Sakprosa er skrivekunst!

Innlegget ble først publisert i VG 9. desember 2023.

For de aller fleste er det åpenbart at det vi forfatterne driver med ikke er regnskap. At det er formidling av kunnskap i litterær form, som krever et kunstnerisk blikk, litterær kompetanse og betydelige formidlingsferdigheter.

Fra klima- og naturødeleggelse til menneskesinnets irrganger, teknologiske paradigmeskifter, krig og konflikt: Vi sakprosaforfattere skriver og formidler om noen av de største utfordringene og mest krevende emnene menneskeheten befatter seg med.

Ut av disse emnene skaper vi litterære åndsverk som er av stor betydning for samfunnet. Det kunstneriske språkarbeidet som utføres av sakprosaforfatterne er avgjørende for ivaretagelsen av det norske demokratiet.

Vi skaper lesere i alle aldre, og våre verker er et vern mot fake news, forskningsskepsis, mistillitssamfunnet og konspirasjonsteorier og paranoia.

I årevis har vi jobbet for å øke samfunnets forståelse for betydningen av denne kunstneriske virksomheten, for å ta vare på og videreutvikle det norske språket, samfunnet, demokratiet.

Gradvis har vi oppnådd økt anerkjennelse og dermed også fått bedret de materielle forutsetningene for å drive med skrivekunst på faktuelt grunnlag.

Når Stortinget i disse dager behandler Stortingsmeldingen Kunstnarkår, risikerer vi imidlertid å sette denne prosessen tilbake med flere tiår, og med alvorlige konsekvenser.

I Stortingsmeldingen er rett og slett ikke sakprosaforfatterne definert som kunstnere, men som «aktører i kunstens randsone».

Ved å definere ut faglitterære forfattere og oversettere fra kunstnerbegrepet bidrar Stortingsmeldingen til å svekke sakprosaens betydning i samfunnet, og den viser en manglende anerkjennelse av den skapende virksomheten og utøvende virksomheten vi bedriver som kunstnere.

Det faktuelle grunnlaget for å gjøre dette er syltynt. Stortingsmeldingen lener seg tungt på en fagrapport med svakt metodisk grunnlag, som ikke ser den situasjonen mange av oss befinner seg i. Vår fagforening, NFFO, har flere tusen medlemmer.

En stor andel av disse har lønnet arbeid innen forskning, utdanning, forvaltning og organisasjonsliv.

Men mer enn 700 av medlemmene er frilansere som skriver sakprosa for et allment publikum. Det er like mange som det er medlemmer i den største norske forfatterforeningen for skjønnlitterære forfattere, og vår virksomhet er like mye kunstnerisk språkarbeid som deres.

Vår sosioøkonomiske situasjon er ofte minst like prekær.

Dersom Stortingsmeldingens definisjon av sakprosaforfattere «i kunstens randsone» blir stående etter Stortingets behandling, risikerer vi at en del av kunsten forsvinner ut av kulturpolitikken.

Nylig har vi sett to eksempler på hvorfor dette er problematisk: I årets Statsbudjsett er det ingen nye midler til innkjøpsordningen for sakprosa. To av tre sakprosabøker blir derfor ikke kjøpt inn til norske bibliotek.

Samtidig ser vi at magre seks prosent av statens kunstnerstipend for forfattere og oversettere tilfaller sakprosaen. Dette til tross for at det altså er like mange som forsøker å leve av å skrive skjønn litteratur på saklig grunnlag.

Dette må ta slutt. Stortinget må anerkjenne oss som kunstnere. Og kulturpolitikken må følge opp med konkrete tiltak som bedrer vilkårene for å skrive slik vi gjør.

Kunnskap koster, og kommer ikke av seg selv.

Vi krever at de statlige virkemidlene i kunstnerpolitikken blir tilført friske midler, slik at forfattere og oversettere av kunnskapslitteratur får bedre arbeidsvilkår.

Erika Fatland
Ivo de Figueiredo
Morten Strøksnes
Agnes Ravatn
Anne Sverdrup-Thygeson
Thomas Hylland Eriksen
Shazia Majid
Anna Blix
Sumaya Jirde Ali
Alf van der Hagen
Kristina Quintano
Alfred Fidjestøl
Ingar Sletten Kolloen
Hans Olav Lahlum
Kristin Fridtun
Peder Kjøs
Kjetil Østli
Pia Ve Dahlen
Aage Borchgrevink
Ragnar Hovland
Anders Danielsen Lie
Linn Stalsberg
Marta Breen
Guro Sibeko
Helene Uri
Thomas Reinertsen Berg
Asbjørn Jaklin
Andreas Liebe Delsett
Hilde Østby
Bjørn Westlie