– Sakprosaen må anmeldes mer som tekst, som litteratur, og ikke bare som sak

Knut Olav Åmås, direktør i Fritt Ord, holdt åpningstalen under Norsk sakprosafestival, som ble arrangert på Litteraturhuset i Oslo, lørdag 29. oktober.
Her er hans tale:

La meg komme meg to temmelig drøye påstander:

For det første: Sakprosa er litteratur. For det andre: Sakprosa har forfattere som skriver høyverdige tekster.

Kraftig kost? Nei, naturligvis ikke i dag. Det er selvsagte og banale setninger. Men for 25-30 år siden måtte man faktisk bruke krefter på å forsvare slike utsagn.

Jeg husker da jeg var forlagsredaktør i Universitetsforlaget for det svære verket om sakprosaens historie fra 1750 til i dag. Det utkom i to svære bind i 1998. Den planlagte tittelen var “Norsk sakprosas historie”. Men det er jo en litt døll boktittel. Jeg lurer på om det var Trond Andreassen som kom på navnet “Norsk litteraturhistorie” rett og slett. Som ble brukt. Han hadde på denne tiden et mellomspill som forlagssjef i Universitetsforlaget. Både før og etter var han som kjent generalsekretær i NFF:

Tittelen vakte krasse reaksjoner blant annet fra skjønnlitterære miljøer. Hva i all verden? Hva trodde vi at vi drev med?

Det norske poetokratiet er ikke dødt, men de fleste erkjenner i dag at litteraturbegrepet er radikalt utvidet. Og det er slående å se hvordan forfatterrollen blir dyrket også hvis man er sakprosaist. Og man får kalle seg debutant også i denne bransjen. Bokarrangementer er fulle av folk når en fremragende sakprosaforfatter blir intervjuet eller holder foredrag.

Kritikken har også utviklet seg. Mye sakprosa blir anmeldt, og den gode kritikken er veldig god, og mer kompetent enn før. Men for all del, fortsatt mangler det en del på det å kritisere sakprosaen som tekst, som litteratur, og ikke bare som sak. Dette har for øvrig vært et tema i flere tiår i sakprosamiljøene.

Men det blomstrer i norsk litteratur på flere måter! Også i sakprosaen. Det gjelder den tungt og etterrettelig dokumenterende. Og det gjelder den med så utpregede litterære kvaliteter at den konkurrerer med fiksjonsbøkene om leserne.

Ja, sakprosaen har for alvor befestet sin plass i Bok-Norge.

Under det hele ligger de gode norske, kollektive vederlagsordningene som resulterer i hundrevis av stipender til forfattere og oversettere av sakprosa hvert år – og som hittil har ført til tusenvis av bøker som neppe ville sett dagens lys uten vederlagsordningene.

Støttet av en uhyre privilegert offentlig litteraturpolitikk, med en rekke virkemidler som dere kjenner godt til, fra innkjøpsordninger til momsfritak.

Det minner meg om noe Georg Johannesen skrev i 1960: «Staten skal bekjempe dårlig litteratur, beskatte likegyldig litteratur, og fremme god litteratur.»

Dette gjør den norske staten – heldigvis bare indirekte siden vi lever i et fritt og sivilisert land. Den gjør det gjennom de rammevilkår som finnes også for sakprosaen. Jeg håper på en utvidet innkjøpsordning for sakprosa snart, så enda flere kan få del i denne viktige litteraturen kostnadsfritt, ved å styrke tilgangen på den i folkebibliotekene.

I mellomtiden vil sakprosaen fortsette både å forstyrre og å begeistre. Ikke minst gjennom journalister som skriver bøker. Det virker som om det er flere enn noensinne. Og det er bra.

Et rykende aktuelt eksempel er journalist og forfatter Bjørn Olav Jahr – og hans innsats blant annet gjennom sakprosabøker for å avdekke det som viser seg å være justismord i Baneheia- og Birgitte Tengs-sakene.

NFFOs generalsekretær Arne Vestbø skrev på Facebook for noen dager siden hvordan Jahr og hans forlag tok ansvar da avisjournalistikken kom til kort: “Gjennom analytisk og langsomt kildearbeid, med tid til å reflektere og muligheten til skrive seg fram til sine konklusjoner, har Bjørn Olav endt opp med å endre to av Norgeshistoriens mest omtalte drapssaker.”

Vi trenger en offentlighet der presse, tidsskrifter, bøker og andre uttrykksformer utfyller hverandre. Som Vestbø konkluderer: “Det er sjelden feil at et samfunn tar seg tid til å tenke seg om.”

Denne historien er et godt eksempel på at sakprosaen virkelig kan forstyrre i samfunnet.

Og så skal den begeistre. Og gi kunnskap. Om hva vi vet og hva vi ikke vet. Om hva vi er rimelig sikre på og hva vi ikke kan være trygge på. Innsikt i miljøer du ikke vet noenting om. Av og til skal den underholde også. Og gi oss mulighet til å leve flere liv, som det så vakkert sies om skjønnlitteraturen. Men det gjelder sakprosaen også, det.

For Stiftelsen Fritt Ord er sakprosaen noe av det mest sentrale vi er engasjert i.
Den er noe av det beste vi har til å forsøke å gripe og forstå en både ugjennomsiktig og fragmentert virkelighet. Vi støtter gjennom festivaler, biblioteker, litteraturhus. Og så bøker selvsagt – 250-300 sakprosabøker støtter vi årlig. Og nærmere et hundretall tidsskrifter.

Ja, husk at sakprosa er mer enn bøker. Den er blant annet hele det rike og varierte landskapet av norske tidsskrifter. Det forstod visst aldri Aschehoug da de solgte Samtiden.

Jeg utga mine to første bøker for 28 år siden. Like lenge har jeg vært dobbeltmedlem av NFFO. Det fantes ingen sakprosafestival da. Det skulle ta nesten to tiår. La Norsk sakprosafestival, utgave nr 10, bli en feiring av det faktum at dere og mange andre har utvidet litteraturen i Norge, utvidet synet på hva litteratur faktisk er.

Sakprosaens rolle kan bli sterkere, men den er faktisk ganske sterk i dag. Fordi den er så sentral for samfunnsdebatten. Litt store ord, men de virkeliggjøres i praksis hver dag av de forfatterne og skribentene som deltar på denne festivalen.

Forfatteren Joseph Conrad skrev en gang: «Av alt det som mennesket har skapt, er bøker det som står oss aller nærmest, for de inneholder våre dypeste tanker, vår streben, vår indignasjon, vår lidenskap for sannheten og vår stadige tilbøyelighet til å begå feil. Men mest ligner de oss i sitt usikre grep om livet.»

Velkommen til virkeligheten, venner.