare språkvask på meg, all min tid er viet denne kunsten.
– De siste årene har det vært mer oppmerksomhet på betydningen av språkvask og språkvaskernes lite anerkjente og viktige rolle. Språkvaskerne har protestert mot for dårlig betaling, ned mot 13 kroner per 1000 tegn i enkelte forlag.
– Det har jeg kjent mer og mer på de siste årene: Det er en helt egen kunst å språkvaske. Det er et håndverk som man må lære seg og bli god i over tid. For meg ligger det en yrkesstolthet i å være en god språkvasker. Debatten som gikk i fjor, løftet problemstillingen, og jeg var med og snakket om temaet på Oversatte dager og på NFFOs årsmøte, i tillegg til at jeg sitter i NFFOs oversetterutvalg og håper å kunne tale språkvaskernes sak der. Selv om det ikke har skjedd så mye konkret, har det vært en oppvåkning blant både vaskere og redaksjoner. Jeg føler selv at jeg blir satt mer pris på, og honorarene har gått litt opp, så de er i ferd med å ta hintet, tror jeg. Men det er fortsatt en vei å gå, sier Rindal Bakkejord.

En stemme i teksten

Hun språkvasker i alle sjangere: oversettelser og norsk sakprosa og kokebøker og skjønnlitteratur.
– Det viktigste i arbeidet med en tekst er kanskje å forsøke å snappe opp en stemme, en tone. Mulig jeg har fått mer interessante manus de siste årene og mer oversikt over hvilke forfattere som finnes, men bare de siste par årene har sakprosaen fått mer oppmerksomhet og blitt stadig mer velskrevet, og hyperaktuelle temaer som klima og naturmangfold er en viktig del av den trenden, sier Rindal Bakkejord.
En av fordelene med å tilhøre både språkvasker- og oversetterstanden er at hun lærer mye nytt, både som vasker og oversetter. Kanskje særlig det å jobbe med andre oversetteres tekster synes hun er lærerikt.
– Et manus kan løftes veldig gjennom en vask, og det er selvfølgelig en givende følelse. Jeg pleier ofte å jobbe tett med forfattere og oversettere, og på den måten blir man fort hverandres sparringspartnere. Flere langvarige samarbeid har oppstått på den måten. Det at vi i oversetterkollegiet språkvasker for hverandre, er svært nyttig. Når man språkvasker en oversettelse, er man ofte den eneste bortsett fra oversetteren selv som leser oversettelsen grundig opp mot originalen. Jeg gjør i hvert fall det!.
– Da kan man komme til å ha avgjørende betydning for sluttresultatet. En gang reddet jeg en av karakterene i en oversettelse fra å bli urettmessig henrettet. «Execution» er et skummelt ord. Og gudene må vite at jeg er blitt reddet mange ganger selv av dyktige vaskere, som ofte også har vært oversettere. Jeg er stadig i den yngre garde av oversettere så vel som språkvaskere og lærer fortsatt mye fra dem som er eldre og mer erfarne i gamet, sier hun.

Vasking med en premie

Det kanskje beste med å jobbe som språkvasker er at du får en «premie» på kjøpet: Du lærer ting du ellers ikke ville lært. Ulempen med yrket er at du fort kan oppfattes som en litt sur norsklærer.
– Noe av det en språkvasker oftest pirker på, er konsekvens. Du har det vanlige: a- og en-endinger, antakelig versus antakelig osv., men så har du også noen helt usannsynlige kasus av ord som av en eller annen grunn kan skrives på et utall forskjellige måter på norsk. Sist uke måtte jeg rette på en som hadde brukt både «duppeditt» og «dippedutt» i teksten sin. Begge er innafor, men den stakkars forfatteren måtte pent velge en av delene. Jeg klandrer ikke vedkommende for ikke å ha kommet på å sjekke akkurat det.
– Som regel forsøker jeg å være litt snilt pedagogisk, mest av alt oppmuntrende og å gi gode tips til forfatteren eller oversetteren. Det har jeg lært av å oversette selv – jeg vet godt hvor skummelt det er å få tilbakemeldinger, og kanskje det verste som finnes, er å ikke få noen tilbakemelding i det hele tatt. Om du ikke viser tydelig at du har omsorg for teksten og forfatteren, vil de kanskje lese inn et monster av en regelrytter i alle rettelsene. Derfor prøver jeg å være balansert når det gjelder positive og negative tilbakemeldinger, og sender som oftest en oppsummering til redaktøren med takk for leseropplevelsen og litt om hva som har vært bra med den. Vi skal jo være blant de gode hjelperne til boka, sier hun.