Tar ikke kulturministeren ansvar for litteraturpolitikken?

Svarinnlegg publisert på vg.no 21.12.23

Kulturminister Lubna Jaffery svarte i et innlegg 18.12. at det ikke er politikerne som skal definere hva som er kunst og hvem som er kunstnere, og la dessuten skylden på de faglitterære forfatterne selv for at meldingen plasserer dem i kunstens randsone.

Her mener vi Jaffery ikke bare fraskriver seg ansvaret for innholdet i sin egen melding, men også for den kunstnerpolitikken som hun faktisk er satt til å styre. Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) har ved flere anledninger gitt tilbakemelding på at det er graverende feil i innsamlingsarbeidet i Kunstnerundersøkelsen 2019, som Kunstnarkår henter mye av sitt kildemateriale fra. Rapporten har tatt utgangspunkt i et utvalg av 4022 faglitterære forfattere og oversettere, som dekker hele det faglitterære feltet fra skriving av akademiske fagbøker på den ene siden til strikkebøker på den andre. At en professor som utgir lærebøker i fysikk ikke definerer seg som kunstner, burde ikke overraske noen. Undersøkelsen hadde truffet langt bedre om den hadde spisset kartleggingen mot behovet for kunstnerpolitiske virkemidler hos de drøyt 700 medlemmene av NFFO som er frilansere og selvstendig næringsdrivende, og som primært skriver og oversetter sakprosa for allmennheten. Slik undersøkelsen er utformet, blir det som om man hadde spurt alle medlemmene i Norges Skiforbund om de ser på seg selv som slalåmkjørere. Det ville neppe hverken hopperne eller langrennsløperne svare bekreftende på.

Mest graverende er det likevel at Jaffery synes å argumentere for at siden kunsten er fri, så skal ikke politikerne blande seg inn i hva som tilhører kunst- og litteraturfeltet overhodet. Betyr det at hun heller ikke vil bestemme hva som skal inkluderes og prioriteres i en statlig litteraturpolitikk? For oss som i mange år har jobbet for økt forståelse for at sakprosaen skal ha en selvsagt plass i det norske litterære systemet på lik linje med andre sjangre, er dette nedslående. Men aller mest vil den manglende anerkjennelsen av sakprosa som del av den norske litteraturen, gå utover norske lesere og norsk offentlighet. Dersom mange av våre viktigste forfattere holdes utenfor kunstnerpolitikken, vil vi utvilsomt få en fattigere litteratur i årene som kommer.